Tøffhetens pris

 

Tegneseriefiguren Fantomet er skyld i ett godt uttrykk: Det å skulle være ”hard mot de harde”. Underforstått, det er de og bare de man med god samvittighet og æren i behold kan være ”hard” imot.

Slik har da også Norge som folk og nasjon vært i en del sammenhenger, men i det siste og under et borgerlig styre der  partiet med det frivillig sjølironiske navnet ”Fremskrittspartiet” har en hånd på rattet har det snudd. Nå er Norge blitt landet som er hard der det virkelig kan ramme virkningsfullt og brutalt sånn at det vises – regjeringen er hard mot de sårbare og myke.

Det handler om mennesker, blant disse mange barn, som er kommet til Norge som flyktninger fra land i konflikt og krig i Midtøsten. Disse blir nå sendt tilbake dit de kom fra uansett om til og med mange av dem har levd så lenge i Norge at det å komme ”hjem” ikke er særlig mye annerledes for dem enn om vi hadde send Ola, Kari, Per og Marit dit…

Hard mot de myke? Det gjør seg liksom ikke helt som et godt slagord, men les det et par ganger, la det synke inn litt, så kanskje? For det har en kjempeviktig egenskap som Fantomets virksomhet ikke har – det er komplett ufarlig for de harde, de svake kan ikke gå til motangrep på noen som helst måte!

En skal verken ha særlig mye mot eller styrke for å greie å være skikkelig hard og tøff mot mennesker som er forsvarsløse. Der ligger da altså i alle fall potensielt en god mulighet med å være på parti med ”fremskrittet”?

Tøffhet har en pris, det vil den alltid ha, men fordelen for de tøffe politikerne ”våre” er at deres pris vanligvis er forsvinnende liten, eller til og med gir gevinst i et folk så sterkt og modig opptatt av vern om ”seg og sitt” som det norske har blitt.

Rikdommens vanligste pris er faktisk helt normalt grådighet, mistenksomhet, eiesyke og egoisme. Fattigfolk fra såkalte ”svartland” ser vi gode nordmenn nå helst kun på TV. Der vi kan synes grøssende synd på dem samtidig som vi er glade for at de er langt, langt borte…

Vel. Det var en gang et etter vestlig og nordisk standard ganske middels rikt og oljefritt sosialdemokratisk land som tok imot flyktninger og fremmede med velvilje, omsorg – og naturligvis også en god porsjon sjøltilfredshet. Dette siste var kanskje ikke så bra, men helt grunnløst var det i alle fall ikke.

Hvor ble det så av det landet, det folket? Nå styrt av mennesker milevis unna gamle sosialdemokratiske velferds- og solidaritetstanker.

Vil dette ”nye” Fremskritts-Norge helst låse seg inn i pengebingen i aggressiv angst for framtida og ”den siste oljen”? Fattigdom er ingen lyte sier et gammelt visdomsord, det er sant, men rikdom behøver heller ikke være det. Ikke en rikdom fordelt på mange, delt og brukt med fornuft og varme.

Bare så synd at rikdom i likhet med makt er to bestevenner som slett ikke utgjør noe godt lederskap. Nettopp det beviser den norske regjeringen nå på en helt utmerket måte. Makt korrumperer, skrev en kjent anarkist en gang. Det var slett ikke en påstand, kun et faktum.

Men makt kan også brukes til godt. Det er bare det at i veiskillene der det virkelig betyr noe trenger en også et livssyn som hjelper en til å skille mellom goder og onder. Egoisme, nasjonalisme, grådighet og hardhet er da temmelig dårlige ideologiske veivisere.

Mange av barna som sendes ut av Norge, til utrygghet, nød og problemer som slett ikke burde høre barndommen til vil helt sikkert likevel overleve. Både de og familiene deres vil nok aldri glemme oss, aldri glemme Norge. Det vennlige, humanistiske og protestantiske landet med det store steinhjertet.

 


Kommentarer er stengt.