Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » – Vi er av samme blod du og jeg…

– Vi er av samme blod du og jeg…

Blod betyr som oftest slekt, og slekt er viktig. Særlig når den er kombinert med omsorg og kjærlighet. Men kjærlighet kan være nok alene også – mer enn nok, mer enn slekt. Mye mer til og med. Det er likevel ikke bare når jeg ser på henne jeg er gift med at jeg kjenner det som om vi er av samme blod, samme opplevelser, samme kjærlighet, delt liv. Barn, barnebarn, javisst og naturligvis. Men jeg har også kjent noe av det samme for kattene mine. Mia, Lucy, Isis. Men kanskje aller mest Gaia – og Isabella.
Det var nemlig i sted, da jeg bøyde meg ned over kattesenga der Isabella lå sammenkrøllet og jeg la kinnet mot den myke pelsen hennes, og hørte kattehjertet slå der inne at jeg sa det høyt, ganske sikkert for første gang til en av kattene mine:
– Vi er av samme blod du og jeg…
Da, i samme øyeblikk, husket jeg brått hvor underlige og sterke de orda var da jeg leste «Jungelboka» av Rudyard Kipling første gang. Det er noe magisk over slike ord, ei slik fantastisk setning.
Blod – som symbolikk, ikke som egentlig, bokstavelig blod, men slektskap. Slik man mange ganger kan forstå at alt liv er det her på denne rare lille kloden vår, som i aller verste fall er den eneste planeten i Universet der liv finnes! Ikke at jeg egentlig tror det, men tenk om? TENK OM!
I så fall blir jo livet her på denne vesle kloden vår enda mye viktigere, enda mer påkrevet å ta vare på, dyrke og respektere. Som kanskje den eneste virkelige helligdom.
For vi vet jo ikke helt sikkert ennå at det ikke er slik at bare vår klode eier levende liv…Tro kan vi gjøre, gå ut ifra, regne som ganske sannsynlig, men virkelig vite det?
Nei. Ikke nå, ikke ennå. Kanskje aldri. Ikke på mange, mange år. Hundre år? Tusen? Det vil avhenge av så mye, teknologisk utvikling og evne, javel. Men like mye vilje og tro.

Ikke minst derfor er det så viktig å søke videre også blant våre nærmeste nabokloder i vårt eget solsystem, lete etter liv på Mars, på Titan, og til og med på usannsynlige steder som i Jupiters og Saturns atmosfære, samme hvor primitivt slikt liv måtte være. For i utgangspunktet har sjølsagt alt liv hatt en slik «primitiv» opprinnelse, og på verdener der livet ikke har utviklet seg videre vil kanskje en gang likevel slike forhold oppstå at det kan utvikle seg…

Jeg tror nemlig på livet. Mener fullt og fast at der forholdene ligger til rette for at det kan oppstå liv, der er det også en god sjanse for at det med tidens hjelp vil oppstå!
Å virkelig tro at Jorda er alene i Melkeveien, enn si i hele Universet, om å være en planet der liv finnes er jo nesten grenseløst arrogant.
Men enda en gang – så lenge vi ikke vet kan vi kun tro. En tro som på bakgrunn av den tvilen som vi også er nødt til å ha, gjør at vi bare må kjenne respekt for selve livet som fenomen, og for hvert eneste art, og til og med hvert eneste levende individ her på Jorda.

Kanskje kan vi ikke alltid unngå å drepe, men da tenker jeg jo gjerne på den livsrespekten som enkelte indianerstammer i Amerika har for de dyra de jakter på, det vemod og den beklagelse de føler ved å måtte drepe. Så ganske annerledes enn alt for mange av våre «normale» kikkertsiktejegeres drapstriumf når byttet faller om i krampe mens blodet spruter ut fra stedet der kula traff.

For jakt er drap, og det er også slakt. Jeg for min del har ikke jaktet, og vil aldri gjøre det, men derimot fisket mye. Men det er nå mange, mange år siden jeg har kjent noen som helst glede og triumf ved det, tvert imot. Jeg bare vet at den fisken jeg trekker opp av sjøen blir avlivet så fort og så smertefritt som bare mulig, og også med en beklagelse i hjertet, i motsetning da til de som håves opp av trålere i tusentall og dør etter flere minutter.

Rovdyr må jo i motsetning til oss drepe, og de fortjener like mye respekt som sine byttedyr, de er begge deler rett og slett like mye en del av naturens orden og balanse. 
I motsetning dessverre til den lettvinte og uhyggelig effektive måten menneskene dreper på, som skaper ubalanse og i verste fall truer hele arter med utryddelse.

Alt liv på Jorda er virkelig et stort og viktig fellesskap, og når vi til bunns forstår og vet det forandrer det jo temmelig mye. Ikke sant?


Kommentarer er stengt.