Lesere og kritikere

ngen forfattere kan eksistere uten lesere. Av dem skal man vanligvis finne seg i absolutt alt av. Et av de største skillene man finner blant sine lesere er imidlertid hvorvidt de forstår, alternativt ikke vet/vil/eller bryr seg om hvilket arbeid det ligger i å skrive et bokmanus og hvordan prosessen med å få gitt ut en bok fungerer.
OK, det er greit at man av en eller annen grunn ikke liker en bok. Det har med personlig smak å gjære, og hvorvidt man finner noe i boka som rører ved strenger som gir gjenlyd i leserens tanker og holdninger på en god måte.
Alle som leser bøker begynner noen ganger på ei bok der man av en eller annen grunn ikke liker den. Det er noe alle lesere opplever at man gjerne vil sette ord på, gi seg sjøl og andre en årsak, uansett om det hele hadde noen virkelig ”grunn” eller ikke. I alle fall en som ligger utenfor dette diffuse, individuelle og ganske kompliserte ”liker/liker ikke” som til og med noen gangen kan være avhengig kun av den sinnstilstand leseren er i når hun eller han leser den…
De fleste bøker får lesere som boka slett ikke tiltaler eller kommuniserer med. Det kan skyldes mange ting, ofte svært diffuse og personlige, men felles for de fleste lesere er at de leter etter ord for det, og gjerne finner dem i generelle negativismer, gjerne utenfor sin egen leseropplevelse og i stedet skylder både på tekst, forfatter og forlag!
I alle fall dersom man sjøl ikke noen gang har vært igjennom prosessen med å få utgitt en bok og vet hvor mye som skal til før et forlag virkelig sier ”ja” til et manuskript!
Et sted mellom nittito og nittiåtte prosent av alle manus blir refusert, og det er de store og kjente forlagene som har den største refusjonsprosenten. Noen få forlag som er innrettet mot spesielle typer litteratur kan riktignok ha lavere refusjonsprosent, men det skyldes naturligvis at de som sender inn manus til disse forlagene allerede har vinklet manuskriptet i den retning som de vet at det forlaget har i sin utgivelsesprofil.

Jeg har sendt inn manuskripter til diverse forlag gjennom flere år enn jeg nesten har lyst til å tenke på, og dersom det er noe ved forlag som har irritert meg så er det enten nesten helt manglende eller veldig overfladiske tilbakemeldinger. Eller nesten verre – detaljerte tilbakemeldinger som i mine øyne kun viser hvor lite konsulenten har forstått av det jeg har skrevet!

Det er helt greit å mene, og både lesere, anmeldere og konsulenter mener gjerne mye om mye, både på den positive og/eller negative siden.
De gangene jeg blir positivt overrasket uansett konklusjon er når lesere, anmeldere eller konsulenter tross sine evt. ikke så positive egne reaksjoner er i stand til å ikke kun gi forfatteren og boka skylden for det, men rett ut sier at dette var noe som verken interesserte eller tiltalte nettopp dem men som uansett jo godt kan være midt i blinken for noen andre.
Det har faktisk hendt at jeg har fått noen slike reaksjoner, men interessant nok ikke veldig ofte! Gjerne har også de som har gitt sånne tilbakemeldinger sjøl vært skrivende mennesker som kjenner problemet ”smak og behag” både fra synspunktet til den som skriver og den som leser.

Jeg kan like godt si det rett ut: Av alle anmeldelser, konsulentuttalelser og leserreaksjoner er det kun en forsvinnende liten del, noen svært få prosent, jeg kan si at jeg har hatt noe som helst utbytte av i form av ”lærdom”.
Ut ifra det er jeg sjøl veldig varsom når jeg anmelder bøker. Jeg understreker gjerne at ”etter min mening” og ”slik jeg ser det” kunne forfatteren ha gjort det eller det annerledes, men at hun eller han jo er forfatteren, altså bokas skaper, – ikke jeg. 
Jeg vet jo forresten også at kun et par-tre prosent av alle innsendte manuskripter til forlag blir bok, og det enten forlaget er lite eller stort. Men heldigvis er vurderingen alltid mer subjektiv enn objektiv, så ”neste forlag” kan mene noe tvert imot det som forrige forlag man sendte manus til!
Derfor har boka før den havnet i mine hender vært igjennom en egentlig ganske krevende prosess før den ble til den boka jeg er i ferd med å lese…
Noe som jo er det beste bevis på at enhver leseropplevelse er i høyeste grad subjektiv og individuell, og takk for det. Men det gir også for forfatteren, og særlig dersom hun eller han har en god del bokutgivelser bak deg, en sær uvirkeligheten ved mange av reaksjonene – og da kanskje særlig ved de mest negative, som jo etterlater en slags sorg. Ikke mest på egne vegne, men mest over leseren eller anmelderen, som forfatteren ikke å ha nådd fram til med de orda, de ideene, de tankene som en har lagt så mye arbeid i. For å skrive ei bok er absolutt ingen lettvintjobb, det skal jeg love dere alle. Da jeg skrev ”Våpensøstrene” kostet det meg både vekttap, legebesøk og et lengre sykeleie. Andre bøker har kanskje ikke kostet riktig så mye rent fysisk, men den mentale utmattelsen, en slags tomhet, er alltid et tilstedeværende fenomen og problem etter siste punktum.
Det hele ender kanskje til og med etter utgivelsen, som jo uansett er en stor seier for enhver forfatter av skjønnlitteratur, med et mentalt sukk, og et ”til lags åt alle kan ingen gjæra”, for å bruke ord som Ivar Aasen skrev en gang for lenge, lenge siden i et dikt. Et dikt som forresten fortsetter slik:

”Det er mange nog, som vil Domar væra og læ åt alt, som dei andre gjæra. Og lyte finna dei rundt i Kring, og sjølve gjera dei ingen Ting”.

Av de orda har i alle fall jeg lært at om jeg subjektivt ikke finner at en utgitt tekst har så mye å gi akkurat meg, eller i alle fall ikke der og da, så var det kanskje min egen feil? Min egen bakgrunn, mine meninger, min sinnstilstand i lesende stund, og slett ikke forfatteren eller dikterens ord og tanker?

Som forfatter vet jeg altså også noe som sikkert ganske mange lesere ikke vet eller bryr seg om: 
Ingen tekst blir bok uten å ha vært igjennom en prosess, et nåløye, der kun veldig, veldig få slipper igjennom.

Det er sjølsagt ikke helt umulig, men jeg tror ikke jeg tør å skrive flere bøker. Jeg blir (forhåpentligvis?) sytti år 23. desember 2014, og helsa er ikke bare god. Så kjære lesere, dere har sannsynligvis fått alt det jeg kan gi i akkurat den sammenhengen.

Resten blir dermed på sett og vis opp til dere?


Kommentarer er stengt.