Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Kjønnsroller: Makt og reklame

Kjønnsroller: Makt og reklame

Reklamens makt er utvilsomt stor. Jeg leste en gang en uttalelse om at «reklame er kultur», men jeg vil nå heller si at kultur er reklame og at den kommersielle salgsreklamen er et stort sett bevisstløst uttrykk for den til enhver tid rådende «trend» som finnes i et samfunn.

Den henvender seg ofte til ganske grunnleggende kulturpåvirkninger i oss, ikke minst den evige og samstemmige kjønnsapartheid. Til og med en «Buffy» kan utnyttes i kosmetikkreklamen…Jeg sitter f.eks. og ser på en reklame for datamaskiner der en vellykket dresskamerat står med to datamaskiner og to kvinner og teksten lyder «har du ikke alltid ønsket deg to?»

Jeg blander meg naturligvis ikke oppi hvordan folk velger å organisere sitt seksualliv, men hele reklamen oser av mannskultur.

Polygyni som ikke er likestilt med polyandri er mannsjåvinisme i sin mest rendyrkede form, og dessuten temmelig biologisk og sosialt tvilsomt.

Ei kvinne har vanligvis få eller ingen problemer med å «underholde seg» med både to og tre menn, mens en manns evne til det samme er av langt mer teoretisk karakter. Grunnen til at polyandri så godt som aldri er likestilt med polygyni i land der flergifte er vanlig må søkes utelukkende i patriarkalsk kulturell og politisk dominans. Når enkelte menn gjennom sin dominerende stilling i samfunnet gis tillatelse til å gifte seg med mange kvinner sier det seg f.eks. sjøl at det blir mange menn som aldri kan håpe på å bli gift. Tåpeligheten i det hele burde derfor være åpenbar, men undertrykkende kultur følger sjelden logikk, den følger makt og tradisjon og tro.

«Skikken» som jeg ganske enkelt velger å kalle det i den nye amasoneboka.

Et annet og mer finurlig utslag av patriarkatets dominans er tesen om «den farlige hannens» og «den mektige hannens» tiltrekningskraft. Og vi bør i den sammenhengen gjerne huske at reklame slett ikke bare er den reklamen vi er vant til betrakte som det, men all kulturell påvirkning som sementerer eller bygger opp under patriarkalske kjønnsmyter.

Heldigvis finnes det nok beretninger om og eksempler på andre typer samfunn til at vi vet at det biologisk-ideologiske synspunktet som hevder så sterkt å være «sannhet» er bare en sosial og politisk og ikke en biologisk eller fysiologisk sannhet.

På syttitallet husker jeg den litt eldre generasjons bestyrtelse over hvilke mannlige idealer som etterhvert begynte å dukke opp både som skuespillere og popsangere, menn som neppe kunne karakteriseres som annet enn både «feminine» og «myke» etter det foregående tiårs standard. Langhårete, smalskuldrete, men likevel på mange måter en fortsettelse av en trend som hadde vist seg allerede med gutteaktige rockeidealer (særlig britiske) som Billy Fury, Tommy Steele, Cliff Richard.

Feminin og maskulin oppførsel og utseende er i all hovedsak et sosialt begrep, ikke et biologisk, og det ble en ganske omfattende snuoperasjon fra patriarkatets side før det gamle maskuline idealet kom tilbake – med renter og renters renter.

Det går ei ganske grei linje fra Raymond Chandlers og Mickey Spillanes kyniske, hardtslående og kvinnenedleggende detektiver til mange av de film- og seriekarakterer som blir spilt av menn som Bruce Willis, Chuck Norris, Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Eller for den saks skyld David Boreanaz (som introduseres i Buffy med «Buffy finds herself irresistibly drawn to the mysterious Angel»). En karakter som i størrelse og vekt får stakkars Sarah Michelle Gellar til å virke som ei lett anorektisk skolejente som virkelig TRENGER magi for å kunne slåss.

Amasonetrenden som representeres av fysisk og psykisk sterke kvinneskikkelser er dessverre mye svakere, ikke minst på grunn av at den bevisst eller ubevisst motarbeides. Pengene er nok markedets Gud, men som historia til motkulturelle og motpolitiske fenomener som rock and roll, science fiction, anarkisme viser finnes det murer og stengsler i samfunnet som Status Quo gjør alt for å bevare og bygge ut. Og dersom demningene til slutt kanskje endelig brister skal man sannelig være på vakt, for hva skal en med fiender når en har kommersvenner?

En evig effektiv måte å dempe effekten av den sterke kvinnen på er å gjøre henne til en original, et unntak, ei kvinne så utenom det vanlige at hun nærmest blir å betrakte som magisk og guddommelig. Ei kombinert hore og madonna med muskler. I film etter film, i roman etter roman møter vi henne. Den eneste sterke, hun blant alle mennene, uoppnåelig prinsesse eller lederens kjæreste eller i noen tilfeller en morsfigur.

Det finnes imidlertid hederlige unntak, og populariteten til disse unntakene må jo virke ganske skremmende på «maskulinistene».

» Ingen har vel noen gang blitt så berømt på å skrive ei bok fra en krig og et ideologisk landskap han skjønte så lite av som Hemingway greide om den spanske borgerkrigen. «

En av grunnene til at jeg liker den spanske filmen «Libertarias» med bl.a. Victoria Abril og Ana Belen så godt er at den ikke bare viser sterke kvinner, men virkelig søstersolidaritet og kvinner som gjør opprør ikke bare mot en eller noen få menns dominans, men mot selve patriarkatet.

Den amerikanske kulturens påvirkning er etterhvert blitt enorm, ei ustoppelig flodbølge der man kun unntaksvis kan komme opp til overflata og snappe etter pusten. Det kan derfor være ganske viktig å se denne kulturen og dens bakgrunn litt etter i sømmene. I boka Angels of the Night har Wilfrid Mellers en interessant analyse av hva amerikansk kultur har å slite med av gammelt patriarkalsk tankegods:

«Pioneer men sought a male-dominated celebration of the controlling will; the role of pioneer women was to endure. James Fenimore Cooper’s men, whether White scouts or savage Redskins, treat women as fragile accessories to be huddled under tables while men get on with the serious business of shooting one another. Significantly the great loves in American literature are not heterosexual but those between Natty Bumpo and Chingachgook, Ishmael and Queequeg, Huck Finn and Jim…. Henry James Great Good Place, envisaged in the story so named, is a male club from which women are barred; even the heroine in Ernest Hemingway’s ‘For Whom the Bell Tolls’ has been shorn of her hair, wears mens clothes and, under the sobriquet of ‘Little Rabbit’ , acts as mascot for male soldiers.»

Til det siste føyer jeg gjerne til som et parentes; ingen har vel noen gang blitt så berømt på å skrive ei bok fra en krig og et ideologisk landskap han skjønte så lite av som Hemingway greide om den spanske borgerkrigen iKlokkene ringer for deg.

Mannen må betraktes som en av det forrige århundres mest oppblåste og maskulinistiske litterære fisballonger.

Når vi ser filmens Lara Croft feie mannfolk av banen gliser jo noen av oss i skadefro lykke over det, men så slår det meg likevel hvor ensom kvinne hun er i både spill og film.

Ei fiktiv Calamity Jane eller Annie Oakley. Et unntak, og i djupeste forstand et unaturlig menneske, halvt kvinne, som detektiv Mike Hammer antakelig ville sagt.

Og rådet kan fort bli det samme til Lara som til mesterskytteren Annie som ble latterliggjort i musikalsk form og fikk det gode råd i Irving Berlins Broadway-musical at «you can’t get a man with a gun». Hvilket underforstått måtte være enhver kvinnes store og eneste mål og drøm i livet.

Jeg har sett at ordet «kulturrasisme» har dukket opp. Jeg går ut i fra at det kan bety at jeg kan kalles rasist når jeg påpeker andre kulturers feil og mangler og erklærer mistro og forakt for patriarkalske religioner og deres utøvere hvor enn slikt måtte finnes. Hvis det blir slik fra nå av, er det en ganske trist kommentar til hvor fleksible våre grenser er når det gjelder undertrykking, og hvor hellig dette akk så misbrukte ordet «kultur» er blitt.

Etter som bl.a. internett får verden til å krympe enda mer enn før blir altså kulturmurene mellom menneskene stadig høyere. Hvordan skal jeg kunne virkelig nyte de positive og givende sidene ved en fremmed kultur uten å samtidig ha rett til å pepeke alt fra avlegs og undertrykkende tankegods til de rene brudd på individets rettigheter?

Jeg kritiserer min egen kultur. Det synes jeg gir meg en viss rett til også å kritisere andres. For meg eksisterer djupest sett ikke raser, ikke religioner, ikke kultur som et begrep som kan skilles ut fra andre fenomener i samfunnet. Det som eksisterer er individer og deres rett til å realisere seg sjøl. Samfunn som enten beveger seg framover mot større frihet og likhet, eller som i motsatt fall trenger de undertryktes og utbyttedes opprør for å bli et godt samfunn.

Slik sett må vi alle være amasoner så godt vi kan, for ordet kan være så kulturelt forbudt det bare vil, det gir mening å si: Kvinnene er verdens nigger.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.