Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Vi mennesker, vi aper

Vi mennesker, vi aper

Jeg innrømmer at jeg synes begrepet og betegnelsen ”afroamerikaner” på mennesker fra USA med en større eller mindre del av sin slektsopprinnelse i Afrika er fullstendig bak mål. Liknende betegnelser har jeg hørt brukt også andre steder. Hørte det nettopp nå, og det fikk meg til å tenke.
Hvorfor i helsike skal individer i et land i det heletatt sorteres etter ”opprinnelse”? Eller er dette i denne sammenhengen egentlig bare en tilsynelatende penere og mer godtatt måte å si neger på? Et ord som på ett eller annet tidspunkt ble så betent at det ikke kan uttales offentlig – snart ikke engang i Europa?! Det var kanskje til og med noen av de som leste det ordet nå som skvatt litt?

Da jeg var ung, og det politiske miljøet jeg var i, var det forresten ofte slik at mennesker med mørk hudfarge særlig hos litt mer liberale eller sosialistisk orienterte norske automatisk ble ansett for å være ”gode mennesker”. Stakkars – hadde jeg nær føyd til. For det måtte da være temmelig umulig å leve opp til? Det var nok også av samme grunn at mine tidligste ordentlige møter med mørkhudede mennesker ble en brutal nedtur for en ung, blåøyd (!) idealist. Det skjedde nemlig på Sunndalsøra, og med sjøfolk fra Jamaica som fraktet Bauxitt til Aluminiumsverket.
Jeg ba med meg hjem et par yngre karer fra båten og kunne antakelig være glad for at verken min mor eller søster var hjemme… Det var absolutt ikke kultur de ønsket å utveksle med lokalbefolkningen, eller rettere sagt omtrent halvparten av den, det var nok helst kroppsvæsker. 
Hva de hadde misforstått så totalt vet ikke jeg, men de forsvant relativt fort ut gjennom dørene da de forsto at jeg var alene hjemme. Kulturutveksling ble det altså ikke – eller i alle fall slett ikke på den litt romantiserte måten en dum venstresosialist som meg hadde forestilt seg. Jeg fikk der og da punktert noen rare og snillsosialistiske forestillinger om mørkhudede mennesker, og bra var det. Folk er folk, så enkelt er det nemlig. Rase er bare et tullebegrep, men kultur er det absolutt ikke. Og jeg innså nesten straks hva og hvem de minte meg om, de to sjøfolkene. Om de lokale sjøguttene, mine kamerater, når de kom hjem etter en seks eller tolv måneder til sjøs.
Ikke bare hadde de da totalt glemt sin egen dialekt og snakket et slags norsk fylt av slanguttrykk og i et tonefall som liknet mest på Oslo-Øst. Det de snakket om, fortalte om, gnålte om ad nauseam var horehus de hadde besøkt i de mer eller mindre eksotiske byene de hadde vært i.
Det var altså ”den store verden” de hadde snakket om å få se da de reiste, og nå satt jeg altså sammen med omtrent samme sort unge menn av en annen rase, og som jeg som naiv snillsosialist hadde hatt hodet fullt av idealiserende fordommer (!) om. 
Jeg, den unge og blåøyde (!) idealisten og antirasisten, kunne jo fort der og da ha gått på trynet rett ned i meninger og tanker om mørkhudede og fjernkulturelle mennesker som jeg ikke engang kan være bekjent av å sette navn på – om det ikke hadde vært en ting: Jeg kommer fra en by der hjemvendte sjøfolk ikke bre tutet oss guttunger ørene fulle av historier om slåsskamper de hadde hatt med ”degos” og ”svartinger”, men enda mer uhemmet skrytte av bordeller de hadde besøkt og horer de hadde hatt fra Rio til Tokyo.
Så jeg konkluderte ganske enkelt med at dette handlet om sjøfolk. Diskriminerende det også, naturligvis. Men langt mer i overensstemmelse med realitetene, skulle jeg helt ærlig dømme etter de fleste sjøfolk jeg til da hadde møtt i livet mitt…
Det gikk altså motstrebende opp for meg at disse ungdommene fra Jamaica slett ikke var så veldig annerledes enn unge nordmenn – og det kanskje aller verste var at det etter mine møter med de mørkhudede sjøfolkene fra Jamaica så smått gikk opp for meg at min ”antirasisme” i bunn og grunn hadde vært rasistisk! Det å idealisere mennesker ut ifra rase er naturligvis like rasistisk som det motsatte.
Jeg kom forresten i direkte krangel med en av de mørkhudede sjøfolkene da vi begynte å diskutere musikk. Hans påstand, hans overbevisning, var nemlig at hvite mennesker ikke kunne synge, og det var bare én av de rasistiske oppfatningene han gav uttrykk for. I løpet av den diskusjonen åpenbarte han seg nemlig som antakelig en av de aller verste og sureste rasister jeg noen gang har møtt. Utvilsomt en vekker det også!

Hva oppførselen til disse sjøfolkene sier om sånne i all hovedsak enkjønnede eller i alle fall sterkt kjønnsubalanserte arbeidsmiljøer som det å være ombord på et handelsfartøy eller tankskip i utenriksfart, det synes faktisk jeg er ganske viktig. I tillegg til på den annen side også hvordan det er på arbeidsplasser der menn er sjefer og ”formenn” mens selve arbeidstokken er så godt som bare kvinner. 
Jeg vet jo egentlig en del om dette siste også – etter at min mor, men særlig min søster som var fem år eldre enn meg, arbeidet i fabrikker med den typen arbeidsmiljøer. For slik var det både i fiskeindustrien, i konfeksjonsfabrikker og flere andre yrker.

Min mor var så heldig at min far gjerne hadde samme arbeidsplass, men ikke min søster, som i alle fall i en jobb hun hadde alltid gikk med saksa i lomma på jobben – og måtte true med den mer enn en gang imot enkelte formenn og sjefer. Hun var heldigvis også ganske kjekk i kjeften, oppvokst som hun var i noen av de tøffeste områdene i Kristiansund på den tiden, nemlig i Vågen og tyskerbrakkene på Nordlandet.

Forhåpentligvis har tidene og arbeidsmiljøene virkelig forandret seg, men helt sikker på det er jeg langt ifra. Folk er folk, og min tiltro til mennesker som i en eller annen form, om aldri så beskjedent, kommer i en maktposisjon er forsvinnende liten.
I alle slags hierarkier, der for eksempel fengsler antakelig må være blant de verste, oppstår det maktkonstellasjoner der ”alt” blir til varer. Men også på de fleste arbeidsplasser  man bare regne med at det finnes mennesker som forsøker å utnytte posisjon og innflytelse på forskjellige måter. Til og med seksuelt. Eller kanskje spesielt det!?
I den forbindelse hørte jeg en historie jeg nøler litt med å fortelle, men den var så bra at jeg ikke greier å la være. Ei av de litt tøffe jentene skulle jobbe overtid med vask av maskina hun jobbet ved, noe som var en temmelig grisete jobb. Mens hun holdt på kom en av formennene freidig gående imot henne med åpen bukse og saken sin pekende rett mot henne. Da kastet hun pussefilla mot ham, og den oljedryppende skitne kluten ble hengende pent dandert rundt redskapet hans! Hun lo og han bannet – og neste dag visste naturligvis alle på jobben hva som hadde hendt! Kanskje lærte han noe av det, men antakelig ikke.

Ikke minst når det foregår diverse former med rent maktmisbruk på jobben er politisk og faglig bevissthet viktig, samt naturligvis en sterk fagorganisasjon. Sjøl om det dessverre jo finnes tilfeller der det også i sånne organisasjoner finnes mennesker som ikke kan greie å la være å utnytte sin posisjon på diverse måter.

Det er naturligvis i forhold til klodens alder ikke så lenge siden menneskene klatret ned fra trærne, hadde jeg nær sagt. Men så slår det meg jo at dette antakelig er ganske urettferdig skrevet – urettferdig naturligvis mot apene. 
Eller kanskje ikke – jeg synes å huske at jeg for mange år siden leste noe av en forsker som skrev at for hver eneste dag han tilbrakte sammen med aper, lærte han mer om mennesker.
For alt jeg vet hadde kanskje den kåte formannen jeg skrev om noe av apene i seg han også – for da jeg var i Berlin som gutt var det en sjimpanse som koste seg veldig med saken sin – til morskap for noen, til sjenanse og ergrelse for andre. Men på sett og vis gikk det i alle fall nesten med ham som med den nevnte arbeidsformannen – han fikk en uvennlig kald dusj med en vann og glemte helt det han hadde holdt på med!
Men det var jo sjølsagt bokstavelig talt i all naturlig uskyld apehannen gjorde det, og jeg må innrømme at i dag synes jeg i grunnen det var ganske dårlig gjort av vakta å bruke vannslange mot ham. I klar motsetning til arbeidsformannen som virkelig fortjente det han fikk!

Nå kan jo den som leser dette gjerne komme til å se på meg som en misantrop, men det stemmer ikke. Igjen er det dette skillet som for meg er så tydelig – mellom mennesket som masse og mennesket som individ. 
Når mennesker styrt av en positiv ideologi eller tanke handler kollektivt kan det jo skje veldig bra ting, men opp igjennom historien er det liten tvil om at sånne bevegelser dessverre alt for ofte ender med å skape et hierarki der system og organisasjon blir utnyttet av mennesker med ambisjoner om å styre, eller for ikke å si diktere. Enkelte ganger kanskje til godt, men når det er ondt blir katastrofen bokstavelig talt ”Hitlersk”.

Hmmm. Jeg hold på å stryke det siste ordet, men tok vekk fingeren fra ”delete” tasten etter å ha tenkt meg litt om. Ordet passer i grunnen bra det.

Det vil alltid finnes mennesker som når de i et hierarki føler at de står over noen i rang og myndighet vil misbruke sin stilling til å oppnå ett eller annet. I verste fall både til egen og andres katastrofe.

Kanskje ville vi derfor når alt kommer til alt hatt det bedre om vi aldri hadde kommet ned fra trærne? I alle fall ville både naturen som sådan og enda mer de andre dyra helt sikkert hatt det langt, langt bedre enn under menneskets herredømme!


Kommentarer er stengt.