Til helvete med…

Det handler ikke om gud, samme hvilken religion, samme om han tilbes som Gud eller Satan; begge deler eller alt midt imellom.

Det handler om menneskers trang til å tro på det utrolige, tvile på det beviste, gjøre Verden og Universet som fysisk fenomen lydig mot egne drømmer, forestillinger og fantasier.

 

Så til helvete (!) med hardnakkede protester mot viten, rasjonalitet og forstand. Tilbedelsen av det usynlige vil mange tro på for å døyve sin angst og for å ha en ønskebrønn de kan kaste sine mentale mynter ned i og veksle dem i mirakler.

 

De kan eie både himmel og helvete i drømmene, i fantasiene, i alle verdens gudshus kan de kaste seg ned foran Herrene sine og ønske, ønske, ønske: Ulykke over fiender – nå eller i «evigheten», lykke og glede for seg sjøl – nå og i det hinsidige.

Men det eneste som i mine ører og øyne virker «evig» med det hele er at det er hva det er og for all framtid forblir: Et evig mas.

 

I konkret (?) religiøs sammenheng finner jeg forestillinga om Himmelen langt mer tåpelig enn den om Helvete.

Helvete blir et forståelig fenomen rett og slett fordi det speiler vår angst, vår frykt for smerte, redsel for ild og for å falle – dette siste et av barndommens først forståelige kilder til «vondt».

 

Lykke, evig glede, paradis? Å ha det bra betyr normalt slett ikke «evig orgasme», samme hvor herlig det jo kan være å bli seksuelt tilfredsstilt – særlig i kjærlig gjensidighet sammen med en man elsker.

Men dersom denne gleden skulle vare «evig» ville man antakelig enten bli gal av det, eller temmelig snart miste hele lykkefølelsen som det kan gi.

 

Menneskedyret likt de fleste andre høyerestående (?) dyrearter trenger nemlig kontraster for å forstå ting. Trenger å sette ting inn i en sammenheng. Gi det en verdi, gi det noe å sette det opp imot.

Dersom «normal» er en form for balanse så er det et slags følelesens gravitasjonspunkt der vi verken svever vektløs mot en himmel eller trykkes hardt ned mot jorda.

Det er i kontrastene, i skiftningene, utfordringene, løsningene at vi møter både lykke og ulykke – og det er i balansens øyeblikk at vi når fram den høyden som gir et utsyn der vi kan forstå og se både «himmel» og «helvete».

 

Det er jo et veldig kjent menneskelig fenomen at den som aldri har vært fattig, eller i det minste har observert og forstått konsekvensene av fattigdom på nært hold, ikke kan virkelig glede seg ved rikdom – eller til og med «bare» en smule velstand.

Men det er et like viktig poeng at dersom man godtar andres fattigdom som en konsekvens av egen rikdom blir man kanskje rik på «ting», men er allikevel et menneske som lever i dyp elendighet.

Jeg leste en gang om soldater som trente seg på å «herde sitt øye» som det ble kalt. De gjorde det ved å både observere andre drepe dyr og å sjøl gjøre det, og det var en prosess der de fleste kunne nå fram til sitt mål fort.

Veien var overraskende kort fra det å forstå og kjenne og føle medlidenhet med dyr til en total likegyldighet eller til og med kunne betrakte lidelse og død som en slags observerende adspredelse.

Det er nøyaktig samme mental mekanisme som man ser hos slaktere, der til og med for eksempel et dyrs «uvanlige» reaksjoner på tortur og død gjerne blir til en sær form for underholdning. Noe uvanlig og en smule underholdende imot rutinedrapets normale og totale likegyldighet.

Jeg har kjent hyggelige slaktere. Utenfor jobben. Jeg har kjent hyggelige soldater. Utenfor jobben.

Jeg har altså kjent hyggelige mennesker som til hverdags begår drap på dyr. De har det som jobb. Jeg kan kanskje like dem sjøl om jeg ikke forstår at de kan gjøre det de gjør, greie det de greier. For uansett hva jeg synes om dem i deres «sivile» liv kan jeg aldri godta arbeidet deres – like lite som jeg kan godta soldaters gjerninger når de «bare følger ordre» og begår drap – på helt ubevæpnede mennesker. Slik som bombeflygere ofte, eller til og med oftest, jo gjør.

Disse flygerne har til og med funnet på en egen betegnelse for det; «colatteral damage». Gjerne oversatt som «uunngåelige sivile tap», men i amerikansk betydning langt mer enn i sin norske oversettelse underforstått brukt som en pris man bare må ta med i beregningen. En pris egentlig helt uten betydning for selve oppdraget.

For disse flygerne, slik vi i vår generasjon fikk oppleve pilotene som napalmbombet vietnamesiske landsbyer under Vietnams amerikanske krig, var det å se landsbyer gå under i et flammehav. Som av flygerne gjerne ble kommentert med triumferende «yiihaaa», krydret med nedsettende og rasistiske bemerkninger om ofrene der nede, og naturligvis gjensidige gratulasjoner.

For å vri på et uttrykk så kan man vel si at krig avstumper, og sånne «bombing missions» avstumper absolutt? Uansett om man altså later som det motsatte ved å både gratulere og forfremme soldatene.

 

Invasjonshærer, angripere, okkupanter har jo naturligvis ikke det moralske overtak som forsvarere har.

Forsvarerne kan gjerne ha flere av de samme moralske dilemma og problemer som okkupanter og angripere, men de har likevel en veldig viktig rett på sin side: Retten til å forsvare seg. Gjerne med hvilke midler som helst.

Særlig om angriperne er sterkere, bedre utstyrt og rikere på både våpen, utstyr og penger, slik som under vietnamkrigen. Eller for den saks skyld slik også norske motstandsfolk hadde etter det tyske angrepet på Norge i 1940!

Om enn man i all rettferdighets navn må innrømme at dette siste neppe helt kan sammenliknes med det første, uansett hvor mange heltehistorier man har greid å lage omkring det, og tro meg, jeg har vokst opp med en god del av dem!

 

Sjølsagt gjorde norske motstandsfolk mot den tyske okkupasjonen en viktig og god jobb – men sjøl de dristigste og mest vellykkede var likevel for nålestikk å regne i forhold til der slagene virkelig sto…

Russerne på sin side kan nå for tiden gjerne finne grunner til å skifte navn både på byer og land, men avgjørelsen falt uansett i Sovjetunionen, seierherrene var Den Røde Hær, og bynavnet Stalingrad vil for alltid være skrevet inn i historien. Og dersom nålevende russiske politikere hadde hatt noe vett ville de aldri skiftet navn på den byen.

At Josef Stalin var en brutal diktator, langt mer i en tsaristisk enn på noen måte kommunistisk politisk tradisjon, er hevet over enhver tvil. Men da Sovjetunionen tross hans forsøk på å holde «sitt rike» utenfor krigen ble invadert ble han mer eller mot sin vilje, og enda det slett ikke er med lett hjerte en antistalinist må innrømme det, rett menneske på rett plass.

Jeg både har lest og leser temmelig mye om den andre verdenskrig, og etter en periode der Stalin og hans krets temmelig desperat prøvde å holde Sovjet utenfor krigen, var ønsketenkningen om hva Hitler ville eller ikke ville etterhvert temmelig fantasifull. Man visste, men ville ikke vite… så enkelt var det faktisk.

Da angrepet kom skulle det likevel vise seg å bli Nazi-Tysklands bane. Hitlers drøm om et tysk rike fra Ural i øst til Irskesjøen i vest ble knust først og fremst av Den Røde Hær, ledet av generaler som Rokossovski og Sjukov.

Hitlers overoptimistiske anslag for hvordan og hvor hurtig krigen i øst skille vinnes tok heller ikke høyde for en annen sterk russisk motstander – vinteren.

Da den var over var det allerede for seint. Tyskerne hadde vekket en halvsovende bjørn… og Stalin var klokere enn Hitler, han overlot krigsledelsen til generalene.

 

Det er forresten underlig å lese en del ny vestlig historieskriving om krigen der lesere som ikke kjenner «de nakne fakta» bare må finne den temmelig forvirrende:

I ei bok jeg nylig leste om det berømte slaget ved Kursk virker det som om forfatterne nærmest veldig motvillig ender opp med det endelige resultatet – nemlig at Den Røde Hær vant slaget, og at det ble en uhyre viktig seier på veien mot det endelige oppgjøret med Nazi-Tyskland!

Han greier imidlertid også å sløre det så mye til at han ender opp med noen ganske mystifiserende konklusjoner, der leseren sitter igjen med temmelig forvirrende inntrykk.

Hans beundring for tyskerne motsvares av tilsvarende negative følelser for sovjeterne, og bokas konklusjon blir hengende i løse lufta. Sovjeterne vant visst? Noe de ikke burde gjort, og derfor gjorde de det «på en måte» heller ikke?

 

Et faktum i nyere russisk historieskriving, ikke minst om krigen, er jo også at de «nye historikerne» ikke har noe ønske om å framstille Sovjetunionen, dets ledere og SUKP[1] på en veldig positiv måte, men derimot i stedet framheve Russlands rolle, i tråd med nyrussisk nasjonalisme.

Det er dermed stor grunn til å ta ny russisk historieskriving med noen store klyper salt.

Boris Jeltsins Moder Russland-patriotisme har et veldig sterkt preg av antisovjetisme. Ikke helt stuerent kanskje, fra en mann som i sin tid når det var opportunt var aktiv medlem i SUKP?

Den godeste senere så antikommunistiske Boris var nemlig fullt medlem av Sovjetunionens Kommunistiske Parti fra mars 1961 til juli 1990, altså i nesten tretti år! I 1981 ble han dekorert med Lenin-ordenen for sin innsats for Kommunistpartiet og Sovjetstaten, og han ble medlem i SUKP’s sentralkomite i 1981.

Hans ideologi og politiske tilknytning endret seg imidlertid med rakettfart (!) da det ble maktopportunt å ikke lenger være kommunist, men derimot antikommunist – og han vendte sannelig ikke bare ryggen til sine tidligere partikamerater, han vendte dem rett og slett rompa, full av dritt.

 

Sjølsagt sier det også noe om det sovjetiske kommunistpartiet når sånne typer kunne greie å klatre, klatre, klatre oppover i hierarkiet, uten annen ideologisk ballast enn maktgriskhet.

Det ble antakelig til slutt partiets bane, mer enn noe som helst annet. Og hvis Mikhail Gorbatsjov var kokkepiken, så var Boris Jeltsin sannelig mennesketeren. Som ikke nøyde seg med det kokkepiken hadde tilberedt, men slaktet og spiste også henne!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[1] Коммунистическая партия Советского Союза


Les mer om:

Kommentarer er stengt.