Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Tro eller viten?

Tro eller viten?

Islam er ingen religion slik vesten gjerne oppfatter religioner – noe som handler om et livssyn, altså et syn, eller rettere sagt en tro, på et forhold mellom mennesket og det guddommelige. Men en tro er som kjent noe helt annet enn en viten, og forskjellen er viktig og helt grunnleggende for forståelsen både av tro og av viten.
Psykologisk sett kan man uten videre erstatte viten med tro. I et slikt tilfelle blir ofte tro sterkere en viten. Både fordi den er mer personlig, den krever total visshet og den eksisterer i en «risikosone» ved at den mangler empirisk og faktuell bekreftelse. Dens eksistens finnes kun i den eller de troendes tankeverden og er ikke vitenskapelig verifiserbar.
Tvert om kan vitenskap, fakta og kunnskap særlig i forhold til gamle hellige skrifter som Koranen eller Bibelen framstå som direkte truende særlig for de mest fundamentalistiske religiøse menneskene – altså de som tar de gamle såkalte hellige bøkenes ord for å være fakta heller enn symbolske og historisk betingede skrifter.
For eksempel at bøkene beskriver verifiserbare fakta som f.eks. at Jorda en planet som har eksistert i millioner av år, at menneskeslekten er relativt ny på vår klode, at det har eksistert dominante arter som kjempeøglene lenge før menneskene ble til, og så videre.
Skal de hellige bøkene virkelig tas på ordet så må ikke bare utviklingslæra forkastes, eksistensen av utdødde arter som Tyrannosaurus Rex i rollen som en dominerende art på vår planet er da et rent eventyr, et påfunn og må man godta at T.Rex har eksistert så må den ha eksistert samtidig med mennesker… og for langt kortere tid siden enn den som vitenskapen opererer med.
I den andre enden av fundamentalistisk tro på alt som står i de gamle hellige bøkene står de som velger å tro på det guddommelige ikke som Den Store Autoritære Far i Himmelen, men som en åndelighet, en mening, en frelsende kraft i selve Universet. En lovnad om en eksistens bak døden og dermed et håp om å få møte igjen de kjære som en har mistet.
Det er kanskje Kristendommens og Islams viktigste og vakreste tro. I motsetning da til den straffende guddommen som dømmer, frelser og straffer. De onde til evig pine, de gode til paradisisk lykke… Der den antakelig mest perverse varianten er den der de troenda fra sin Himmel skal kunne skue ned i Helvete og glede seg ved straffen og pinen som rammer de fortapte sjelene der.
Det var sjølsagt den guden som fikk blant andre Mikhail Bakunin til å beskrive Gud som ond, og forholdet mellom Gud og menneske som en herre-slave relasjon.

«Hvis Gud eksisterer er han den evige absolutte Herre, og dersom en slik Herre finnes er mennesket slave. Hvis mennesket er slave kan verken rettferdighet, likhet eller velstand være mulig… Hvis Gud virkelig eksisterer må han avskaffes « 1

Nå tror jo slett ikke jeg at det eksisterer noen åndelig makt med direkte innflytelse over våre liv og tanker, heller ikke at det finnes noe etter døden – og sjølmotsigelsen i at det skal gjøre det ligger jo der allerede i selve ordene «liv etter døden».

Jeg vil til og med påstå at sjøl de som virkelig velger å tro på det bør leve som om det slett ikke er det! Leve som om dette er det eneste livet vi har, leve det godt, djupt, ærlig og med omsorg, vilje og kjærlighet til både mennesker og andre dyr på vår lille sårbare klode. 
Religioner såvel som andre og mer verdslige ideologier har utrettet både bra og dårlige ting for menneskeheten og de andre dyra på Jorda. Dessverre antakelig mest det siste. Men det finnes likevel også tro som handler om Livets Solidaritet. Vår verden er ikke og har aldri vært et sted der løven og lammet har gresset (!) side om side i fredelig sameksistens. Mennesket er blant de få heldige dyr på kloden som slett ikke behøver å drepe for å leve. Det finnes rovdyr og byttedyr, og i det spillet mellom arter eksisterer det normalt sett en balanse. Det eneste dyret som virkelig er i stand til å ødelegge og forstyrre balansen mellom artene er jo mennesket, via både vår teknologi og vår utbredelse… Dersom det finnes et virkelig farlig skadedyr på Jorda er det dessverre vi.
Noe av det beste som kunne hende de andre dyra på kloden vår er at minst halvparten av oss så fort som mulig dør og at vår forplantningsevne deretter reduseres kraftig! I 2011 ble verdens befolkning beregnet til å være på 7,00 milliarder. Det er forventet å stige til 9 milliarder i år 2050!
Et farlig fenomen er jo forresten at i de landene der befolkningstettheten er aller størst er også respekten for andre arters egenverdi skremmende lav. 
Andre dyr enn mennesker har da kun nytteverdi, ingen egenverdi. Begrepet dyrevelferd er så godt som ukjent ut over det som har med vakkert skinn og mye kjøtt. Eller til og med et dyrs underholdningsverdi i blodsport, sirkus, veddeløp, og så videre – i mer eller mindre tåpelige og/eller grufulle påfunn der kun fantasien ser ut til å sette grensene.

Tro på seg og sine som stående over alle andre arter i verdi er utvilsomt et viktig element i mange menneskers forhold til andre dyr, men det utvikler seg jo ganske fort til også å dele selve menneskeheten opp ikke bare i nasjoner, men i raser, ideologier, tro, kjønn eller hva som helst som måtte passe den kultur, ideologi og politikk som rår i en gitt befolkningsgruppe, by, land, verdensdel.
Ikke misforstå – det er mye fin tro, mange gode tanker, empati, viten og meninger hos mange, mange mennesker. Men man har også den skumle «normaliteten», den som foretrekker å ikke gå dypere inn i tilværelsen, i alle fall ikke så dypt at det utfordrer vanen. Den kanskje aller sterkeste normgiveren hos ethvert menneske.

I noen gamle kannibalkulturer laget man jo positive myter, religiøse seremonier og andre mer eller mindre gode begrunnelser for å ete kjøtt av mennesker.
I enkelte stammer så man det som å gjøre ære på en død fiende når man spiste hans eller hennes kjøtt, i andre kulturer var det derimot en stor fornærmelse. 
Dersom noen nå kjenner seg litt kvalme ved den tanken på kannibalisme, så er det jo rent vitenskapelig sett slett ikke noen veldig stor forskjell på f.eks. svinekjøtt og menneskekjøtt. På Fijiøyene kalte man jo til og med i slike sammenhenger mennesker for «lang-gris»…

Det menneskelige samfunns enorme variasjon og dermed også svært forskjellige oppfatninger av begrepet «normal» forteller veldig mye om mennesket som art.

Vi er temmelig skremmende, er vi ikke?


Kommentarer er stengt.