Kvinnedag og frihet

Det er ganske mange både unge og ikke fullt så unge kvinner som nå synes at kvinnedagen tilhører gårsdagen, at alle kamper er vunnet og at det nå eksisterer «likestilling», i hvert fall i Norge, i Vesten.

Dessverre tar de helt feil.

I dette «næringslivets» tidsalder, da makta igjen i stor grad er flyttet over fra demokrati og folkemakt til kapitalismens konkurrerende irrganger av pengemakt, direktørmakt og bedriftenes byråkratier, er mulighetene for å oppnå reell likestilling fjernere enn på lenge.

En av de mest undertrykkende og underkjente hindringene for frigjøring både av kvinner og menn er jo menneskets trang til å gli inn i anerkjente roller, inklusive naturligvis kjønnsroller i både familie og arbeidsliv.

Likestilling er derfor også en kamp mot samfunnets rollepress og for en anerkjennelse av individets rett til å velge et liv og et arbeid på tvers av enhver rolletenkning.

Naturligvis er det enklest og mest komfortabelt å gli inn roller som omgivelsene ikke setter spørsmålstegn ved, mest mulig ubemerket følge strømningene og velge trygghet foran opprør.

Det ligger meg fjernt å ville at «alle» kvinner skal gå inn i tradisjonelle mannsyrker, det ville jo i så fall bare resultert i en ren omsnuing av roller. Og jeg kan forstå at mange kvinner slett ikke vil bli bl.a. trailersjåfører, piloter, og dykkere. Men sannelig respekterer jeg virkelig dem som velger slike yrker! Hver eneste en av dem er faktisk en spiker i kista til det kjønnsrollemønstret som skaper vår felles undertrykking.

Jeg kan for eksempel godt forstå at mange kvinner ikke vil inn i militæret, det standpunktet deler de jo også med de fleste menn, inklusive meg! Men de kvinnene som gjør det og kjemper en tøff likestillingskamp der, de bør uansett ha vår fulle støtte. De er moderne amasoner i ordets beste mening.

 

Det er sjølsagt et biologisk faktum at kvinner føder barn, men i den store sammenhengen har denne kjønnsforskjellen adskillig mindre betydning enn det svært mange liker å innrømme. Allerede ganske tidlig er det ingen ting i veien for at far kan fylle omsorgsrollen like bra som mor i et samfunn som vårt. Hvis han vil og tør, og hun vil og tør!

Jeg kan underskrive som mann på at det er fullt mulig, og var det til og med i ei tid da det ikke var vanlig i det hele tatt. Jeg fikk som ung og ganske dum prøve og feile etter beste evne uten noen mannlig rollemodell og jeg tror faktisk ikke det ble så galt.

Begge våre døtre er i hvert fall som sin mor blitt sterke og frie kvinner, og da en mann anklaget meg for å ha oppdradd dem til å bli «menn», kunne jeg bare svare at det hadde jeg slett ikke.

Vi prøvde derimot etter beste evne og under temmelig vanskelige økonomiske forhold å oppdra dem til å bli mennesker.

 

I noen tilfeller og i noen samfunn er frihet og det å bryte ut av sin rolle, enten det er kvinne- eller mannsrolle, så skremmende og til og med bokstavelig talt så livsfarlig at det mange ganger ikke finnes noen annen måte å overleve på enn å gjøre alt det en kan for å beskytte det vesle livsrommet en er gitt. Holde på det, hegne om det, kjempe imot forandring og imot de som vil forandre.

Dette er dessverre en realitet som særlig mange kvinner i ekstremt patriarkalske samfunn og miljøer lever under. Og det er lett å glemme at dette naturligvis ikke bare rammer kvinner, men også menn!

Der mennesket ikke betraktes først og fremst som et individ med frihet og ansvar og valgmuligheter eksisterer bare roller som naturligvis må både forherliges og hylles. Den farlige friheten må holdes vekk, og vanen og den tilsynelatende rolletryggheten må sementeres så maktpyramiden ikke rokkes ved.

Religion og politikk, men først og fremst skikk og sedvane trygger det bestående. Og mot «skikken» kjemper ofte selv dyktige politiske reformatorer forgjeves.

Vanens vektstang kan nok svaie sakte i opprørets vind, men faller dessverre alt for ofte tilbake til sitt gamle leie når individene som gikk i brodden trøtner, og mediaskyggene faller over dem, og trykket mot de gamle vanene letner.

Til og med dager som 8. mars og 1. mai kan bli dager som ikke lenger maner til opprør, men til hyllest av det man alt tror man har oppnådd.

Men det ligger i både frihetens og solidaritetens karakter at den dagen man stanser og tror man har fanget den og eier den, den dagen har man virkelig mistet den.

¡La lucha continua!

Kampen fortsetter, venner. Både i oss og utenfor oss.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.