Krim, kvinner og død

«Kvinnelik i solveggen» var tittelen på en artikkel av Tone Foss Aspevoll iKlassekampen onsdag 3. april 2002, der hun tok opp trenden med at kvinner drepes av menn i voldsomt omfang i krimlitteraturen for tida.

Jeg har ikke lest de bøkene av Michelet, Mehlum, Marklund og Rankin som hun skriver om. Jeg har har lest noen av Michelets bøker, bl.a. Mannen på motorsykkelen og Jernkorset, den siste anmeldte jeg også, ganske positivt såvidt jeg husker.

Aspevoll sier om de siste bøkene deres: «De gjorde kvinner som bankes og drepesfordi de er kvinner til et gjennomgangstema i mang en solvegg i årets påske.» (Min uthevelse.)

Det er kanskje ikke er noe nytt i krimlitteraturen det, men misogynien hos f.eks. Mickey Spillane i bøker som Her dømmer jeg (som det hevdes er verdens mest solgte krimroman) og Dragens klo, gir seg helst utslag i morderiske «unaturlige» kvinner som til slutt kverkes av helten. I Hevnen er min er det en mann utilgivelig utkledd som kvinne som ifølge Spillanes reaksjonære moralkodeks får ei fullt fortjent kule i skrotten.

Om du ikke leser krim så endres ikke det faktum at krim er blant de få tingene som er sikker litterær selger i dette landet, og tendenser i krimlitteraturen skal og bør man etter min mening ta alvorlig, ikke minst fordi de gang på gang har vist seg å kunne vekselvirke med kriminaliteten sjøl.

Krim har alltid jevnt over vært en temmelig reaksjonær og maskulinistisk litteratur, og dessverre har ikke de etterhvert mange kvinnelige forfatterne helt greid å hekte seg av denne tradisjonen. Det måtte i så fall være Patricia Highsmith, som nærmest har spist opp det mannssjåvinistiske trekket i sjangeren med hud og hår, og på det viset skapt et ironisk skjær over det, f.eks. i bøkene om Ripley.

(De kvinnelige forfatterne Tone Foss Aspelund nevner i artikkelen sin har tydeligvis ikke noen betenkeligheter med kvinner i offerolle — så lenge det er trendy?)

I parentes bemerket, Patricia Highsmith er lesbisk og har til og med skrevet bøker om lesbisk kjærlighet, riktignok under psevdonym, og det er veldig søte og uskyldige bøker egentlig, i stor kontrast til hennes beiske og infame romaner og noveller der mine favoritthistorier er de som handler om dyr som dreper onde eller plagsomme mennesker …

Sjangerens forfattere har alltid vært apekatter, og dominert av gjeldende krimlitterære mote. På seksti-, sytti-, og langt opp mot nittitallet overtok etterhvert de kalde krigerne og agentene sjangeren til de nesten kjørte den til totalvrak. Jeg var medlem i en krimbokklubb og sa til slutt opp medlemsskapet etter bortimot et tjuetall tvers igjennom idiotiske agentbøker på rad … Til agentene plutselig ble trukket ned i dass av verdensbegivenhetene og slemme kommunister og onde russere mistet ethvert salgspotensiale. Panikk!

Det fantes likevel enkelte lyspunkt og avvik som gjorde krim verd å lese også under den verste «agentperioden», som for eksempel Kim Småges meget originale Kainan fra 1986, ei bok ganske utenom det vanlige. Kanskje såpass uvanlig at den bare under tvil kan kalles «krim»? Det spørs jo litt hvor man setter grensene – men jeg er tilhenger av vide grenser og god margin for overlapping av sjangere. Ingen andre sjangere har vel så godt av akkurat det som kriminalliteraturen! Men sjangeren har både famlet og fomlet siden de varme små terrorkrigene avløste den store kalde. Og den beveger seg igjen inn privatsfæren der den i grunnen alltid har vært best.

Kim Småge er forresten fremdeles en forfatter jeg leser med glede, og sjangeren har mange andre gode forfattere, både nasjonalt og internasjonalt.

Sara Paretsky

Ifølge min datter Toini skal f.eks. den norske forfatterinna Karin Fossum være bra, men jeg har ennå ikke rukket å lese noe av henne. Sara Paretskys samfunnskritiske Murene er den krimboka jeg leste sist, og denne amerikanske forfatteren har jeg virkelig stor sans for. Jeg tror jeg har lest det meste av henne, og ikke bare er det en god og kritisk politisk undertone i bøkene hennes (med brodd mot korporasjoner og diverse andre maktsentra), hennes detektiv V.I. Warshawski er ei herlig tøff dame!

Guttebokforfattere som som han derre svensken Guillou (eller hvordan han nå staver navnet sitt) og ganske mange av hans norske «thriller»-kolleger er — til tross for at noen av dem pynter seg med et radikalt ferniss — maskulinister så godt som noen, og stort sett komplette fotballidioter — og her bruker jeg uttrykket i en sammenheng som ikke har noe med selve sporten å gjøre. Det er mange av dem. At de ellers ikke nødvendigvisskriver dårlig, det er en helt annen og i denne sammenhengen uvedkommende sak.

Dersom vi nå virkelig ser en tendens i retning av kvinner som offer, noe som godt kan sees på som en tilbakevending til, eller en forsterkning av en tendens som har plaget denne litteraturforma lenge, så synes jeg dette er noe en ikke bør ta helt lett på og bare blåse av.

Et motargument som at menn like ofte eller oftere er ofre i kriminallitteraturen, holder absolutt ikke. I krimlitteraturen trer vi vanligvis bokstavelig talt inn i en mannsverden. Kvinnelige etterforskere og detektiver er en hyggelig trend, men også de beveger seg i denne mannsverdenen, og fungerer som oftest på denne verdenens premisser, som unntak og «burpynt». De tolereres dersom de gang på gang kan bevise at de er «nesten» like gode som sine mannlige kolleger. Men ikke bedre! — For det er en sikker vei inn i elendigheten.

Jeg tror det snart ikke finnes tall på hvor mange filmer og bøker som har som et av sine bimotiver den erfarne politimannen som nærmest som straff får en kvinnelig partner. Ei kvinne som så må bevise ganske ettertrykkelig at hun ikke bare er en unyttig, hvinende kjøttklump som må degges med og passes på og bare er en klamp om foten.

Vanligvis greier hun dette, og dermed er alt tilsynelatende i orden, og hun er brått «en av gutta» (uæh!), men det som serveres er vanligvis bare møkk med sukker på, og for mennene ligger det ingen lærdom i det — nye jenter behandles akkurat som før — gjerne også av henne som nå virkelig er blitt en av gutta.

Når menn drepes i krim og drepes av kvinner er det vanligvis på grunn av sjalusi, arvekrangel, ekteskapelige motsetninger, osv. Menn drepes vanligvis av andre menn, og da drepes de som oftest av «høyverdige» maskuline årsaker som makt og penger. Eller i de lavere sosiale lag drepes de fordi (slik de vanligvis åh så dannede krimforfatterne ser det) menneskene i disse miljøene er brutale og undermåls. De kan ikke skaffe seg penger på «ærlig vis» ved å selge et arbeid som kapitalistene vil ha, og er også sosialt primitive og kan slett ikke holde fred med hverandre – særlig amerikansk krim er full av denne typen tjuver og mordere og halvidioter og alko/narkovrak, gjerne slepende på en kvinnelig medforbryter som sørger for et sentimentalt element i det hele.

Krim er en populær litteraturform, kanskje den mest populære. Derfor er den faktisk også viktig, og budskapet den formidler er også viktig. Det ble sagt f.eks. om John le Carrés Spionen som kom inn fra kulden at den fornyet sjangeren ved å avdemonisere de såkalte fiendtlige agenter, og når en så forbeinet sjanger kunne endres på et så enkelt vis så må det være håp også for andre (under)sjangere i krimlitteraturen.

Jeg deler med noen forbehold den utbredte beundringa for krimdronninga Agatha Christie, og jeg har henne samlet. Men egentlig liker jeg henne best når hun er en smule useriøs og skriver historier somHvorfor spurte de ikke Evans. Miss Marple er faktisk best på film etter min mening. Men ikke de bleike BBC-episodene, men de gamle svart-hvitt filmene med en adskillig tøffere og mer direkte Miss Marple som om nødvendig ikke betenker seg et sekund på å gripe til hardere midler dersom hun må. Hun jeg tenkte på het Margareth Rutherford. Jeg husker titlene på to av filmene: Murder, She Said og Murder Most Foul. Hun har gjort Miss Marple ganske tøff, og filmene er til og med til tider ganske morsomme. Kanskje ikke så veldig bokstavelig trofast mot den godeste Agathas intensjoner og fortellinger, men jeg likte dem i hvert fall.

P.D. James synes jeg derimot ikke noe om. Av norske krimforfattere foretrekker jeg den allerede omtalte Kim Småge, og gode gamle Berhard Borge (André Bjerke) og enda gamlere, om ikke godere, Stein Riverton. Men her snakker vi brått om smak og behag og subjektive saker. Alt jeg kan si er hva jeg liker og ikke liker. Hensynsløst subjektivt.

Jeg leser like gjerne ei god Knut Gribb historie som påtatt seriøse forfattere. Olga Barcova skulle fått lov til å hypnotisere meg med sitt grønne blikk når som helst! Jeg foreslo for Finn Arnesen i sin tid at jeg kunne skrive en krimroman ikke med Gribb i hovedrollen, men med Gribb død og begravet og en aldersstegen Olga B. som heltinne. Det ble avvist med forferdelse. Gribb er mer seiglivet enn sjøl Rocambole, han skal visst aldri dø.

I fremmede fotsporJeg leser alt mulig jeg, men ikke så mye såkalt «underholdningslitteratur», fordi jeg kjenner litt for godt kriteriene for disse seriene. Det finnes imidkertid unntak, og en forfatter som f.eks. Bente Pedersen har et talent som går langt utenpå det meste av det hun har skrevet av serieromaner. Apropos det, jeg leverte noe materiale til Bente en gang som jeg ikke fikk brukt i amasonebøkene om ei gudinne fra det nordlige Sibir, og hun skrev minst én roman på det stoffet (I fremmede fotspor, Raija nr. 24), muligens to. Men ved å lese den kan man også lett se de begrensninger som så mange ellers velmenende og til og med radikale og feministiske kvinner setter på kvinner når de har godtatt at kvinners rolle i fortida er den som historikere og forhistorikere har gitt dem. Det er også derfor arkeologiske funn som det som ble gjort i Kina for noen år siden om et folk der kvinner var krigere og jegere, er så viktig. Og at kvinner ikke bare er sånn som Bente skriver i sin bok:

«Kvinnenes liv var søken etter mat i skogene, tilberedningen av mat, fellesskapet rundt ilden som måtte holdes ved like, fellesskapet om barna. Kvinnenes liv var latter og slit. Kretset rundt de faste punktene i deres liv — ilden, barna, mennene.»

Denne idylliske men livsfarlige myten om kvinneliv i fjern fortid er med på å skape en slags separasjonens utopi, der kjønnene ikke bare har totalt ulik adferd, men ulike målsettinger for hvorledes de ønsker å leve, og at den bortimot totale kjønnssegregasjonen derfor var – og kanskje til og med er – både naturlig og ønskelig. Krigen og volden blir da ikke bare mannens natur, men i den segregerte utopi er også volden ideelt sett flyttet til en mannlig sfære. Det skulle derfor ikke finnes mord og voldtekter mot kvinner i denne utopien, og dermed heller ingen grunn for kvinner til å utøve aggressivt sjølforsvar.

Men det er feil. Underholdningsromaner uten seksualisert vold mot kvinner forekommer nærmest ikke, særlig dersom man velger å se på slike romaner ikke som enkeltbøker, men som «kapitler» i ei lang historie. Underholdningsromanene inneholder derfor både lidelse og motstand, til og med drap i sjølforsvar, men kvinner som utfører slike drap reagerer så godt som alltid med å straffes med galskap eller på andre måter gå til grunne. Underforstått: det å drepe og å begå voldelige handlinger er så totalt imot kvinners natur at denne «kvinnenaturen» straffer dem med undergang.

Jeg har rast igjennom en annen underholdningsroman nylig, fordi jeg syntes den hørtes lovende ut, og fordi en eller annen hadde funnet på å sende den til meg. En serie med den noe Tolkienske tittelenSkjebneringen. Den syntes å handle om den brutale innføringa av kristendommen, og motstanden mot den, men igjen viser historisk underholdningslitteratur sin svakhet. Velmenende, vammel, tannlaus og og og …

RocambolePussig i grunnen, men når det gjelder underholdningslitteratur overgår etter min mening ingen til dags dato Ponson du Terrails bøker om Rocambole. Skrevet i forrykende hastighet fra ca. 1860 og utover, er de overraskende fulle av sterke kvinneskikkelser. Og kvinnene i Rocambole-serien spenner fra søte og uskyldige og jomfruelige til onde, hevngjerrige mordersker. Og hovedpersonen sjøl er en banditt og morder, som til slutt i bok nr. 10, Baccarats triumf, overvinnes av den modige men totalt ubarmhjertige heltinna Baccarat!

Men Rocambole var naturligvis ikke død. Litt mindre interessant, nå som snill og reformert, litt av kjærlighet til ei kvinne, litt av fengselsoppholdet, fortsetter serien og blir til 52 bøker, hvorav jeg har lest de første tretti. Du verden så mye moderne serieforfattere kunne ha lært av denne serien … ikke minst kan de lære noe om fortida, du Terrails samtid.

Norges svar på Rocambole vil kanskje noen hevde er de mandige romanfigurene til Øvre Richter Frich, men de bøkene kan vel egentlig bare leses med glede dersom man har som utgangspunkt at heltene i dem er akkurat så teite og avskyelige som de er, og at de mest interessante figurene er skurkene. Anarkister som Francois Delma og Jaap van Huysmann, eller for ikke å si de «unaturlige» kvinnene i boka Rottene.

DetektivmagasinetMen jeg tror som antydet ovenfor at Norge svar på Rocambole er detektiven Knut Gribb, en politimann som sammen med sine venner Brede og Jerven gjør livet vanskelig for alt fra småtjuver til lumske internasjonale mesterforbrytere. Han herjet som verst i det populære bladet Detektivmagasinet som var nesten obligatorisk lesning i min barndom og tidlige ungdom.

Men også her blir fort den trauste detektiven nesten uhyggelig kjedelig, og lyspunktet er forbryterne. Jeg liker ikke Gribbs alt for åpenbare forbryterske speilbilde Thomas Ryer, men forkledningskunstneren Simon Farr er slett ikke dum. Og altså den godeste Olga Barcova … en russisk kriminell mesterhjerne som Gribb nok kan fange, men som politiet aldri greier å holde på.

Gribb holder det gående fremdeles i en bokserie der blant andre Willy Ustad og Sverre Årnes har vært blant forfatterne, men glansen er nok for lengst borte fra den godeste Gribb, om han i enda større grad enn Rocambole ser ut til å nekte å dø.

Men vi spares jo stort sett for spekulative kvinnelik, «kreative» voldtekter og tortur, og andre moteriktige krimlitterære påfunn, og det kanskje ikke dårlig, bare det! Særlig dersom dette ikke er et uttrykk for noen annen realisme enn krimskriverguttas bevisste eller ubevisste kvinneangst.

Jeg har kjøpt litt krim i form av radiohørespill i det siste, og besøkt min egen barndom og ungdom ved å lytte til «Dickie Dick Dickens» og «God aften, mitt navn er Cox».

Nedtur? Neida, jeg strødde søte fortidsminner på lytteropplevelsen, og greide å overse (overhøre?) mye. Mest pussig var det faktisk å legge merke til i «Godaften …» hvordan alle gikk rundt og tiltalte hverandre med «De».

Denne artikkelen stopper her, men det kan godt være den fortsetter senere. Slik krimserier jo gjerne gjør …


Les mer om:

Kommentarer er stengt.