Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Rusmidler: Profetene
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Rusmidler: Profetene

Det var en gang. Ikke for lenge siden. Noen ganger synes det som om det var i går. Den gang da ungdom over hele Europa og Verden ville ta makta fra gubbene og gi den til… ingen?

Da et gammelt ideologisk spøkelse gjenoppsto og forferdet både kapitalister og enkelte sosialister. «Tullete ungdommer». Som ikke forsto at når ting var opplest og vedtatt og terrorbalansert så gikk det ikke å komme med slikt vås at det fantes et tredje standpunkt utenfor maktblokkene og maktideologiene.

For noen av oss var det den beste og den verste av alle tider, det var håpets tid og desperasjonens, det var klarhetens tid og forvirringens, det var ideologienes tid og avideologiseringens, det var løgnens og sannhetens tid. Det var alvorets og latterlighetens tid, og klarhetens og bedøvelsens.

Rundt 1967 oppsto det en organisert frihetlig sosialistisk bevegelse i Kristiansund, Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom. I dagligtale FÁU. I en kort periode var den antakelig Kristiansunds mest aktive politiske organisasjon for ungdom. Og på mange måter ble denne bevegelsen på godt og ondt et vindu mot verdensbegivenhetene og ungdomsopprøret.

På godt etter min mening fordi organisasjonen var politisk og ideologisk på en måte som gav retning og orden i et miljø hvis lengsel mot kaos ofte nærmet seg den totale oppløsning, og hvis lengsel mot frihet ofte vendte seg innover i individet i stedet for mot sosialt samvirke. På ondt fordi bevegelsens internasjonale karakter åpnet kanaler mot en del negative sider ved ungdomsopprøret.

En ting som kunne være ganske slitsomt, men samtidig svært positivt, var at mange av samfunnets tapere så på anarkistorganisasjonen som deres talerør, og jeg våger å påstå at den gav noen av dem ei meningsfylt politisk retning på det raseriet de kjente for den urettferdigheta mange av dem følte at de var utsatt for. Så kunne de forstå årsaker og handle politisk i stedet for å «dra til» en eller annen.

Det underlige var at vi, og jeg sier vi fordi jeg personlig var en av aktørene i dette miljøet, måtte kjempe en underlig tofrontskrig. Samfunnets sterke amerikanisering gjorde at det såkalte ungdomsopprørets inspirasjonskilde i alt for stor grad ble hippiebevegelsen i USA. Denne bevegelsens noe forvirrede profeter og poeter (Ginsburg, Dylan, etc.) fikk stor gjennomslagskraft. Og i sin søken etter den totale individuelle befrielse kom disse «geniale» profetene fram til at det fantes kjemiske løsninger på politiske problemer…

Noen tok til seg det budskapet. Tok det til seg brutalt og bokstavelig. «Turn in, turn on, drop out.» Det ble tid for alle slags ekte og falske hjerneguruer, og virkninga var bokstavelig talt bedøvende… i søken etter den totale frihet underkastet man seg en herre så hard som det vel var mulig å få den. Den kjemiske og sosiale avhengigheten av rusmidler.

En merkverdig sideeffekt av de kulturelle påvirkningene fra USA og England var at i et miljø som i det ytre protesterte mot all slags uniformering ble alle uniformerte inntil det groteske. Alle «måtte» ha langt hår, alle «måtte» kle seg og te seg på en spesiell måte. Til og med måten å gå og snakke på ble skremmende lik.

En av de lokale hippieprofetene, la oss kalle ham «Ole Arnesen», er ett av de dummeste menneskene jeg noen sinne har hatt den tvilsomme ære å møte. Hans hovedoppgave i livet syntes å bestå i å avpolitisere opprørere, noe som egentlig var ganske lett å avsløre. Men det fantes faktisk de som var med på galeien og hvis «opprør» etter hvert ble påfallende kostbart for dem både økonomisk, sosialt, politisk og psykisk. En av disiplene fortalte meg om en epokegjørende sjelelig opplevelse da profeten fikk dem alle til å konsentrere seg om ei tom colaflaske mens de utstøtte de bevissthetsgjørende orda AUUMM AUUMM og tømte hjernen for tanker. Du verden så de tømte den for tanker! Tanker ut, mystisisme inn. Og når hjernen sukket som en kjemiboblende svamp da var vel «friheten» total.

Hvis noen merker en undertone av bitterhet her så tar de neppe feil. For det ligger faktisk døde kamerater i veigrøfta der disse «filosofene» turet fram. I tillegg til de hvis adresse er dårehuset.

Jeg tenker ofte at jeg burde gjort mer. Enda mer. For å få folk til å forstå at friheten ikke er konsumvare. Ikke på flaske, ikke i pilleform, den kan ikke røykes, og finnes ikke i sprøyter. Der finnes bare en demon som når den først har satt seg på offerets rygg bare kan slites løs igjen med overmenneskelige krefter.

«Religionen er sjelens svir, alkoholen er kroppens» sier Mikhael Bakunin. Han hadde kanskje ikke forutsett kombinasjonsmulighetene mellom rus og religion da han skrev det i 1871. Keir Hardie kalte rusen for «reaksjonens mektigste forbundsfelle» og vi som opplevde syttitallets politiske begivenheter på nært hold bør si oss enige i det.

Gjennom de drepende strenge lovene mot visse rusmidler har både reaksjonen og forbrytersyndikatene fått midler i hendene sine som gir både makt og rikdom. Hver gang overvåkerne vil ha påskudd til å overvåke mer kan de bruke magiske ord som «heroin», «crack», «hasj». Og så får de vilja si. De kaller det krig, og det er krig. Ofrene er de vanlige. Sivilistene. Oss.

Det finnes sjølsagt et enkelt men ganske umulig svar. Ei folkelig bevisstgjøring som fører til avvisning av rus. På syttitallet trodde jeg faktisk ei bitte lita stund på det svaret. Naiv som jeg var.

Nå ser jeg absolutt ingen som helst grunn til optimisme. «Turn in, turn on, drop dead».


Les mer om:

Kommentarer er stengt.