Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Det dyriske mennesket
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Det dyriske mennesket

En sperrer uvilkårlig opp øynene når en leser i lokalavisa at noe som kaller seg «mattilsynet» kan trenge seg inn til en privatperson og avlive kattene hennes. Mens hun gråtende og fortvilet prøver å protestere mot overgrepet.

Det høres umiddelbart ut som en rå inngripen i det private rom som man helst burde kunne forbinde med ett eller annet autoritært regime. Og det blir også temmelig likt en «korporativ» sammensvergelse når man får vite at bak kattemordene står ikke bare denne merkverdige offentlige etaten som altså heter Mattilsynet, og som tydeligvis har fått råderett over dyr som de fleste av oss, som ikke er kinesere, slett ikke forbinder med «mat», men også lensmann, psykiatritjeneste, veterinær, og vel også diverse andre autoriteter.

47 katter ble drept. På stedet. En etter en, mens de andre naturligvis både forsto hva som foregikk og var livredde for de kalde inntrengerne som likviderte i beste velmenende, «kristen» tradisjon og til deres eget beste.

Drapene på de friske kattene har til og med fått den dessverre så alt for ofte ganske sløve og offentlig medspillede Dyrebeskyttelsen til å anmelde saka. De hadde vært inne i bildet når det gjelder disse kattene før, og deres konklusjon var at de hadde det bra, hadde nok og tilfredsstillende mat og at helsen til de fleste av dyra var god.

For ett og et halvt år siden hjalp Dyrebeskyttelsen også til med å få kattene sterilisert og kastrert. Det fantes derfor ikke en gang et eneste argument om at dette var katter i «fri formering» bak det brutale overgrepet!

 

Sjølsagt er min forargelse først og fremst rettet mot holdninga til dyr som denne saka viser, i tillegg til det bokstavelig talt «orwellske» eller kanskje til og med fascistiske aspektet ved offentlige etater som gjør slikt som dette.

(Min datter Vanja, som kikker meg over skulderen, innvender at jeg kanskje ikke bør bruke et betent ord som «fascisme» her, men jeg er ikke enig. Fascismen som ideologi handlet nemlig i stor grad om myndighetenes rett, på vegne av de mange og til den enkeltes og særlig samfunnets beste, å gripe inn mot individer med avvikende eller sosialt uakseptabel adferd eller virksomhet. Noe annet legger jeg ikke i det.)

«47 katter ble drept. De var livredde for de kalde inntrengerne som likviderte i beste velmenende, «kristen» tradisjon og til deres eget beste.»

Men i tillegg vet jeg også utmerket hva som kan skje med et menneske som får revet vekk dyra en elsker ved et byråkratisk pennestrøk i en offentlig etat.

Min mor hadde ikke på langt nær så mange katter som Liv Tove Røsand på Averøy, men hun hadde et stort hjerte og elsket katter i den grad at hun tok til seg det som var av bortløpne og sultne katter i sitt nabolag på Sunndalsøra. Og der var det i hvert fall liten eller ingen hjelp med sterilisering og kastrering å få, verken fra «Dyrebeskyttelsen» eller andre og det ble dessverre etterhvert fort et par «familieforøkninger».

All hennes energi, og all hennes kjærlighet gikk etterhvert til dyrene. Men hun begynte også å snakke om at noen hadde klaget på «katteholdet».

Vi overtalte henne derfor så godt vi kunne til å få ta med oss noen av kattungene og for å få dem omplassert, og sjøl om det var noe hun vanligvis slett ikke ville høre snakk om, så lyktes vi i hvertfall med å få med oss noen få.(Såvidt jeg vet er Toinis kjære grå Wandapus den siste gjenlevende av disse kattene!)

Så en dag slo den kommunale makta til mot henne! Og altså slett ikke med hjelp til sterilisering og kanskje til og med omplassering av noen av kattene hennes, men mannsterkt og med drap i sinnet.

Når hennes barnebarn, som bodde i nærheten og som kom for å være hos henne og trøste henne, sint kalte veterinæren for «Doktor Mengele», så uttrykte det i hvert fall hans følelser og forståelse for det som skjedde godt nok!

Jeg fikk bare alt sammen fortalt over telefonen, og kjørte straks innover der jeg fant henne helt oppløst i tårer og fortvilelse og dessuten synlig forvirret. Jeg var også forferdelig sint på meg sjøl fordi jeg ikke hadde reagert på en eller annen måte før, sjøl om jeg også for mitt bare liv ikke helt kunne se hva jeg i så fall kunne ha gjort?

I hvert fall kunne jeg ikke forutsett det som hadde skjedd, sånn helt plutselig uten det minste varsel, omtrent som når politi og myndigheter «slår til» mot en eller annen kriminell.

Sjokket og den totale maktesløsheten ved det som var blitt gjort mot henne satte veldig fort sine spor. Hun greide egentlig slett ikke helt å forstå at kattene var borte, og forsvant inn i en fantasiverden der hun stadig ventet på at de skulle komme inn og få mat.

Jeg vil faktisk helst ikke skrive så mye mer om det. Det kjennes fremdeles vanskelig og vondt, sjøl nå såpass lenge etter at hun er død.

Men dette som skjedde på Averøya fikk meg i hvert fall til å tenke på det, enten jeg ville det eller ikke. Det «myndighetene» ofte gjør til menneskers eget beste minner vel mest om heksebrenning. Det var jo som kjent også til ofrenes eget beste…

Men viktigst av alt er likevel den holdninga til dyr de viser. En innringer i lokalavisa setter helt riktig spørsmålstegn ved moralen i det hele, og sammenlikner livene til disse friske og elskede husdyra med hva som skjer mot dyr i den såkalte «husdyrproduksjonen».

Der f.eks. Priors livstidsdømte høner utnyttes til å lage våre frokostegg fra de er kjønnsmodne til sin død under levekår som kan få våre verste mareritt til å virke som søte drømmer.

Hvem elsker disse dyra?

 

Førtisju drap var det som ble begått av Mattilsynet. På i enhver forstand uskyldige dyr som i likhet med alle levende individer naturligvis ville leve. Men det er sjølsagt alltid ubehagelig dersom man ikke dekker ekle handlinger bak sånn litt mer fine og kliniske uttrykk, som dette liksomhumane «avliving».

For kanskje det er det farligste i noens øyne. Å elske dyr? Eller verre: Å ville gi dem rettigheter? Gjøre dem til levende, følende individer i stedet for å bare bli til «47 avlivede katter» på Averøy.

«I noen tilfeller kan det være på sin plass å befri dyr fra unødig og uhelbredelig lidelse, men det inkluderer alle dyr, også mennesker.»

Det neste kunne jo bli å sette spørsmålstegn ved eggprodusentenes konsentrasjonsleirhøner? Pelsdyroppdretternes pengemaskiner? Slakterienes samlebåndshenrettelser?

Det betyr faktisk ikke at jeg ikke mener det i noen tilfeller kan være på sin plass å befri dyr fra unødig og uhelbredelig lidelse, men det inkluderer alle dyr, også mennesker.

 

Siri Martinsen i NOAH som sjøl er veterinærutdannet har i sine artikler satt et mer enn betimelig lys på veterinærutdannelsen i Norge, og de dårlige og nedlatende holdningene til dyra som levende individer denne utdannelsen ofte skaper. Det har vel skjedd endringer, men de kommer alt for langsomt.

Og i den såkalte «dyrevern»-sammenhengen er det nok fremdeles heller Mengeles enn Doktor Dyregods ånd som får lov til å sveve over de offentlige tilsyn og råd.

 

Jeg har kattegraver i hagen.

Noen av de beste vennene jeg noen gang har hatt ligger der. Det kjennes noen ganger urettferdig at jeg måtte leve så lenge at jeg skulle se dem dø. Men jeg gav dem i hvert fall det beste livet jeg maktet å gi dem, uten at det var så mye i forhold til det de faktisk ga tilbake til meg.

Hver av dem var noe helt for seg sjøl, og enda mer forskjellige enn jeg opplever mennesker å være. Jeg savner dem hver eneste dag.

Ved sin eksistens og sitt nærvær bekreftet de også hver dag det alle jo «vet», men som likevel kan være vanskelig helt å erkjenne og forstå for enkelte:

Vi er slett ikke utvalgt av noen gud, og vi er ikke vesentlig annerledes enn andre dyr. Naturen og utviklinga og sikkert aller mest tilfeldighetenes spill har gjort oss mektigere og mer tallrike og har også gitt oss en skremmende makt og viten, men dessverre som oftest slett ikke den nødvendige klokskap og kjærlighet til å forvalte denne makta.

Jeg skammer meg dessverre alt for ofte over å tilhøre arten menneske, når jeg ser med hvilken umåtelig arroganse, overtro og regelrett dumhet vi lever våre liv. Jeg naturligvis inkludert.

Men blant annet i samværet med katter som Gaia, Isis, Makhno og Isabella har jeg ihvertfall fått med meg denne ene helt nødvendige erkjennelsen:

Jeg, Ingar Knudtsen, er også et dyr!

– Grrr.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.