Kristen-Jonas, siste strå?

Med Jonas Gahr-Støre som leder vil Arbeiderpartiet uten tvil nå å gå enda et viktig skritt i gal ideologisk retning.

Sjøl om partiet i regjering har tviholdt på tilknytning til statskirkeordning, og så videre, så har svært få ledende politikere i partiet hatt noe særlig mer enn en taktisk positiv men personlig ganske lunken holdning til den vedtatte statsreligionen kristendommen.

Støre er jo en person som slett ikke har hatt noe sterkt forhold til arbeiderbevegelsen og sosialismen i sitt liv før han tvilende valgte Det Norske Arbeiderparti som sin maktbase, og så med personlig sjarm og talegaver gjorde en kometkarriere i partiet. Helt fram til altså å kunne bli selveste kongen på haugen.

Han blir dessverre med det også et veldig godt bevis på hvor langt man kan komme i politikken hovedsakelig ved hjelp av personlige egenskaper, sterk maktpolitisk vilje og opportunisme.

Ikke at jeg ikke tror på at han nå har den ideologien han sier at han har, men veien dit har likevel neppe gått gjennom å lese – enn si forstå – sosialistiske klassikere. Jeg tviler vel faktisk på at han har lest så mye av ”Kapitalen”, og slett ikke kastet et eneste blikk på ”Gud og staten”.

 

Partiet har med Støre åpnet enda en ideologisk dør i retning høyre, er i ferd med å gå igjennom den, og ser tydeligvis ikke annet enn flere og bedre muligheter for å kapre velgere i det dessverre nå så avideologiserte Norge.

Ikke dermed sagt at jeg har noe imot Støre som person, han er antakelig sympatisk, grei og mener vel, nettopp slik som han framstår i media.

 

Der politikere som i all hovedsak er opportunt glatte, behagelige og veltalende jo rett og slett er – blinkskudd.

Jeg tror altså man kan slå fast at med Støre som partileder i DNA har en langvarig negativ ideologisk og politisk prosess i partiet langt på vei blitt fullført. I alle fall dersom det ikke med dette også skjer en oppvåkning blant partiets medlemmer og støttespillere i forhold til hva det er som har skjedd og skjer med partiets ideologiske og politiske sjel. Alternativt sjølsagt at de gliser og tåler det… enda en gang.

 

Og der det for dem å synge Internasjonalen på første mai omtrent blir som å synge salmer ved graven.

 


Kommentarer er stengt.