USA og Afghanistan: Terrorens mange ansikt

Jeg vet at noen av dere har ventet på en kommentar fra meg angående det som alle snakker om og tenker på for tida, det som fyller TV-skjermene og avisene og til og med diskusjonslistene på internett.

Men på ett vis har det vært som om jeg helt har manglet ord i en så ordrik tid. Den som på mange måter fikk meg til å forstå at orda bare må finnes var mitt barnebarn Ronja på åtte, som satt og tegnet det hun hadde sett utfolde seg på TV og hva hun tenkte og følte.

Jeg skylder derfor ikke minst henne å prøve å skrive noe.

Svak og sjuk som jeg har vært de siste ukene har jeg i likhet med de fleste sittet og glodd på begivenhetene med måpende undring, men blandet med en følelse av at dette hadde jeg faktisk også tenkt måtte skje før eller senere. Det følger den fanatiske terrorens ubønnhørlige logikk. Blandet med religiøs tro og fullstendig likegyldighet overfor menneskers liv og smerte, er en terror som dette nesten ustoppelig i et åpent samfunn.

Likevel slår det meg også at dette neppe noen gang kan skje på akkurat samme måte igjen, fordi de om bord i flyet nå vet at flykapringer kan ende som dette om ikke kaprerne stanses. Og at de tiltak som nå settes i gang på mange måter er å stenge stalldøra etter at hesten er rømt. Kanskje til og med som et påskudd for å gjøre USA til et enda mye mer ufritt samfunn enn det allerede er…

Med noen få mer eller mindre drastiske tekniske grep, som f.eks. å isolere førerkabinen fra resten av flyet slik at det blir umulig for flygerne å overlate den til kaprerne samme hvor mange terroristene skjærer halsen over på, vil man forhindre resultater som dette.

Det er vel også et tankekors at mens enhver amerikansk bank har væpnede sikkerhetsvakter, har flyene ingen.

Ved å følge begivenhetene time for time og se skyskrapere rase sammen som korthus og tenke på de stakkars menneskene som er rammet av tragedien blir det liksom noe fra en annen verden å se den politiske og militære reaksjonen på det hele.

Ronja's tegning
Terroranslaget slik mitt barnebarn Ronja ser det.

Kravet om å finne de som gjorde det, eller dersom de ikke kan finnes, så må det i det minste finnes en syndebukk.

Skriket på hevn har jeg ingen vansker med å skjønne, jeg ville ha skreket ganske høyt på det sjøl dersom noen av mine ble rammet av noe liknende. Men en annen litt uvelkommen tanke er at nå får USA oppleve det som andre land jo har opplevd så mange, mange ganger. Å se sine hus rase sammen og vite at ens egne medborgere begraves i ruinene.

Jeg lever sjøl i en by der store deler av byen ble bortimot jevnet med jorda av bomber under siste krig, og når jeg har sett USAs politiske og militære myndigheters umettelige villighet til å bombe i andre land så har jeg ofte spekulert på om denne villigheten ikke skyldes mangel på forståelse for hva bombing virkelig betyr for dem som befinner seg under bombene!

Jeg unner likevel ingen å bli bombet. Ingen! Verken med bensintunge passasjerfly eller noe som helst annet. I mine øyne er bombeflygere og terrorister blant de mest foraktelige mennesker i verden.

Når Afghanistan nå plutselig bringes inn i bildet så er det nokså merkelig, rent politisk. Dagens Afghanistan er et resultat av USAs politikk under den kalde krigen, der enhver skurk var godtagbar dersom hun eller han ikke var kommunist.

De som for alvor tror at Sovjet tapte krigen i Afghanistan fordi Mujahedin var slike fantastiske krigere, er geriljaromantikere og lite annet. Det var Pakistan og USA som var de virkelige arkitektene bak Sovjetunionens nederlag, og for USAs vedkommende var mengden av våpen og penger som ble sprøytet inn i Afghanistan av en nesten utrolig størrelsesorden. Blant annet iverksatte CIA et gigantisk oppkjøp av russiske våpen verden over øremerket for Mujahedin i Afghanistan mens propagandaen breket i vei om de tapre Mujahedins som sloss med «erobrede sovjetiske våpen».

Resultatet av det hele ble til slutt altså Taliban, ett av de mest perverse religiøse regimer verden noen gang har sett. Og Pakistans rolle i det hele er ikke mindre tvilsom, med pakistanske stormaktsambisjoner som delvis ble realisert gjennom støtte til islamsk terror langt inn i Russland og India.

Uten Pakistan ville Talibanregimet i Afghanistan rett og slett ikke ha eksistert!

Som man reder ligger man, heter det jo. Men de som ble rammet av dette, som delvis skyldes den kalde krigens amerikanske idiotpolitikk, var altså nå ikke minst helt vanlige mennesker, som vinduspussere og sekretærer og butikkansatte.

«Terrorister er noen av de beste venner regjeringer og statsledere kan ha, de gjør rett og slett mirkakler for forsvarsbudsjetter, politi og etterretning.»

Terrorens mål kan være hva den vil, resultatet er gitt: De krefter som terroren var ment å ramme er de som profitterer aller mest på den. Er det noen som virkelig tror at ETA har brakt det baskiske folk en eneste millimeter nærmere løsrivelse fra Spania? Ha! Langt ifra og tvert imot. Er det noen som tror at terrorangrepet mot Pentagon og WTC har svekket eller endret høyresida i USA? Svekket presidentens stilling?

Enda en gang tvert imot. USA har tatt mange steg i retning av å bli mer totalitært, en i utgangspunktet hånet og i mange kretser temmelig upopulær president Bush ble plutselig helt og samlingspunkt, og greide med en tale, som til tider var både sentimental, banal og vulgærpatriotisk, å få sjøl journalister fra tradisjonelt kritiske media til å overgå hverandre i lovord og beundring.

Det er ikke bare flaggfabrikkene som går strykende etter terrorangrepet i USA. Terrorister er noen av de beste venner regjeringer og statsledere verden over kan ha, de gjør rett og slett mirakler for både forsvarsbudsjetter, politi og etterretning.

Etterretningsorganisasjoner utnytter terroren til siste trevl for å gi seg sjøl alle slags vidtgående fullmakter om overvåking, til å få penger til alt de trenger av utstyr, etc.

Telefon, internett og all annen form for kommunikasjon blir et mål for overvåking og kontroll, sjøl om anslaget mot Pentagon og WTC egentlig beviste de elektroniske overvåkingssystemenes totalt manglende evne til å fange opp terror.

Konservative politikere i USA som knapt nok aner hvor Afghanistan befinner seg på kartet spytter ut av seg påstander og floskler om «terrorstater», og en greide til og med å inkludere Kina i gruppen av slike stater!

En av de tingene jeg frykter mest for Europas del, er at flyktninger og innvandrerer fra muslimske land vil bli ytterligere skjøvet inn i isolasjon og fremmedgjort fra den kultur og den politikk som rår i samfunnet omkring dem.

Dermed blir de etter hvert enkle mål for politikere som vil utnytte deres synlige tilstedeværelse til å dreie politikken i rasistisk og autoritær retning.

En ny Hitler, om enn kanskje med et moderne og «framskrittsvennlig» image, er ikke umulig.

Progressive og liberale kan snakke så mye de vil om nødvendigheten av toleranse og verdien av å møte fremmede kulturer, jeg merker til og med i min egen vanligvis nokså radikale omgangskrets hvordan «muslim» er blitt et enda mye mer negativt ladet ord enn før. Og det dreier seg ikke, som mange synes å tro, om å «utdanne» folk til toleranse, det dreier seg om at innvandrerne faktisk er nødt til å tenke veldig alvorlig over at dersom de vil bli sett på som vanlige borgere i sine nye hjemland så må de til en viss grad følge det gamle ordet om at i Roma gjør man som romerne.

Det ligger en enkel logikk bak mye av dette. Som når en innsender i ei lokalavis lurer på hvorfor det bygges private muslimske skoler og moskeer i vesten, mens kristne risikerer dødsdom for å misjonere i muslimske land?

Slik logikk kan ikke møtes med kompliserte svar, uansett hvor fristende det er å gjøre det. For virkeligheten og sannheten (i den grad et slikt dyr eksisterer) kan faktisk være svært banal av og til.

Store kriger er blitt startet av årsaker som i ettertid virker nærmest uforståelige; konflikt over et lite landområde, over «ære», kulturelle symboler, over ideologi og religion. Særlig det siste?

En tenker også uvilkårlig på hva som blir neste steg i opptrappinga. Kjemiske våpen? Bakteriologiske?


Les mer om:

Kommentarer er stengt.