USA i våre hjerter og hjerner?

Det finnes flere Amerika man kan like, eller til og med elske.

For eksempel det kulturelle Amerika, eller i alle fall deler av det. En god del musikk og film, naturligvis. Men det finnes også et politisk Amerika som er viktig og som ikke figurerer i de store daglige nyhetene i vår tid – en politisk understrøm, eller kanskje heller undergrunn, som dermed på overflaten ikke har så mye med det offisielle USA å gjøre.

Enkelte ganger i historien har den faktisk blitt både synlig og  kommet i konflikt med det offisielle topartisystemet som veksler om å styre og  om å eie presidenten. Disse to partiene, Demokratene og Republikanerne har sett med mine ideologiske øyne ingen særlig markerte forskjeller – og det amerikanske politiske maktsystemet er derfor i virkeligheten et  slags vekseldiktatur, der virkelig opposisjonelle politiske og ideologiske grupperinger ikke har den aller minste sjanse til å nå fram til Capitol og Det Hvite Hus.

Ikke at USA er alene om dette i den såkalte «demokratiske» verden, forskjellen mellom partier i de fleste land også i Europa er ikke større enn at deres politikk er temmelig lik på de aller fleste områder. Dette mønstret kjenner vi igjen i land etter land, også dessverre vårt eget.

Men i Amerika er det for eksempel helt utenkelig at et parti som har det minste snev av sosialistisk eller til og med sosialdemokratisk ideologi skulle kunne stille til valg og bli representert i parlamentet – enn si få en eventuell presidentkandidat valgt.

Ideologisk er derfor «frihetens bastion» USA et av de minst frie land man kan tenke seg, særlig i forhold til land det er naturlig å sammenlikne med. Det demokratiske underskuddet gjør landet sammenlignbart med regimer i verden som amerikanerne sjøl nok ville protestert vilt på å bli satt i bås med.

Et av de aller klareste demokratiske underskuddene handler om arbeidernes rettigheter, fagforeningsmakt og mangelen på innflytelsesrike sosialistiske og venstreradikale partier og fagorganisasjoner.  Slike er totalt fraværende i USA’s styrende organer.

Alt dette gjør at man sjølsagt på den ene siden godt kan elske mange ting i amerikansk kultur, til og med om det har fått seg noen strøk med mørk blåmaling, men amerikansk politikk og ideologi er i alle fall ikke noe jeg verken kan eller vil beundre. Absolutt tvert imot!

Mye av det aller beste og mest populære i amerikansk kultur har da heller ikke kommet fram gjennom å bli på noen måte heiet fram av Makta i samfunnet. Tvert imot, da f.eks. rock and roll brøt seg opp og fram i den amerikanske musikkverden møtte den massiv motstand både kulturelt og politisk – aller mest fra kirken, religiøse samfunn og kristne politikere, men den lot seg jo ikke stoppe, og dersom jeg skal si noe positivtnegativt (!) om amerikansk kulturpolitikk så er det jo at dersom noe «selger» og man kan tjene masse penger på det – da blir det nærmest ustoppelig samme hvem som prøver å spenne beina under det.  Det har eksistert sterke venstreorienterte bevegelser og fagforeninger i USA, den syndikalistiske Industrial Workers of The World (IWW) i alle fall har satt spor etter seg .  Ikke minst kulturelt gjennom sangene til Joe Hill!

Det aller beste argumentet i både kultur, politikk og ideologi i USA heter rett og slett Dollar. Kan man tjene penger på det, kan man bli tilgitt nesten hva som helst – og jo flere dess bedre naturligvis. Inklusive dessverre til og med protestsangerne på slutten av nitten sekstitallet og begynnelsen av syttitallet, da det såkalte ungdomsopprøret faktisk greide å både true og rokke «systemet» og det bestående. I noen små øyeblikk den gangen håpet man faktisk at Bob Dylan hadde rett når han sang om  at tidene var i endring.[1] Men det var et kortvarig håp. Av alle kulturelle og politiske argumenter både var og er det altså kun dette ene som er absolutt uslåelig i Amerika: $.

Vi som har vært med i det politiske og historiske spillet lenge kjenner jo mange sider ved Amerika. De gode sidene, såvel som de dårlige. Og politisk sett vet vi at bak den skinnende overflaten, makten, «friheten», er Gods Own Country et politisk og ideologisk temmelig tilbakestående land. Med et topartisystem der to partier som i de fleste henseender er til forveksling like hverandre er de eneste realistiske politiske alternativene som finnes.

Derfor er det å høre amerikanere snakke om stolt om sitt «demokrati» faktisk en ganske sånn litt (?) politisk patetisk affære. Det er da sannelig ille nok i Norge og Europa også, men riktig så djupt har vi jo ennå ikke sunket – til tross for Jens og Erna i lyseblå og rosa politisk duell… vel, de kaller det jo rødt og blått, men jeg tenker ikke på vimpelfargene – jeg mener politikken!

Vi har jo dessuten alternativer, sjøl om vi altså er temmelig dårlige til å bruke dem. Muligens rett og slett fordi det store flertallet av befolkninga synes at det meste jo går tålelig bra her i landet? Og da skal man etter de flestes mening bare rett og slett sitte rolig i båten, særlig når bølgene rundt oss noen ganger går faretruende høyt….

I Amerika går det jo IKKE så bra, og har kanskje aldri virkelig gjort det, sjøl om det har vært både opp- og nedturer. USA er fremdeles det samme gamle klassesamfunnet med enorm rikdom kontra skrikende fattigdom, og sjøl om vi kan innvende at det har vi jo absolutt i Norge også, så blir faktisk de fleste av oss på ett eller annet vis tatt vare på av vårt sosialdemokratiske sosiale og politiske system – som det altså finnes to versjoner av; et rosa og et lyseblått.

For Arbeiderpartiet og Høyre er  jo ikke så himmelvidt forskjellige at et skifte mellom dem truer særlig mange, men partienes valg av samarbeidspartnere sier antakelig mer om dem enn programmene deres. Jeg er personlig sjølsagt ikke er i tvil om hvilket alternativ jeg foretrekker – når meningene mine kolliderer med politiske blåfarger ser jeg nemlig rødt!

I Norge liker vi forresten tydeligvis særdeles godt den nåværende amerikanske presidenten Barrack Obama. Vi har til og med gitt ham en fredspris av en eller annen temmelig obskur og mumlende grunn. Jeg mistenker at en medvirkende årsak til at han fikk den var navnet og hudfargen? Noen lærer nemlig aldri, og kan dermed ikke se hvor banalt ukorrekt det noen ganger er å være overkorrekt. Litt styggere kan man jo mumle litt om en slags omvendt rasisme… Omtrent i samme åndedrag som det moderne språkforbudet mot ordet neger?

Nå er jo da forresten denne fredsprisvinneren i ferd med å innvikle seg i det som alltid har vært og er en av amerikanske  presidenters verste uvaner. Han vil gripe inn i en konflikt som han ikke (og det gjør ikke de fleste av våre politikere heller) forstår dusta av, nemlig borgerkrigen i Syria. Der det å skille mellom hvem som er helter og hvem som er skurker for de fleste utenforstående lettest kan avgjøres ved å kaste mynt og kron. I det syriske politiske landskapet med gråtoner og skygger som skjuler mange ubehagelige sannheter vil i alle fall jeg  både  tro og mene at det å ha en brutal verdslig diktator er bedre enn å ha et islamistisk terrorregime. På en skala fra litt bedre til temmelig mye bedre.

Dessuten er jeg på toppen av det hele heldig nok til å ha en ekte syrer som både er intelligent og kunnskapsrik som jeg kan diskutere sånne saker med! Dermed vil jeg også uten blygsel påstå at jeg har en betydelig fordel som få andre  norske har når det gjelder å se hva denne konflikten handler om,  hvem de ivrigste opprørerne mot Assads styre er, hva de vil, og hva som kan bli konsekvensene av deres seier.

En verdslig diktator interesserer seg lite for hva folk mener, så lenge de holder seg i ro. I et religiøst diktatur (eller «demokrati»!!) ønsker derimot de som styrer ikke bare å kontrollere menneskenes handlinger, men også til sjuende og sist deres tro og tanker.

I en slik sammenheng er et demokrati brått mer truende og undertrykkende enn diktaturet. Et «normalt» diktatur kan kun ha så og så mange agenter, politi og soldater, og man kan stort sett også mene hva man vil så lenge man ikke prøver å gjøre for mye med det.  I et sterkt religiøst eller ideologisk diktatur er man minst like interessert i  feilaktige tanker, som av feilaktige handlinger… og jeg tror at dersom George Orwell hadde levd nå og skrevet sin dystopiske framtidsroman,  f.eks. kalt  «Tjue tjuefire», så  ville han greit og lett kunnet erstatte kommissærer med imamer, og politisk ideologi med religion og fundamentalisme.

Tenk over det – er ikke det å virkelig skru hundreårene tilbake og viske ut temmelig mye av den humanistiske, sekulære, kapitalistiske, sosialistiske og kommunistiske æra som om (særlig det sistnevnte) aldri har eksistert noen andre steder enn i Kina , og knapt nok der, så vet sannelig ikke jeg!

Hva gjelder humanismen – som jeg er en betinget tilhenger av – så er antakelig dens aller største svakhet det som også er dens styrke – nettopp toleransen. I sine svakeste øyeblikk har de tolerante glemt at det er en ting de absolutt aldri kan eller skal tolerere, nemlig intoleransen. I denne ødeleggende og særdeles vanskelige sjølmotsigelsen er det så lett å gå seg vill at mange antakelig ender med å se hele sitt livssyn bli et slags «hakk i plata».

For de som har glemt eller ikke vet hva det betyr så er det når man spiller ei grammofonplate og den ikke kommer videre i sangen men bare gjentar og gjentar,  akkurat som enkelte av den siste tidens debattanter og kommentatorer messer toleranse-toleranse-toleranse helt til man bare gi opp og går videre til en ny sang. Dersom det i det heletatt er mulig i en verden med mange stengsler der man trenger passord og koder til snart alt.

Noen dager vil i alle fall jeg bare høre en eneste sang,  Kalis.  Med et løfte om kvinnemakt, autoritære guders død, tankens blomstring , sosial rettferd og likhet. Før plutselig grammofonstiften skraper mot sin slutt og vekker virkeligheten til live igjen. Der friheten blør i bajonettgraset, og der  toleransen helt har glemt å tolerere seg sjøl.

[1] «The Times They Are-A-Changing», 1963.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.