Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Ideologi: Den sure marxisten
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Ideologi: Den sure marxisten

Noen vil ta det som skryt, andre som en innrømmelse, men det er ikke annet enn den skjære sannhet – jeg har lest det aller meste av det Marx, Engels og Lenin har skrevet.

Storparten av det i ei tid da jeg var så troende at jeg aldri satte særlig spørsmålstegn ved noe av det. Det var først lang tid senere at jeg forsto at man skal sette spørsmålstegn ved alt, og når keiseres garderobe begynner å bli mangelfull skal man som et lite barn peke og si «men han har jo ingen klær».

Nå blir vel neppe noen av de tre nevnte herrer noen gang helt klesløse, men den religiøse tendensen til ikke å etterprøve og tvile på guruer, enten de er av religiøs eller politisk art, er egentlig et overgrep mot dem som hylles på den måten, enten det gjelder Marx eller Jesus eller Mao eller Rand eller Krapotkin.

Det har aldri noen sinne eksistert et menneske som har hatt rett i alt, neppe en gang i halvparten og sjelden nok i tiendeparten. Og med tida blir det gjerne mindre og mindre De Store hadde rett i… Tida er rust og tæring og små gnagere som ikke vil la sjøl de helligste sannheter få være i fred.

Kranglene i f.eks. den første Internasjonale inneholdt naturligvis interessante sannheter og ting man kan lære av, men den største lærdommen blir kanskje at når det personlige uvennskap og det polemiske sinnet og troen på egen ufeilbarlighet vokser over hodet på menneskene, så kan de komme til å kaste svært lange og farlige skygger inn i framtida.

Mange troende marxister har naturligvis lest bøker som «Den tyske ideologi» eller «Filosofiens elendighet», og antakelig frydet seg over Marx syrlige og flengende kritikker. Men hvor mange har egentlig også lest Max Stirners «Den eneste og hans eiendom» eller Proudhons «Elendighetens filosofi»? Hvor mange har lest Feuerbach? Hvor mange har sett hva Plekhanov skrev? Hvor mange kjenner til historia om Nestor Makhno (som Stalin konsekvent omtalte som en «banditt»?) eller har lest Trotskis kritikk av Stalin?

Wilhelm's MarxTegnet av Wilhelm Reich .

Proudhons tørre kommentar til «Filosofiens elendighet» er nok ukjent for de fleste marxister – «Karl er bare sur for at jeg kom på det før ham».

Vi glemmer så lett at på den tida da Marx og Engels virket levde og åndet de i et rikt politisk og intellektuelt miljø som kastet ord omkring seg i en virvelstrøm av meninger, uenigheter, enigheter – og av og til støtte de sammen med hverandre mer som totalt uforenelige personligheter (Som Bakunin og Marx) enn som egentlige fiender.

Brev og artikler spyddes ut som den rene e-post, og var som oftest slett ikke et resultat av lange og veloverveide filosofiske spekulasjoner. Dessuten stjal de hverandres argumenter og vridde og vrengte på dem til de passet dem. Flora Tristans berømte ord «Arbeidere i alle land, foren dere!» ble for eksempel med ett Marx og Engels berømte ord, som fremdels pryder både avisa Frihetens logo og mange andre kommunistavisers!

Min kanskje største overraskelse var å lese Stirners «Den eneste og hans eiendom». Det ble veldig fort klart for meg at Marx absolutt ikke hadde skjønt et plukk av det Stirner skrev, og det til tross for at jeg er enig med Marx i svært mye av det han skriver i «Den tyske ideologi»! Det er nesten som jeg må tenke at Marx bare hadde lest noen sider og blitt så forbannet at han kastet seg over penn og papir og skrev i vei.

Det Stirner etter min og manges oppfatning faktisk sier i boka si er at egoismen i sin ytterste konsekvens må føre til en innrømmelse av alles rett til å være totale egoister, ingen har derfor noen som helst rett til å påberope seg større verdi enn andre. Resultatet må bli et egalitært samfunn med menneskelig likeverd og former for styring som streber mot ei samfunnsordning der hvert eneste menneske får realisere sitt eget unike potensiale. Fra enhver etter innsats, til enhver etter behov. Høres det kjent ut?

Stirner er vel egentlig på linje med Ibsen, som sier om frihet at i det øyeblikk man stopper opp og sier at «nå har jeg den» så viser en at en har tapt den.

Like rart var det å lese Proudhon. Hans nokså franske misforståelse av Hegels dialektikk er like interessant som Marx veldig tyske forståelse av den. Jeg tror en realistisk vurdering av historia i dag faktisk vil falle mer ned på den proudhonske misforståelse enn den marxistiske forståelse. Proudhon ser ikke noen endelig «syntese» der alle mål er nådd og det kommunistiske «nirvana» har gjort alle mennesker lykkelige. Han ser på historia som en evig kamp for framgang, der vi finner mange små «synteser». Det gode samfunn kan sannsynligvis aldri kan nås og vei og retning er vel så viktig som målet – et mål som hver ny generasjon uansett må vurdere og finne ut av pånytt og pånytt.

I sin praksis har naturligvis marxistene forstått dette, men å erkjenne det ideologisk blir man fort kjetter, «revisjonist» eller «venstreavviker» av. Trotskist var i sin tid et nærmest dødelig begrep i Sovjet under Stalin, og det samme var syndikalist eller anarkist.

Jeg har påpekt det før, men jeg gjentar det gjerne igjen. Det finnes et par herlige sekvenser i filmen «LIFE OF BRIAN» som tar det ideologiske hatet på venstresida helt på kornet, bl.a. denne:

Brian: Are you the Judean Peoples Front?

Reg: Judean Peoples Front!??? We’re the Peoples Front of Judea! The only people we hate more than the Romans are the Judean Peoples Front.

(Etter noen misforståelser der Stan på sin side får oppklart at han er medlem av PFJ og ikke som han faktisk har trodd The Popular Front spør Francis:)

Francis: Whatever happend to the Popular Front, Reg?

Reg: He’s over there.

(Alle roper til stakkaren som sitter helt for seg sjøl lenger borte:)

Splitter!

Rekk opp hånda de som har deltatt i politikken på venstresida ei stund og som kjente seg igjen.  mange? Jeg tenkte meg det.

 

Bakunin og Marx ble aldri venner og døde som uvenner, men det forhindrer ikke at de delte mye av den samme drømmen om hvilket samfunn de ville ha. Et klasseløst samfunn, der staten og de kapitalistiske monopolene er erstattet av økonomiske og politiske strukturer som ikke leder til utbytting og undertrykking.

Så langt målet. Men så var det veien. Der var det oppfatningene skiltes dramatisk, særlig med den leninistiske partiteorien slik den kom til uttrykk både i den russiske revolusjonen og senere i KOMINTERN og i den spanske borgerkrigen.

Anarkister og syndikalister, sammen med sosialdemokrater og trotskister ble som i Life of Brian ikke marxist-leninistenes medspillere, men hovedmotstandere som var mer hatet og forfulgt enn kapitalistene…

Norges Kommunistiske Parti (www.nkp.no) har forlengst erklært høyt og tydelig at det er tilhenger av et pluralistisk samfunn der meninger brytes helt fritt. Kan vi stole på det? Eller vil spøkelsene fra fortida komme tilbake?

Tendensene til «rettroenhet» er der jo ennå. Stalin er for enkelte utrolig nok fremdeles et ideal. De fleste har heldigvis skjønt at der går grensa…

Men dersom Stalin ble mennesketeren så var både Marx og Lenin med på å lage oppskriftsboka, og jeg vil høre høyt og tydelig at Marx var feilbarlig og at Rosa Luxemburgs og Alexandra Kollontais kritikk av leninismens autoritære partiteori tas alvorlig.

Kommunister må ikke lenger la den sure, rettroende og evig påståelige varianten av en marxist få makt til å definere om og om og om igjen i stadig snevrere sirkler hvem som er venner og hvem som er fiender, for resultatet av det kjenner vi:

Til slutt er diktatoren sin eneste venn.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.