Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Mitt Amerika, mitt Russland

Mitt Amerika, mitt Russland

Jeg har et vanskelig forhold til både Amerika og Russland, på vidt forskjellige måter.

På den ene side er det så mye som jeg beundrer, på den annen side… vel.

Amerikansk kultur og politikk, såvel som russisk kultur og politikk, har på godt og ondt formet mye av min tilværelse enda jeg aldri har vært der og sikkert aldri kommer til å reise verken til Amerika eller Russland.

 

Som så mange andre norske har jeg slekt i USA, slekt som forrige generasjon til og med hadde en viss kontakt med, men nå vet jeg ingen ting om slekten min der. Husker at vi like etter krigen fikk «Amerikapakker» med blant annet glorete og litt merkelige klær som nok særlig vi barn tok imot med glede.

Under krigen visste naturligvis vanlige nordmenn godt at Amerika kjempet på «vår» side, men også at både den amerikanske innsatsen og særlig dens offer var relativt liten i forhold til det datidas andre store norske allierte, Sovjetunionen, fikk gjennomleve.

 

Like etter krigen var antakelig den utenlandske politikeren som var mest populær blant de fleste norske kvinner og menn Josef Stalin! Noe som sikkert kom som en temmelig ubehagelig overraskelse for de norske eksilpolitikerne som vendte hjem fra sine opphold i England og USA.

Russiske hærstyrker var ikke bare de eneste utenlandske soldater som kjempet i det okkuperte Norge og også befridde deler av landet, det fantes også veldig mange russiske krigsfanger i Norge. De ble behandlet uhyggelig dårlig av tyskerne og døde i hopetall.

Russergravsteder finnes ennå mange steder i Norge, blant annet på Sunndalsøra, der jeg bodde i min ungdom.

 

I ettertid har det forundret meg hvor kort tid det tok fra propagandamaskina til de hjemvendte «amerikanerne» og «engelskmennene» begynte å kverne, til Norge nærmest ble en amerikansk vasallstat med sine egne former for hysterisk antikommunistisk McCartyisme.

Det Norske Arbeiderparti med Håkon Lie i spissen sammen med de borgerlige kreftene greide å svartmale og henge ut og forfølge og trakassere ikke bare norske kommunister, men greide også å skrive om historia slik at våre store befriere fra tyskerne ble engelskmenn og amerikanere.

Så kraftig ble hetsen og forfølgelsene av norske kommunister og venstreradikale noen ganger at mange borgerlige politikere i demokratiets navn syntes det gikk for langt!

Sjøl fikk jeg temmelig uforstående som barn oppleve hvordan det hele fungerte. Det var på sett og vis smart gjort, men min far var aldri i tvil om at han som kommunist hadde blitt utsatt for et aldri så lite komplott da han mistet sitt arbeide på Smøla og vi måtte selge huset vårt der og flytte til byen, det vil si Kristiansund.

I ettertid er jo ikke jeg akkurat veldig lei meg for det, men i utgangspunktet ble det jo litt av en overgang å bo i eget hus til å bo fem mennesker i ett eneste rom i ei brakke.

 

En kan vel si at resultatet i sum til slutt ble positivt, sjøl om jeg naturligvis ikke vet hvordan alt kunne blitt dersom ting hadde gått annerledes. Men det ligger uansett en lærdom her for de som tror seg uberørt av politiske begivenheter og ikke bryr seg om politikk.

Djupest sett var det beslutninger tatt i Washington, Moskva, London og Oslo som grep inn i en norsk femårings liv og radikalt forandret hans framtid!

 

Som USA’s nære allierte og med nære bånd til Amerika hadde kanskje likevel ikke ledende norske politikere og kulturpersonligheter tenkt seg at det skulle bli et ganske annet Amerika enn det politiske og det borgerlig kulturelle som skulle komme til å endre også norske ungdommers dagligliv utover på femtitallet.

I 1957 byttet jeg til min fars store forferdelse frimerkesamlinga mi i en gammel reisegrammofon.

I ettertid kan jeg gi ham helt rett i at det sånn overfladisk betraktet slett ikke var en særlig fornuftig transaksjon, men som allerede sagt kan en ikke bare vurdere en slik handling ut ifra de umiddelbare virkningene, en er også nødt til å se på de langsiktige!

Straks etter kjøpte jeg min første grammofonplate – Elvis Presleys Blue Suede Shoes.1

I ettertid vet jeg at det ble enda ett av disse veiskillene i livet. Men i mellomtida hadde naturligvis også mye annet forandret seg. Tuberkulose hadde gitt meg et langvarig opphold på Reknes Sanatorium i Molde (se boka Ensomheten er en sang2 ) og vi flyttet delvis som et resultat av det til ei borettslagsleilighet på Steinberget i Kristiansund. Og det å bo bra hjalp temmelig godt på helsa…

Rock and roll, og slett ikke Elvis, var i utgangspunktet absolutt ikke revolusjonær, men likevel altså revolusjonerende! Den var ei slags blanding av country og blues og likevel ingen av delene.

Den tilhørte absolutt det samme «andre Amerika» som folkemusikken og dets utøvere sto for, men verken Woody Guthrie eller Pete Seeger kunne kjent sin musikk særlig godt igjen i den. Særlig ikke innholdsmessig!

Rock and roll handlet i hovedsak enkelt og greit om kjærlighet i teksten og sex i rytmen. I den forstand var det nok dens iboende antipuritanisme som forskrekket og skapte avsky i det borgerlige Amerika – som jo likevel i den andre enden ikke kunne la være å se salgspotensialet!

Og når kapitalismen slites mellom sin moral og sin pengegriskhet, da er det jo egentlig temmelig klart hva som seirer.

Musikken ble på kort tid forvandlet fra undergrunn til Big Business. Samtidig som en prosess også straks kom i gang med å gjøre musikken vassen, søt, borgerlig og moralsk.

Interessant var også reaksjonen fra kommunistregjeringene i øst. De burde vel av alle ha forstått at rock i utgangspunktet var en «arbeiderklassegreie», men dessverre var kommunistpartiene stort sett styrt av finkulturelle intellektuelle som så på rocken som «dekadent» og «vulgær».

Resultatet av det kunne i grunnen ha vært lett å forutsi. I Tsjekkoslovakia i 1959 opplevde jeg at rock and roll der allerede var en levende undergrunnskultur!

 

Tilfellet Elvis er antakelig et skoleeksempel på hvordan en rockende ung lastebilsjåfør kunne forvandles til et amerikansk dobbeltmoralsk symbol på nesten ubegrenset rikdom, berømmelse, kristendom og patriotisme. Til forfallet hans var totalt og døden antakelig en befrielse.

 

Da rockens tekstlig sett temmelig upolitiske budskap på seksti og syttitallet ble erstattet med en folkemusikk- og bluesinspirert musikk og en reell politisk protestbevegelse var naturligvis de politiske forventningene langt større til at «noe kunne skje» i det Amerika.

Men Big Business skiftet bare behendig maske straks de oppdaget at de kunne tjene like bra på Bob Dylan som på Elvis. Likevel må de vel ha trukket et lettelsens sukk da hele den ungdommelige venstrebevegelsen i USA (og dermed også Europa) forsvant inn i rusmidler og en stadig tettere politisk tåke. Til guruen Bob Dylans tekster bare ble en usammenhengende stabel fraser, mer nikkende dypsindige for tilhørerne jo mindre forståelige de var.

 

Det finnes fremdeles et både politisk og musikalsk Amerika jeg elsker, men en må sannelig lete for å finne det, og til min forbauselse finner jeg en god del av det musikalske der reaksjonær cowboyromantikk tidligere nesten helt rådde grunnen; nemlig i countrymusikken.

 

Utover på sekstitallet ble jeg stadig mer kritisk til Sovjetunionen, og med god grunn. Det akselererende byråkratiske forfallet i Sovjetstaten såvel som i dens øst-europeiske allierte var skremmende. Til sist kunne vel bare den aller mest troende kommunist greie å innbille seg sjøl at det var håp å hente der.

En kunne mer enn ane at slutten var nær på alle måter da Tsjernenko overtok som leder og ikke en gang maktet å gå fram til talerstolen da han skulle tale.

Hvis noe som helst håp om reform og fornyelse ble vekket av Gorbatsjov så forsvant det ganske fort igjen med Jeltsin, som jo endte med å oppløse Sovjetunionen og i praksis innføre kapitalisme i Russland. Resultatet for det russiske folk ble likevel sjokkerende. Så godt som alle sosiale gevinster som befolkninga hadde vunnet under planøkonomien ble borte under et brutalt nykapitalistisk pengeregime. Dette er på alle måter godt dokumentert – men jeg innrømmer at helt virkelig for meg på det menneskelige plan ble det kanskje ikke før jeg så Lukas Modyssons spillefilm Lilja 4-ever.3 En temmelig realistisk rapport ikke bare fra det politiske og økonomiske forfallet i det kapitalistiske Russland, men også en nådeløs utlevering av de vestlige spekulantene i den menneskelige elendigheten som har oppstått der.

 

Noe av det verste som kan skje med et folk og en nasjon og et politisk system, er at det mister sin stolthet og sin framtidstro.

I kommunismen lå det tross alt et slikt håp og en slik tro, sjøl om Sovjetunionen misbrukte sin sjanse gjennom politisk byråkratisering og økonomisk vanstyre.

Da kapitalismen og den russiske nasjonalismen ble sluppet løs startet den sin gjerning med å bokstavelig talt ete kommunismens viktigste ideologiske barn: Likhet og trygghet. Begge deler dessverre allerede uthulet og latterliggjort av byråkratisk maktutøvelse og korrupsjon i et kommunistparti og en stat med stadig mindre ideologisk ryggrad.

Og likevel… da det lille som var igjen forsvant i jeltsinsk nasjonalistisk flaggveiving med den russiske trikoloren og de kapitalistiske slusene åpnet seg var det en illeluktende råtten strøm av griskhet, korrupsjon og spekulasjon som flommet ut over det tidligere sovjetfolket.

Unntaket ble pussig nok det av Vesten utskjelte Hviterussland, der de fleste sosiale ordninger fra sovjettida ble beholdt og der kapitalismen er blitt satt under en langt strengere administrasjon.

Til stor ergrelse for Vesten naturligvis, som har kjørt en beinhard propagandakampanje mot dette «restsovjet».

 

Jeg ble født i desember 1944. Det var et år med håp, på vei inn i det som skulle bli det avgjørende krigsåret. Tyskland og dets allierte var på vikende front. I øst kjempet sovjetiske tropper i utkanten av Budapest, i vest var den tyske offensiven i Ardennene i ferd med å stoppe opp.

Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før Hitlers onde imperium ville bli knust.

Nå sitter jeg her i år 2009 og skriver mens jeg hører på optimistisk rock and roll fra 1959 med en følelse av at framtida er usikker.


 

Fotnoter

  1. Wikipedia-artikkel om Elvis Presley og Carl Perkins’ utgaver av Blue Suede Shoes. | 
  2. Mer informasjon om romanen Ensomheten er en sang 
  3. Her kan du lese om filmen Lilja-4-ever. | 

Les mer om:

Kommentarer er stengt.