I’m not Charlie?

Akkurat, jeg er slett ikke Charlie Hebdo. Jeg er en relativt vanlig nordmann. Eller kanskje ikke bare. Jeg tror ikke på noen religioner – enda jeg skulle ønske at de gamle gudinnereligionene hadde noe for seg. Skulle slett ikke hatt mye imot ei Gudinne i Himmelen, eller rettere sagt at den guddommen religiøse mennesker trodde på var et kvinnelig og moderlig vesen, gjerne med ei helt annen slags god og inkluderende bok vi kunne lese enn både Koranen og Bibelen. Der jo ”godheten” helt overskygges av de stygge truslene om hva som skal skje om man ikke bokstavelig talt kaster seg totalt underdanig i støvet for Herren…

Jeg tror nemlig at ei allmektig Mor hadde hatt en litt annen og mildere vinkling på mye i verden enn det den strenge Fader i Det Høye med tilhørende bokbundne presteskap og teologer har hatt og har. For ikke å snakke om Muhammed og hans ”Allah”. Muhammed er en profet som hadde han levd nå og hevdet det som står i boka han skrev neppe hadde greid å samle stort over femti tilhørere engang. Mange av de femti ville dessuten temmelig sikkert ha forlatt stedet lenge før han hadde snakket ferdig! Hans neste stoppested hadde nok etterhvert antakelig blitt asylet?

Der er det nok forresten mange som i tidligere tider ville ha blitt ansett for å være mer eller mindre ”hellige menn”, særlig dersom et kriterium for hellighet hadde vært å kunne tale i tunger!

I min ungdom troppet jeg sammen med et par av kameratene mine opp på sektmøter både på Sunndalsøra i Kristiansund. Det var på begynnelsen sekstitallet og der hendte det i alle fall to-tre ganger at en tilhører gikk i en lags transe og begynte å snakke på en måte og med ord som ingen hadde hørt verken før eller siden. Det nærmeste språket som kunne likne var antakelig det man kaller labbelensk?

Noen ord kunne man likevel forstå innimellom, og det hele minte meg litt om sånt som min far ramset utav seg når hammeren traff fingeren i stedet for spikeren, bare med motsatte religiøse fortegn – om enn kanskje ikke helt. For fanden og hans slekt og venner synes alle å være ganske gode å ha noen ganger, både når man bokstavelig og billedlig blir tråkket på tærne, snubler i dørstokken, får restskatt i stedet for penger tilbake og i det store og hele trenger noen å skylde tilværelsens djevelskap (!) på.

Viktigst av alt for ganske mange – hva ville vel Jahve, Allah og deres nærmeste konkurrenter, slektninger og hellige ånder vært om de ikke hadde djevler, demoner og Helvete å true folk til gudelig lydighet med?

I tillegg gir jo altså den allmektige Gud (uansett navn) sine troende jordiske undersåtter sånne hedninger som meg og mine likesinnede som de både kan føle seg mye bedre enn og fordømme. I salig tro på at de skal til Paradiset og vi til Helvete! Noe han som de religiøse hevder styrer ALT sjølsagt ikke hadde behøvd å gjøre? Han kunne jo lett ha fikset de feilkoplede hjernene våre og endret det som han syntes var feil og galt. Men det gjør han altså ikke verken som Jahve eller Allah – og så blir man da på sett og vis likevel Charlie…?

 

 

 

 

 

 

 


Les mer om:

Kommentarer er stengt.