Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Landssvik: Seierherrenes oppgjør
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Landssvik: Seierherrenes oppgjør

Jeg regner meg sjøl som en av verdenskrigens seierherrer. Nåja, det var vel en smule dristig sagt, siden jeg var ett år den gangen og neppe bidro særlig mye til seieren. På den annen side har jeg jo det bestemte inntrykk at det var de som bidro like lite som meg og som var godt voksne den gangen men som likevel regnet seg som fullverdige beseirere av nazismen! Enkelte trakk vel til og med litt i den gale enden uten at de syntes at det burde hindre dem i å høste av seierens frukter. Delta i seiersfesten der lengden på syttende maisløyfa synes å ha vært proporsjonal med trangen til å klippe tyskertøser.

En av de saftigste fruktene var nemlig å sparke den slåtte fienden. Tyskerne? Nei, de ble spart til større gutter som engelskmenn, amerikanere og russere. Men vi hadde jo våre egne medløpere, Quislingene. Medlemmer og sympatisører i Nasjonal Samling. Til og med under krigen synes de å ha stått i hatets fokus enda mer enn den virkelige fienden, den tyske okkupasjonsmakta. Nå er det jo gjerne slik at enhver ekstrem situasjon har en tendens til å bringe bermen opp til overflata, som skitne skumtopper på historias bølger. Slik var det under krigen og slik ble det dessverre også i de første fredsåra da virkelige og innbilte regnskap skulle gjøres opp.

Man har snakket og skrevet mye om snauklippinga av de jentene som hadde sviktet og latt tyske soldater få gni seg mot norsk kvinnehud. De opplysningene om fredsjubelen jeg mer eller mindre uforvarende kom over da jeg skrev boka Ansiktet mot sola tydet jo på at snauklipping bare var den minste og mest synlige straffa for noen av disse jentene. Enkelte norske menn syntes fast bestemte på å gjenerobre tapt hudterritorium med makt og vold om nødvendig. Noen oversikt over overgrepene mot disse kvinnene får vi sikkert aldri. Mange av de som kunne gitt opplysninger er enten døde eller har begravd skjendselen så djupt i sjela at den ikke lenger kan nås.

Ei hjelpeløs gruppe som uten særlig problemer kunne straffes for sine fedres og mødres gjerninger var de såkalte tyskerbarna. Det behøver jeg ikke skrive mer om. Bare minne oss som sjøl var ‘jøssingavkom’ på dem…

Under krigen vokste viljen til motstand mot det tyske terrorveldet i takt med okkupasjonsmaktas økende desperasjon og overgrep mot befolkninga. Blant de som sto fremst i denne kampen var kommunistene, som syntes å være de eneste som virkelig hadde mot og vilje og ideologisk kraft til kompromissløs motstandskamp. Her hjemme som ute var kommunisme og nazisme ideologiske dødsfiender. Likevel var jo ikke situasjonen alltid så klar, det sørget jo Stalin for, som spilte sitt eget maktspill på tvers av ideologiske og historiske motsetninger mellom Tyskland og Sovjetunionen.

Men om ikke Stalin hadde skrupler med å rekke sin gamle fiende Hitler hånda så hadde jo faktisk Hitler det! Det er i grunnen forbausende å se hvorledes Hitler bare med små taktiske og situasjonsbestemte avvik fulgte den retninga han hadde pekt ut for seg og sine i «Mein Kampf» alt på tjuetallet. I boka gjør han narr av marxistenes vaklende taktikk i forhold til nazistene. «Det var kostelig… å være vitne til at motstanderne var så rådløse og hjelpeløse at de støtt og stadig skiftet taktikk» («Min Kamp», bd.2 s. 118). Det gjorde ikke Hitler. Helt til sjølmordet i Berlins ruiner fulgte han skruppelløst sin erobringstanke.

Det norske folk så sjelden denne tankes ytterste grusomme konsekvens. Krigen i Norge ble stort sett en ganske ublodig affære. De norske offiserene la ned våpnene og avgav æresord på å ikke løfte dem på ny mot okkupasjonsmakta. Regjeringa flyktet til England hvor den oppfordret nordmenn til å kjempe videre som frivillige «norske styrker» under engelsk flagg. Okkupasjonen ble faktisk forbausende mild, i forhold til hva enkelte andre land fikk oppleve. De verste krigsforbrytelsene i Norge ble ikke begått mot nordmenn men mot serbiske og russiske leirfanger!

Hvor sto så Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling i dette? NS var i utgangspunktet ikke noe nazistisk parti, det var langt mer ideologisk inspirert av den italienske og dels den spanske fascismen. De ivrigste av de tyskvennlige holdt dette flere ganger mot NS og dets fører. NS sin analyse av verdensbegivenhetene og Norges plass i disse var først og fremst nasjonalistisk.

Igjen og igjen snakkes det om viktigheten av å sikre Norge i fall tyskerne skulle vinne krigen – og glem ikke at før slaget om Stalingrad endte med tysk nederlag den 31. januar 1943 var det lite som tydet på tysk nederlag! Sjøl så mye som et år seinere var det fullt mulig å argumentere for tysk seier, særlig dersom man spedde på en en porsjon ønsketenkning eller to.

Noen av de verste norske krigsforbryterne var faktisk aldri medlemmer av NS. I de lokale politiske andedammer var slett ikke NS-folk noen pariakaste, som vi gjerne får inntrykk av i etterkrigstidens liksomheroiske litteratur. De hadde vært gode borgere før krigen, storbønder og kjøpmenn var det ikke få av, og mange fra arbeiderklassen sluttet også opp. Til og med gjalt det en del framstående tidligere kommunister og sosialister.

Politisk sett var Nasjonal Samling på mange måter et svært så velferdsorientert, ja nærmest sosialdemokratisk parti. Små og store kapitalister skulle få fritt spillerom innenfor de rammene som det statsbærende partiet til ei hver tid satte rundt dem.

Det sier seg nærmest sjøl at NS og tyskerne gang på gang var på kollisjonskurs og ikke minst var det jo slik at Terboven og Quisling nærmest ikke tålte synet av hverandre. Hvis en tror at NS-folk sjøl noen gang oppfattet seg sjøl som landsforrædere, så er det så feil som det kan bli. De så på seg sjøl som de som skulle føre Norges sak i ei vanskelig tid der regjeringa hadde flyktet fra landet og så og si kastet kortene.

Var de så landsforrædere? Objektivt sett? Svaret må dessverre bli et tvetydig og uklart ja og nei. Ikke minst fordi rett og galt i enhver krig alltid betinges av hvem som seirer! Tyskland som Nasjonal Samling (om enn ofte motvillig) hadde knyttet sin skjebne til tapte og dermed ble alle tyske forbundsfeller uvergerlig også forrædere. Graden av forræderi varierte også med personene. Noen, som Jonas Lie, kastet seg jo med fryd og glede inn i kampen mot «jøssingene», andre gjorde faktisk ganske mye for å hindre at nordmenn ble deportert, henrettet eller torturert.

Jo mer jeg leser om Nasjonal Samling og om Quisling og hans kvinner og menn dess mer tenker jeg at han i hvert fall ikke var noen Franco! Heller ikke noen Mussolini og absolutt ingen Hitler. Det er derfor ganske rart å tenke på at Quisling ble henrettet i et land som i prinsippet ikke hadde dødsstraff i fredstid, mens Franco ikke bare overlevde, han ble en trofast vestlig alliert og Spania et bolverk mot kommunismen der de siste opposisjonelle ble henrettet bare kort tid før diktatorens død i 1975.

Det såkalte rettsoppgjøret i Norge gikk over alle støvleskaft i både intensitet og omfang, tatt i betraktning «krigen» i Norge og den relativt milde okkupasjonen og NS rolle i den. Syttende maikameratenes hevn ble forunderlig i sin politiske ensidighet. Loven måtte fikses og trikses med til den passet sitt formål og deretter ble medlemskap i NS om aldri så passivt ensbetydende med aktivt forræderi. I sin ytterste konsekvens var det som å anklage medlemmene i et sangkor for en forbrytelse som styret hadde begått. Nå var jo ikke NS noe sangkor sjøl om de av og til sang, og medlemmene danset greit etter førerens pipe, men det mangler i hvert fall ikke på forundring i utlandet over det som skjedde etter krigen i Norge.

Hvis noen virkelig hadde bidradd til å gjøre tyskernes okkupasjon enkel og smertefri var det jo tyskarbeiderne med profitørene i spissen. Ikke mange av dem ble noen gang anklaget for noe som helst, og slett ikke dødsdømt.

Av en eller annen grunn fikk mildheten den veien meg til å tenke på engelskmennene som i utgangspunktet ikke ville bombe tyske fabrikker fordi de var privateid! Det direkte og indirekte frimureri mellom kapitalistiske klassebrødre. Jeg prøver å forstå raseriet mot «quislingene». Jeg vokste jo opp med det, og satte ingen spørsmålstegn ved det før jeg ble godt voksen. At Rinnan og banden hans og liknende mennesker som direkte var med på tyskernes skitne etterretningsspill med tortur og likvideringer og grusomheter av alle og ethvert slag ble så hatet at det ble bortimot umulig å finne straff hard nok for dem, det skjønner jeg greit. Men så er det også slutt med forståelsen. Ja vel, sperr dem inne, send de galeste til galehuset, knytt nevene og rop ut mot dem. Men er dødsstraff egentlig ei straff et sivilisert land kan være bekjent av i noen sammenheng? Og en ting som aldri kan forsvares er mishandlinga av de som ble arrestert. Den er så godt dokumentert etter hvert at de som tviler på at den fant sted bør vurdere å få hodet opp av sanden. Det dreier seg om alt fra voldtekter og fysisk og psykisk tortur til generell plaging.

Noe av det som svei mest var kanskje de store økonomiske straffene og frakjenninga av vanlige borgerrettigheter som rammet sjøl de aller mest passive NS-medlemmene. Ikke minst ble plaginga også en del av mange NS-barns hverdag, og enda mer «tyskerungenes». Hevnen mot de svakeste er kanskje det som er aller vanskeligst både å forstå og å tilgi…


Les mer om:

Kommentarer er stengt.