Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Litteratur, amasoner, gudinner og kvinnemakt

Litteratur, amasoner, gudinner og kvinnemakt

Introduksjon ved Hans Trygve Jensen

Tidlig i juni i år ble det avholdt ei Alternativmesse i Kristiansund.

Ingar ble spurt om å delta med et foredrag. Han kunne selv velge tema. Siden deler av messa ville handle om alternativ kultur, falt det naturlig å ta for seg matriarkalske samfunn og amasonebøkene til Ingar.

Foredraget er en gjennomgang av detektivarbeidet forut for utgivelsen av den første boka i amasoneserien. Ingar skriver om møtet med historiske fenomener han på forhånd hadde lite eller ingen kjennskap til og arbeidet med å skille det spekulative materialet fra det pålitelige. Erfaringene med forlagssystemet og hvorfor det etter hvert ble til sammen 5 bøker i amasoneserien nevnes også. I tillegg blir romanene Kalis sangog Nord for Saigon behørig omtalt. Dette er bøker som også har sine innslag av gudinner og sterke kvinner.

Foredraget legges nå ut som artikkel med noen mindre, kosmetiske endringer.


Litteratur, amasoner, gudinner og kvinnemakt

På en science fiction- & fantasy-kongress midt på åttitallet fortalte jeg publikum om en ide jeg hadde båret på ei stund. En ide om å skrive en roman om et matriarkalsk samfunn, bygd på de fakta som eventuelt kunne eksistere. I samme åndedrag uttrykte jeg vel også en viss tvil om hvorvidt det egentlig var så mye materiale som kunne være tilgjengelig?

Det jeg hadde funnet til da var nemlig hovedsakelig diverse greske myter om amasoner, som jo mest handlet om mannlige helter som overvant dem!

Litt senere ble jeg imidlertid kontaktet av to unge kvinner, Siri og Lynda, som mente at de ganske sikkert kunne skaffe meg noen tråder som jeg kunne begynne å nøste i. De fikk min adresse og ikke før var jeg kommet hjem så begynte konvolutter med fotostatkopier fra diverse bøker å ramle ned i postkassa. De to holdt ikke bare hva de lovet, de hjalp til med å sette i gang en skriveprosess som skulle vise seg å føre til hele fem romaner – alle sammen bygd på dokumentarisk og halvdokumentarisk materiale, og på myter, sagn og tapte og nesten utviskede historiske spor etter en matriarkalsk «amasone»-kultur som en gang eksisterte i det østlige Middelhavsområdet, i Midtøsten og i det nordlige Afrika.

Men det viktigste av alt i det materialet de sendte meg var henvisningene til boktitler som fantes i de forskjellige artiklene og som jeg ved hjelp av vårt lokale bibliotek såvel som bokhandlere og antikvariater i både Kristiansund, Trondheim, Oslo og til og med Cambridge i England greide å skaffe til veie.

Det kjentes rett og slett som om jeg brått befant meg midt inne i et stort og viktig historisk detektivarbeid!

Samtidig må jeg også få lov til å påpeke at jeg slett ikke var ukritisk til disse forskjellige kildene og bøkene, snarere tvert imot. Noe av det materialet som det noen steder ble henvist til var helt klart av en ganske spekulativ, upålitelig og uhistorisk karakter.

Den aller første boka jeg kjøpte, handlet faktisk om at amasonene kun var en gresk mannsfantasi, eller rettere sagt et mannsmareritt. Ifølge den britiske forfatteren av boka Amazons, a Study in Athenian Mythmakinghadde «de gamle grekere» et syn på verden der alt var basert på motpoler. Dermed ville den eneste muligheten for kvinnemakt være et sted, et samfunn, der kjønnsrollemønstrene var snudd helt på hodet. Ulikheten mellom menn og kvinner kunne etter deres mening aldri bli noe annet enn total – og alternativet til patriarkatet altså ikke noe som helst mindre enn en fullstendig reversering av det greske patriarkalske samfunnet.

Begrepet «likestilling» kunne ut i fra et slikt menneskesyn aldri bli en del av den gammelgreske sosiale myten. Det var for dem som å påstå at hvitt og svart kunne være det samme.

Enkelheten i en slik tanke er naturligvis filosofisk besnærende for noen, og ble da også grepet begjærlig av de senere overklassene særlig i Europa, men også andre steder der man kjente seg truet av ideer om likhet og frihet.

De første som virkelig utfordret dette synet var ikke uventet de såkalte «borgerlige» kvinnesakskvinnene, som Aasta Hansteen, Mary Wollstonecraft og Gertrud Bäumer. Og ideer ikke bare om opphevelse av klassegrenser, men også kjønnsbarrierer ble etter hvert en del av sosialistiske, anarkistiske og kommunistiske ideologier og dermed av selve klassekampen. Pionerer og ideologer som Rosa Luxemburg, Emma Goldman, Marie-Louise Berneri og mange andre opplevde på den ene side hyllest og respekt, men på den annen side å se de ideene de kjempet for om full likestilling mellom kjønnene gang på gang bli plassert bakerst i køen når saker virkelig skulle settes på dagsordenen.

Særlig for de marxistiske kvinnesakskvinnene ble det uhyre vanskelig å trekke noen som helst linjer tilbake til gudinnereligion og amasoner, fordi den temmelig rigide «klassiske» marxistiske tolkninga av historia sto der som en uoverstigelig mur og blokkerte enhver «alternativ» historieforståelse.

I så måte var det kanskje relativt liten forskjell på maktmenn og filosofer fra det gamle Athen og det mer eller mindre «moderne» Europa, Amerika og Asia.

Det som er vunnet, er ikke vunnet av disse systempolitikere og filosofer, men alle oss «alternative» som ikke har vært villige til å godta de mektiges sannheter uten å protestere. Det har som oftest gitt oss kulturelle seire lenge før de ble politiske. Det betyr likevel dessverre ikke at Kulturverdenen nødvendigvis er på vårt parti og slår opp dørene når man trenger det. Forlag er bedrifter som alle andre og de styres også av de til enhver tid gjeldende ideene og tankene og normene som finnes i samfunnet. De tilhører ikke noen «alternativ» bevegelse, de er der for å tjene penger og er i Norge dessuten avhengige av en offentlig innkjøpsordning av bøker til bibliotekene som ofte ligger over utgivelsespolitikken deres som en klam ideologisk hånd. Ideologisk i den forstand at den definerer litterær og kunstnerisk verdi ut ifra den til enhver tid gjeldende kulturideologi slik den formidles særlig gjennom såkalte «toneangivende media», vanligvis knyttet til ei sentralisert mediamakt i hovedstaden.1

Å skrive ei bok om amasoner var ikke noe jeg forventet skulle bli en suksess, i den forstand at den ville bli mottatt med åpne armer verken av forlag eller media.

Men under skrivinga av Våpensøstrene hadde jeg etter egen mening langt viktigere ting å tenke på enn hva som skulle skje når manuset var ferdig!

Dørene som åpnet seg inn i historiske, politiske og mytologiske verdener jeg aldri før hadde besøkt, rev meg med seg som en foss, og jeg hadde ingen ting annet å gjøre enn å la meg bokstavelig talt inspireres, berøres av Gudinna, og la hjerne, hjerte og fingrene på tastaturet følge med på ferden!

På den ene side handlet det jeg skrev om begivenheter og mennesker som levde for lenge, lenge siden. Men det var ei fortid som strakte seg ut av tida og berørte nåtidsmennesket på en måte som ikke noe annet jeg til da hadde skrevet hadde gjort.

«Amasone» var et gresk navn på kvinner i eller fra matriarkalske og gudinnetilbedende samfunn i Nord-Afrika, Anatolia og Svartehavsområdet.

Ordet kommer ifølge de fleste eldre kilder opprinnelig fra gresk a-masos, «uten bryst» og det navnet er blitt tolket temmelig forskjellig gjennom tidene. Ei av forklaringene som ble framsatt var at amasonene fjernet det ene brystet for å kunne spenne buen bedre – noe som sett i lys av både medisinsk forskning og all erfaring med moderne bueskytende kvinner selvfølgelig må være det reneste tøv.

Dersom navneforklaringa mot formodning er riktig kan den derimot skyldes at kvinner som utvikler slike krefter og ferdigheter i land med en patriarkalsk politikk og religion rett og slett har brutt ut av sin rolle i så stor grad at de i mannfolkas øyne ikke lenger helt kan betraktes som «riktige kvinner». Akkurat som menn som gjør det motsatte da naturligvis ikke lenger betraktes som «skikkelige mannfolk».

At det autoritære sosiale rollespillet i slike rigide samfunn makter å gjøre omtrent alle mennesker ulykkelige, begrensede og «innrammet» er først blitt helt tydeliggjort med den moderne psykologiens og sosiologiens framvekst og utvikling.

De fleste samfunn som har eksistert har jo likevel gitt menn langt større frihet og langt flere virkefelt enn det har gitt kvinner. Ikke minst derfor blir amasonene viktige som noen av de sterkeste historiske rollebryterne av alle.

Men for å gå tilbake til selve ordet: Det er også et faktum at greske kunstverk ikke viser amasonene med bare ett bryst, og at det hele derfor kan være en senere misforståelse av det greske ordet blant lærde europeiske menn, som kanskje slett ikke var lærde nok! En alternativ forklaring kan nemlig også være at ordet rett og slett bare betyr «månetilbedere».

Vel. Ordet «amasone» kan få lov til å være opprinnelig gresk og av mange etter hvert ganske smalt definert som «krigerkvinner» så mye det bare vil. I dag betyr ordet mye, mye mer, ikke minst (er jeg stolt av å kunne si) for leserne av mine bøker om dem.

Det er blitt et ord både for sterke kvinner i alle land til alle tider såvel som et ord for kvinner i samfunn der de har en avgjørende politisk og sosial maktpolitisk rolle.

 

Når det gjelder mine kilder og bakgrunnsmateriale til bøkene mine om amasonene kan det sjølsagt være vanskelig å si hva som egentlig er «fakta» eller ikke. Men da må jeg også få lov til å påpeke at dette gjelder for svært mye «historieskriving». Jeg vil til og med gå så langt som å si at all historieskriving har et mer eller mindre sterkt element av subjektiv vinkling.

En behøver absolutt ikke gå særlig langt tilbake i historia for å finne eksempler på en ganske rå vinkling av begivenheter for å tjene bestemte maktpolitiske og historiske synspunkter …

Den kalde krigen var for eksempel i tillegg til alt det andre også en kamp om «rett» og «gal» forståelse av nesten alle slags politiske og historiske begivenheter. Der det å være opposisjonell i forhold til de gjeldende og vedtatte sannheter kunne, til og med i Norge i åra etter krigen og helt fram til slutten på sekstitallet, føre til temmelig store personlige og sosiale problemer …

 

Da jeg skrev den første boka om amasonene, «Våpensøstrene», la jeg nok ned det største arbeidet med bakgrunnsforskning som jeg har gjort til noen bok både før og siden. Det var også et arbeid som jeg senere kunne nyte godt av under skrivinga av de fire neste bøkene om amasonene og gudinnereligionene som jeg skrev.

Det eneste sammenlignbare prosjektet med dette er romantrilogien om ideologiene; anarkisme, fascisme og kommunisme, der særlig den første boka som tar utgangspunkt i den spanske borgerkrigen i 1936-39 ble enda et viktig vendepunkt i forfatterskapet mitt.

Likevel står amasonebøkene i en særstilling.

De åpnet ei dør inn i en tankeverden som jeg siden aldri egentlig har forlatt. Jeg leste bøker og studerte temaer som forandret mye av mitt syn både på historie og religion. Bøker som Merlin Stones When God Was a Woman og Ancient Mirrors of Womanhood, Barbara G. Walkers uforlignelige The Womans Encyclopaedia of Myths and Secrets, Starhawks Dreaming The Dark, Margot Adlers Drawing Down the Moon, og mange, mange flere.

Det kjentes utrolig bra, sjøl med de reservasjoner jeg personlig i utgangspunktet hadde til enhver form for religion, å kunne kjenne seg som en del av en bevegelse som i så sterk grad som dette utfordrer det bestående og som uten tvil er langt mer revolusjonerende, kjettersk og opprørende for de fleste tilhengere av autoritære mannsreligioner og prester og profeter enn hva en rein ateisme er!

Gudinna i sine mange aspekter krever ingen underkastelse, ingen selvutslettelse, ingen drap på syndere og «vantro». Egentlig heller ingen bønn og bot og truer oss ikke med noe annet Helvete enn det vi sjøl med fanatisme og autoritetstro skaper i oss og rundt oss.

Jeg kan bare si at den verden Hun og hennes religion og tilhengere ville skapt ganske sikkert ville vært en ganske annen og langt bedre verden å leve i enn den som troen på både Jahve og Allah og alle deres diverse kopier har greid å rote til på vår hjemplanet Jorda:

Som (i parentes bemerket) i Universet bare er en ganske ubetydelig klode som kretser omkring en vanlig gul stjerne som vi kaller Sola, i en også ganske normal galakse blant utallige slike.

Noe som er en tanke og et faktum som i seg sjøl er både blasfemisk og utfordrende for enhver autoritær religiøs tro som ble laget i ei tid da Jorda var flat og sett på som sentrum i Universet.

 

Mer enn noe annet handler livssyn og religion om oss sjøl og hvilket syn vi har på den verden og det samfunn vi lever i og hvordan vi samspiller med og verdsetter alt det som lever og gror på denne vår lille og sårbare planet.

 

Etter å ha fullført det på alle måter krevende prosjektet som den første boka om amasonene var så må jeg ærlig talt si at møtet med den norske forlagsverden ble en veritabel nedtur. Kanskje skulle jeg ha ventet det og kanskje ikke. Og dersom argumentene mot manuskriptet virkelig hadde vært entydige og noenlunde like ville jeg antakelig tross min egen sterke tro på Våpensøstrene bare ha gitt opp og gått tilbake til å skrive helt andre ting.

Men det var nesten noe angstbitersk i de etablerte store forlagas reaksjoner på manuskriptet. Unnskyldningene for å si nei var klisjepreget og de var også vidt forskjellige og bekreftet bare det som egentlig vel alle forfattere og forhåpentligvis også de fleste forlagsmennesker innerst inne er klar over:

Forståelsen av hva som er god og dårlig litteratur er hensynsløst subjektiv og kulturavhengig.

Gitt naturligvis at manuskriptet rent formelt er godt nok utført både skrivemessig og innholdsmessig. Noe jeg jo vet at det var. Jeg hadde tross alt fått utgitt ti bøker før jeg skrev Våpensøstrene.

Men det å bevege seg inn på litterære, religiøse og politiske områder der den enkelte «synsers» meninger og holdninger kjennes truet kan tydeligvis bli å rett og slett bestille en negativ reaksjon.

Det kunne faktisk se ut som om jeg for første gang som forfatter ville bli nødt til å legge vekk et romanmanus uten å få det publisert! Det var som dere forstår vanskelig både å godta at akkurat det kunne bli resultatet av alt det arbeidet som var nedlagt i det, ikke bare av meg, men av alle de som hadde hjulpet til med å skaffe til veie opplysninger; litterære og historiske og mytologiske.

Redninga kom fra en ganske uventet kant.

Som forfatter utvikler man naturligvis et syn på og et forhold til de forlaga som finnes i det landet der man bor. Jeg var og er ikke noe unntak i så måte. Min første bok ble utgitt på et av Norges største og mest respekterte forlag, nemlig Gyldendal. Det var på et tidspunkt da Jon Bing og Tor Åge Bringsværd frontet en bølge av såkalt «fantastisk litteratur» i norske media og deres forlag Gyldendal satset på sjangeren med serien «Lanterne science fiction».

Men i mange, kanskje de fleste, litterære sjangere og miljøer oppstår det ofte ganske fort litterære og litteraturpolitiske skillelinjer, og science fiction og fantasy hadde på sytti- og åttitallet sant og si en temmelig ekstrem variant av sånne motsetninger og fronter.

I grunnen virker det på meg ganske latterlig i ettertid, men på det tidspunktet syntes det nesten uunngåelig at jeg uten å egentlig ville det skulle havne på «den gale siden» i forhold til det forlaget jeg hadde debutert hos.

Mine science fiction-fortellinger var preget av en sterkt realistisk og nærmest vitenskapelig tilnærmingsmetode, som gikk under navnet «hard science fiction», der jeg sammen med Øyvind Myhre ble stående i opposisjon til den formen for science fiction som nettopp Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sto for og som de prioriterte i sin rolle som redaktører for Gyldendals «Lanterne science fiction».

Det stengte ei forlagsdør som sendte meg ut på ei vandring gjennom flere forlag til en forfattervenn av meg ba meg sende «Våpensøstre»-manuskriptet til Bladkompaniet. Et forlag jeg ærlig talt på det tidspunktet så på som temmelig useriøst og som utgiver av en helt annen type skjønnlitterære bøker enn det jeg ønsket å skrive.

Men i nøden spiser fanden fluer, som det heter, så hvorfor ikke? Jeg sendte manuset til Bladkompaniet, og de ga det ut. Det ble likevel et ikke helt uproblematisk møte med en for meg helt uvanlig forlagskultur. De ville ikke melde boka på til innkjøpsordninga for bibliotekene, de lanserte den som en slags «underholdningslitteratur» og de laget ei forside på boka som gav meg nesten sjokk. Og de gjorde i tillegg også noe mye verre enn det. De sendte uten å konsultere meg boka til det de kalte en «språkvasker» som helt respektløst endret språket i boka fra mitt eget radikale bokmål til et slags emment «underholdningsspråk» som nesten fikk meg til å fly i taket av sinne. Noe fikk jeg heldigvis rettet opp i korrekturen, men ikke alt. Og det stanset heller ikke der:

Det ble ikke som jeg var vant til laget ei forside basert på innholdet i boka, men forsideillustrasjonen ble plukket ut fra en bunke med mer eller mindre tilfeldige illustrasjoner som en eller annen i forlaget mente passet til boka – sannsynligvis uten en gang å ha lest den.

Men tross det. Boka kom i alle fall ut, og selve handlinga, personene og «ideologien», om jeg skal kalle det det, hadde ingen rørt ved.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Verken de negative eller de positive. Jeg hadde i boka skrevet om kvinnelige krigere som kjempet mot menn og vant, jeg hadde skrevet om prestinner som tilba ei gudinne, jeg hadde skrevet om amasoner som samfunns- og religionsbyggere. Alt sammen fra deres eget ståsted. Som naturligvis også var mitt!

Jeg burde helt sikkert ha forutsett det som skjedde, men jeg skal være helt ærlig og si at det gjorde jeg egentlig ikke. I alle fall ikke omfanget av det.

Det var forsåvidt greit med folk som skrev eller ringte og sa at jeg kom til å brenne i Helvete for mine blasfemiske meninger. Å bli kalt «kjønnsforræder» så jeg ganske humoristisk på, og kjente meg egentlig i denne sammenhengen stolt av å være det – også tatt i betraktning at jeg i tillegg til å være forfatter hadde vært hjemmeværende far med to døtre som begge to allerede var blitt sterke, sjølstendige og kreative jenter!

Jeg fikk blant annet ei tegning sendt i posten der jeg hang i en galge og den hadde nettopp tittelen «forræder». OK, det kjentes jo litt ubehagelig, men fremdeles ikke for ille. Men så kom det temmelig konkrete trusler om juling og til og med drapstrusler som jeg var nødt til å se på som langt mer ekte, og da fantes det egentlig for meg bare ett svar på det hele:

Jeg gikk enda djupere inn i det jeg hadde skrevet om, fant en ny tråd og skrev neste bok om amasonene og deres gudinner – med tittelen Rød Måne. Så fikk jeg bare tåle at forlaget enda en gang ikke brukte innkjøpsordninga for litteratur og igjen laget ei forside nesten like elendig som den første.

Hele tida arbeidet jeg også med å utvide mine kunnskaper om amasonene og ikke minst om gudinnereligionene, for det var sjølsagt mer enn en av dem.

Jeg hadde nå ei plan klar om å skrive en trilogi, og ikke unaturlig vendte jeg i mitt neste manus blikket mot det nordlige Afrika, der en av mine viktigste hovedpersoner i de to første bøkene, M’bela, hadde sin opprinnelse.

Resultatet ble den tredje og – tenkte – avslutninga på min beretning om amasonene, nemlig Løvinnens sjel. Denne gangen ble forresten også forsidetegninga langt bedre og nesten til å leve med. Og endelig hørte forlaget på «åtsnakk», som vi sier på Nordmøre. De fikk boka påmeldt til innkjøpsordninga slik at den kunne bli sendt ut i tusen eksemplarer til landets biblioteker. De holdt denne gangen også noenlunde fingrene fra fatet både språklig og innholdsmessig!

Boka skulle altså bli den siste om amasonene, hadde jeg tenkt. Jeg skrev til og med en roman som var en slags oppfølger og som skjønnlitterært og fantasifullt var ment å fortelle litt om min egen bakgrunn og hvorfor jeg hadde skrevet amasonebøkene. – En roman som jeg kalte Kalis sang, om symaskinreparatøren Ivan fra Nordmøre, nærmere bestemt Kristiansund og Sunndalsøra, som møter Gudinna på en temmelig konkret måte i boka …

Løvinnens sjel skulle imidlertid vise seg å slett ikke bli min siste bok om amasonene, men før jeg sier noe mer om det vil jeg gjerne si noen ord om ei bok som jeg anser som ei av mine aller viktigste – nemlig Nord for Saigon.

For meg var krigen i Vietnam, eller som vietnameserne kaller den, «Vietnams amerikanske krig», en av de mest sjelsettende politiske og militære begivenhetene i moderne historisk tid.

Det var en krig som tvang en hel generasjon av ungdom til å ta stilling til en alliert stormakts politiske og militære inngripen i et land som kanskje de fleste til da nesten ikke hadde hørt om, nemlig Vietnam – et land som var delt i to både politisk, historisk og geografisk.

Utallige bøker er skrevet om denne krigen, fra nær sagt alle og enhver synsvinkel. Romaner og fagbøker er skrevet, mange filmer er laget. Men jeg ville skrive om noe mer enn selve krigen, jeg ønsket å finne denne nasjonens sjel. Hva som virkelig kunne få et lite, ganske fattig land i Sørøst-Asia til å militært, politisk og moralsk beseire verdens mektigste nasjon, Amerikas Forente Stater.

Jeg vet ikke om jeg fant Svaret (med stor S), men jeg tror jeg fant ett av de viktigste svarene: Vietnams kvinner.

Boka Nord for Saigon er en magisk-realistisk roman som i all hovedsak handler om ei geriljagruppe som består av bare kvinner. Men boka prøver å være mer enn bare det, den handler også om religion og om gammel tro. Den handler om en nasjon som ble grunnlagt av to søstre, Trung Trac og Trung Nhi i år 30 etter vår tidsregning. Den beretter om deres ånd og gjenfødelse og et håp om en bedre verden og en bedre tid.

Vietnamkrigen var en forferdelig krig, og altså min egen ungdomstids krig som delte oss til og med her i Norge i skarpt adskilte ideologiske leirer.

Da «vi» vant, kjentes det godt, men om noen av oss trodde at Vietnam deretter skulle bli et slags paradis på Jord, så trodde i alle fall ikke jeg det, ikke en gang da. Krig skaper aldri bare vinnere, den skaper også tapere.

Hvis vi for eksempel trodde at Vietnam skulle reise seg fra krig og aske som en slags fugl Føniks og skape blant annet full likestilling mellom menn og kvinner i Trungsøstrenes ånd, så ble heller ikke det innfridd.

Men Vietnam er med sin fortid et utrolig interessant land, og det å skrive Nord for Saigon ble en av mine aller mest spennende åndelige og litterære reiser.

Den ble dessuten en viktig inspirasjonskilde til å skrive mer om amasonene, noe som ikke minst også ble mer og mer aktuelt fordi bøkene nektet å dø. De ble etter hvert gitt ut på nytt i heftet utgave og fikk enda flere lesere.

Det strømmet på med særemneskrivere, overraskende nok var ganske mange av dem gutter, sjøl om det var et solid flertall av jenter.

Bibliotek henvendte seg til meg, og gjør det ennå, med spørsmål om jeg kunne fortelle hvor de kunne få kjøpt bøkene etter at de nå var slitt ut – eller i noen tilfeller til og med stjålet – siden de nå etter hvert ble helt utsolgt fra forlaget – et forlag som dessuten nå er oppkjøpt og formelt utslettet av storkapitalen.

Amasonene trengte seg på og forlangte ny og stadig oppmerksomhet. Jeg forsto at jeg måtte skrive mer, og jeg hadde til og med veldig, veldig lyst til å skrive mer om dem. La «neste generasjon» av dem også få komme til orde …

Boka Amasoner så derfor dagens lys i 2001, og endelig hadde forlaget innsett at boka fortjente både normal innbinding og et omslag som gjorde at mennesker i alle aldre kunne ta den alvorlig!

Denne boka og oppfølgeren Gudinnas døtre som kom året etter både viderefører og utvikler konseptet som går som en rød tråd gjennom alle bøkene. Den siste boka forsøker også å si noe viktig om hvorfor jeg tror amasonene «tapte», enda de aldri egentlig ble beseiret militært av sine motstandere.

For det første var krigen deres grusom og utmattende og liksom all krig korrumperende både for hjerte og hjerne, og at i en slik seier kan dessverre svært ofte nederlagets frø ligge gjemt.

At det er slik, er jo faktisk en av selve krigens mange lærdommer; at resultatet sjelden blir det de seirende ventet seg og aller minst det de håpet. Ikke for amasonene, ikke for FNL i Vietnam, ikke en gang for mange av de som kjempet hardest mot nazismen i Norge under den tyske okkupasjonen. Og for bare å utdype akkurat dette siste en smule:

I Norge var kommunistene, som f.eks. Osvald-gruppa og de nord-norske partisanene, nazismens hardeste og mest aktive motstandere, men vi vet jo alle hva de fikk igjen for sin innsats etter krigen … fortielse og forfølgelse.

At tapet altså kan gjemme seg i selve seieren er en tung erkjennelse som naturligvis kan evne til å gjøre oss til pessimister, men kanskje handler det heller om at vi i enhver seiersrus ikke må tro at kampen er vunnet for alltid. Eller som ei prestinne i ei av amasonebøkene ganske nøkternt sier:

«Gudinna hjelper den som hjelper seg sjøl».

Det gjelder kanskje mer enn for noen andre amasonene og alle deres søstre og brødre i både nåtid og framtid.

 

Det jeg har ønsket å formidle med bøkene er ikke slik noen har valgt å forstå det at kvinner skal herske over menn, men at et slikt samfunn verken er umulig eller ulogisk. Det har eksistert og eksisterer ennå matriarkalske samfunn, og dersom noe har truet dem og utslettet dem så er det ikke minst patriarkalsk sosial, religiøs og økonomisk ekspansjon og innflytelse på steder og i kulturer en verken har kunnet godta eller forstå. Dette gjelder akkurat nå for eksempel det gamle matriarkalske samfunnet på Bijagosøyene utenfor Afrika som er sterkt truet av «den hvite manns» kultur og økonomiske interesser.

 

Amasonebøkene har naturligvis som alt jeg har skrevet et ganske klart politisk siktepunkt, og dette kan jeg vel oppsummere greit omtrent sånn:

Kvinne, vær deg sjøl, vær stolt og trygg på dine evner og din egen styrke mentalt, sosialt og fysisk. Kvinnemakt er også menneskemakt.

Slik som de framstår for oss moderne mennesker som rollebrytere tjener amasonene nemlig både kvinners og menns frigjøring. Friheten til å velge, frihet fra trange mønstre og sosiale tvangstrøyer.

Gudinna på sin side representer det som antakelig er menneskets aller eldste religioner. Det kan godt bli sagt om henne at hun har tusen navn og nesten like mange skikkelser. Hun er på de fleste måter det perfekte speilbilde av menneskets søken etter visdom, glede og lykke – og ikke minst menneskets angst for smerte og død. Men til og med i skikkelsen som dødsgudinna, hersker over dødsriket eller med våpen i hendene er hun et aspekt både av naturens helhet og mangfold, lys og mørke.

Det finnes gode arkeologiske og andre argumenter for at hun er menneskets eldste guddom – og hun kan godt slik mange moderne gudinnedyrkere gjør det sees på som ei uansett hvilken skikkelse hun framstår i.

Jo lenger vi går tilbake i tid jo sterkere blir hennes makt blant menneskene, og hun er fra begynnelsen større, viktigere og mektigere enn sine hannlige medguddommer.

En viktig forskjell mellom gudinnereligionene og f.eks. kristendom, islam og andre religioner som bygger på hellige skrifter skrevet ned av menn med en ofte ganske tydelig maktagenda er at selv i sine mest skremmende aspekter som Kali eller Hel representerer Gudinna en universell balanse mellom orden og kaos, lys og mørke, liv og død, som vi må forstå og ta inn over oss for å innse at slik er den naturlige helhet som vi alle er en ubrytelig del av.

På mange måter defineres ethvert menneske etter hva det mener, symbolsk sett hvilke «guddommer» det tilber og hva det tror på eller i andre enden nekter å tro.

«Ideologi» kan forsåvidt være et passende og egentlig ganske nøytralt navn på både den individuelle og den kollektive rettesnor og målsetting i livet. For mennesket lever ikke alene, det er et flokkdyr som temmelig ofte både tenker i flokk og handler i flokk. Det kjente virker gjerne trygt, det ukjente, det man ikke vet stort om, er derimot skremmende.

Menneskets tro har mange ansikter, den kan i verste fall hete rikdom, sjølhevdelse og maktbruk. Men den kan også være kjærlighet, vennlighet, oppofrelse og medlidenhet. Kanskje til og med alt det på en gang – for hvem har sagt at alt er bare enkelt?

Jeg kalte til slutt foredraget mitt for «Litteratur, amasoner, gudinner og kvinnemakt». Grunnen er at amasoner og gudinner begge deler er sterke maktsymboler, men kan også symbolisere glede og kjærlighet og ro. Gudinna har mange ansikter og det å lære Henne å kjenne såvel som det å forstå amasonekulturen handler derfor både om motstand mot urett og undertrykking og om kjærlighet og tilgivelse.

Det å lære disse symbolkreftene å kjenne, enn si å skrive fem romaner om dem, betyr at man kan lære og forstå mye som ellers kan være ganske uforståelig.

Menneskets higen etter en større sannhet enn det som det kan finne alene og i seg sjøl ligger i vår natur. Menneskets iboende ensomhet står i kontrast til vår andre natur, det sosiale vesen som handler i flokk, tenker i flokk og i samfunn der vi mer enn gjerne bruker vår evne til å kommunisere til å fortelle andre hva de må mene og tro.

Et samfunn kan ikke være fritt uten å ha valgmuligheter. Reelle valgmuligheter, ikke kun partier som står for omtrent det samme, ikke bare tro som er autoritetstro med forskjellige navn, guder som er til forveksling like i sitt krav om at vi skal kaste oss på kne for deres prester og profeter og hellige bøker.

Det er kanskje derfor møtet med Gudinna og amasonene tiltrekker noen så sterkt og provoserer andre minst like sterkt. Hos henne er ikke ordet hellig, men livet. Hun lager ikke noe skille mellom dyr og mennesker, samfunn og natur, jord og himmel.

Derfor kan til og med mennesker uten noen tro på det «overnaturlige», og uten gudstro, finne noe i gudinnereligionene som en ikke bare kan leve med, men også kjenne seg hjemme i og føle som godt, sant, rett og virkelig.


 

Fotnote

  1. Du kan lese mer om innkjøpsordninga i en artikkel jeg skrev i 2003. 
    forfatter.net/knudtsen/artikler/2003/innkjopsordninga.shtml 

Kommentarer er stengt.