Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Xena: Feminist med sverd?
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Xena: Feminist med sverd?

«Hva skal du bli når du blir stor?»
Det var spørsmålet som jeg under en halvsøvnig surferunde på TV-en plutselig så bli stilt til gutter og jenter i akkurat den alderen da det hevdes, og muligens dessverre med rette, at holdninger til bl.a. kjønnsroller alt har festet seg.

«Svarene viste at det er uhyggelig langt igjen før vi i det hele tatt kan begynne å snakke om at vi har nådd noen større resultater når det gjelder å gi jenter og gutter like muligheter i samfunnet.

Svarene i seg sjøl var i og for seg ille nok, men det var først ved kontraspørsmålet «hva ville du blitt dersom du var gutt?» som virkelig viste hvor kort vi er kommet.

Dersom svaret ble sykepleier (jente) ble gjerne svaret lege (gutt). Eller hva med gravemaskinkjører/husmor? Pilot/flyvertinne?

Det var i det øyeblikket jeg lurte på hva en ihuga fan av Xena eller Buffy ville svart… hadde det da vist seg å være det samme rollemønstret i svaret ville jeg for alvor ha blitt overrasket.

Det var vel ikke for ingen ting at da en viss herre ved navn Røise bestemte seg for å bli vår alles kristelige barnevakt og bokstavelig talt startet sitt korstog mot vold i TV før alle snille barns leggetid, så var det nettopp Xena, en av de få kvinnelige heltene han valgte som fyobjekt!

Tilfeldig? Ja, gjett om jeg tror det.

Xena er etter min mening en av de viktigste seriene rettet mot så vel gutter som jenter som noen sinne er laget.

Det er en fantasyserie der helten er en ung, sjølstendig kvinne, hvis eneste virkelig alvorlige binding gjennom hele serien er til hennes venninne og kampfelle og kontrapunkt Gabrielle, i seg sjøl en kompleks figur som serieskaperne liksom aldri helt fant potensialet til.

Lucy Lawless som Xena og Renee O’Connor som Gabrielle gjorde en skuespillerinnsats i serien som får liknende serier til å blekne fullstendig.

I mine øyne var og er serien nøyaktig rett medisin for unger langt under tenåringsstadiet som trenger å få seg et skikkelig spark i kjønnsrollemønstret. Og da mener jeg både jenter og gutter.

Lucy LawlessLucy Lawless som Xena.

Noe av det som gjør serien så viktig er nettopp Xenas uavhengighet. Hun definerer seg på sitt beste aldri i forhold til menn, hun definerer tvert om dem ut ifra seg.

Uansett om hun kan bli både forelsket og vill og gal etter en mann, så drar hun alltid videre uten dem.

Jeg påstår naturligvis ikke at alle episodene av serien er «bra» – langt i fra. Det finnes episoder som er så likegyldige og slette og direkte dårlige at en ønsker at en aldri hadde sett dem. Det finnes en del dyktig lagde humoristiske episoder, særlig der Lawless spiller en eller flere dobbeltgjengere. Til og med figuren Joxer, en omreisende ridder med mer til felles med Don Quijote enn med Prins Valiant, kan til tider forsvare sin plass i serien.

Likevel er det nok i de «humoristiske» episodene at serien til tider er svak.

Serien har også en del logiske brister. Gabrielle blir helt fra begynnelsen framstilt som en nærmest litt helgenaktig, for ikke å si frøkenaktig, figur. Hun skal ikke ta livet av folk, derfor utstyrer de henne med en kampstokk som da formodentlig bare slår folk i svime.

Alle som kjenner litt til kampstokken som våpen vet imidlertid at et forkjært slag med den (eller bare å slå beina unna noen så de ramler med hodet mot en stein) kan være like dødelig som et sverdhogg.

Jeg har ikke (takket være Røise?) sett de siste episodene av serien der Gabrielle etter hva jeg hører går fra å i noen episoder å være den rene pasifistiske helgen til endelig å bli en ordentlig kriger.

«[Serien om Xena] er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighetog mot til å gjøre egne valg.»

Et poeng til i serien er at den tredje viktigste personen i serien uten tvil er Callisto, tilsynelatende tvers igjennom ond, og med det uttalte mål i livet å pine og plage Xena som i sine yngre år som leder for en hær av krigere ble årsak til at familien til Callisto døde.

Hun er egentlig en fascinerende figur hun også, dyktig spilt av Hudson Leick, og blant de få som kan kjempe mot Xena og ikke tape.

Her begår serieskaperne en klar blunder ved å gi henne guddommelige krefter, og Xena stopper henne gang på gang ved å få et lass med stein til å rase ned i hodet på henne – til tross for at serieskaperne også har gitt Callisto evnen til øyeblikkelig forflytning fra ett sted til et annet!? Noe som til slutt kun kalte på latteren, i hvert fall hos meg.

Altså enda en figur i serien hvis potensiale til en viss grad forvrenges og forvanskes og skusles bort.

Ingen ting i serien fylte meg imidlertid med så blandede følelser som amasonene. Amasone-«stammen» er faktisk virkelig beskrevet som en stamme, en indianerstamme! Fjærpryd, dans, begravelsesritualer, kampmetoder… dette er kvinneversjonen av «de edle ville», slik indianerne ble oppfattet av en del europeiske romantikere for snart tre-fire hundre år siden.

Men noen av episodene med amasonene er tross det veldig bra, og noen av amasonene er også overraskende troverdige som personer om enn slett ikke som gruppe.

En figur som kommer sent men godt er Amarice, spilt av Jennifer Sky.

Det er absolutt ikke på skuespillersiden serien har svakheter, svakhetene ligger i manus og regi, og serien mangler noen ganger sosial dristighet.

Hvorfor erotiseres f.eks. aldri forholdet mellom Xena og Gabrielle? Det antydes jo gang på gang, så blekner det hele bort i ingen ting.

Renee O'ConnorRenee O’Connor som Gabrielle.

Blant mine yndlingsepisoder er den hvor Gabrielle blir en alldeles skjønn vampyr, og biter Xena i en av de kanskje mest sensuelle scenene i hele serien.

Episoden heter morsomt nok «Girls Just Wanna Have Fun».

Både den episoden og de episodene i «Buffy the Vampire Slayer» der den grå musa Willow forvandles til et lærkledd monster av en vampyr får meg til å ønske at noen kunne ta skrittet fullt ut, og lage en serie der kvinnelige vampyrer og ikke mennesker er hovedpersoner og helter… men da ville nok «Røisene» gå helt amok og hyle så høyt at de ynkelige små kommersrottene som styrer TV-stasjonene ville pile inn i hullene sine og be om pent vær og nåde og «vi skal aldri sende det mer».

Det aller mest tvilsomme i Xena synes jeg for min del nettopp er enkelte åpenbare og helt malplasserte konsesjoner til en fordomsfull og umoden (amerikansk?) opinion. De som forskrekkes ved tanken på enhver annen Gud enn Jahve (og hans kollega Allah?) Det er et par skikkelig teite episoder som nærmest ber om unnskyldning for at man har valgt «feil» religiøs bakgrunn for serien.

Mangelen på virkelig konsekvent vinkling både religiøst og politisk (feministisk) skaper noen ganger situasjoner som får serien til å virke inkonsekvent og engstelig.

Men i noen av episodene våger man til gjengjeld en skarphet og dysterhet som hever «Xena – the Warrior Princess» opp til noe som ligger langt bortenfor kommersialiteten og underholdningas grenser. Episoder som «The Debt» I&II for eksempel, hvis eneste svakhet må være at Gabrielle i enda større grad enn før framstilles som en bunnløst naiv og moralsk fjott som på Xenas vegne foretar valg hun umulig helt kan forstå konsekvensene av.

Når ellers Gabrielle framstilles som både kunnskapsrik og intelligent blir dette en ødeleggende sjølmotsigelse. Hun vil i «The Debt» spare livet til den hensynsløse herskeren «Den Grønne Dragen». Men egentlig burde det være et enkelt regnestykke at det ville kunne koste tusenvis av menneskers liv, deriblant Xenas!

Ekstra lite gjennomtenkt blir det når Gabrielle i en tidlig episode med tittelen «The Greater Good» overlater Xena til det som ser ut som hennes sikre død for å redde en hel landsby. Da må en spørre forfattere/filmskapere; er det mer sannsynlig (og mer høyverdig?) at Gabrielle vil ofre sin venn Xena i en slik situasjon, enn at hun vil la Xena lykkes med å ta livet av en brutal hersker som har vært skyld og vil bli skyld i mange flere menneskers død?

De lar henne til og med være godtroende nok til å stole på denne grusomme og kvinneforaktende mannens ord om at han vil la Xena leve…? Snakk om å snuble i egne bein.

Men det er likevel en meget viktig diskusjon det som «The Debt» legger opp til. Nemlig: når er en terroristisk handling som drap på en hensynsløs leder en moralsk og riktig gjerning?

For en nærmere analyse av det se f.eks. Edward Hyams Killing No Murder.

En annen av mine favorittepisoder er den kanskje enda dystrere «Sin Trade» som også er delt i to episoder. Full av magi og for en gangs skyld ganske troverdige amasoner.

Pussig i grunnen hvor godt slike serier av og til har av å lage episoder der hovedpersonen fullstendig rives opp og vekk fra det miljøet og de personene som utgjør seriens «kjernefamilie».

«Adventures in the Sin Trade» inneholder også noen av seriens beste actionscener. Kampscenene i serien som helhet er helt sikkert noe som ikke bare har bidradd til å gjøre serien populær, men som også har bidradd til at unge jenter (og ikke bare unge?) som har fulgt serien har blitt inspirerte til å se på seg og sin egen kropp i en helt annen rolle den tradisjonelle «offerrollen» som kvinner gis i maskulinistiske serier.

En annen flott kampsekvens er «stigekampen» i ett av de første møtene mellom Xena og Callisto, med en koreografi som overgår det meste både innen moderne og klassisk ballett! Fullt på høyde og mer enn det også med kampscenene i Hong Kong-filmer som «Heroic Trio».

Jeg mistenker sterkt at svakhetene i Xena er de iboende svakhetene som ligger både i det som sees på som kommersielt nødvendig, og i selve den vestlige kulturen. Fordommene og de bevisste og ubevisste grensesettingene både hos serieskapere og forfattere og andre «ansvarlige».

Men alle slike svakheter til tross, «Xena – the Warrior Princess» er en fantastisk bra serie for barn(!) og ungdom så vel som for oss evig barnslige gamlinger. I mine øyne kanskje det viktigste filmatiske serieeventyret som har vært presentert på TV.

Den er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighet og mot til å gjøre egne valg. Feminisme, men uten vanskelige og forpliktende analyser og ord.

«Hva skal du bli når du blir stor?»

«Akkurat det jeg vil. Kanskje til og med… krigerprinsesse?»


Les mer om:

Kommentarer er stengt.