Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Hvem skulle trodd…

Hvem skulle trodd…

Introduksjon ved Hans Trygve Jensen

For i overkant av ett år siden ble Ingar og kona Gerd enige om å overta barndomshjemmet hennes på Rausand. Siden den gang har det blitt bare flere og flere turer mellom Kristiansund og det gamle gruvesamfunnet ved Tingvollfjorden i Romsdal. I perioder nesten hver helg. Gjennom hele året. Svært mye av tida har gått til opprusting og vedlikehold av et hus som har stått stort sett tomt i flere tiår. Snekkerteknikk, gamle malekunster og en stor grad av oppfinnsomhet har kommet til sin rett. Jeg kan ved sjølsyn bekrefte at Gerd og Ingar har nedlagt et helt fantastisk arbeid på forholdsvis kort tid.

Turene til Rausand har også vært en reise tilbake i tid, til da Ingar og Gerd møttes og bestemte seg for å knytte varige bånd. Med det som har skjedd det siste året som et slags bakteppe, tar Ingar oss med på denne reisen og reflekterer over de første årene på Rausand, på Sunndalsøra og i Dalegata i Kristiansund. Vi får et innblikk i hva ekteskap, ideologisk engasjement og etter hvert skjønnlitterær skriving ville by på av gleder og utfordringer. Artikkelen er en svært personlig reise. Den ble skrevet i dagene rundt lille julaften (altså bursdagen til Ingar) i fjor. Sjøl om innholdet er både nært og personlig, bestemte Ingar seg for at artikkelen er viktig nok til at den nå bør publiseres. Det er en beslutning jeg er overbevist om at svært mange lesere kan glede seg over!


 

Hvem skulle trodd at alderdommen skulle bli en av livets lykkeligste tider? Det å finne lykke og fred i sinnet, er jo til tider som når kattunger jager sin egen hale, det er illusjonen om byttet som er så nær og som alltid unnslipper.

Vi kommer fra ingen ting og blir til ingen ting og lever livet i et nesten desperat forsøk på å unnslippe tilfeldighetenes av og til temmelig fjollete spill, der blindveiene og feiltagelsene nok dominerer mer enn den «lykka» vi søker og søker og søker.

Meningen med livet? En kan kanskje si at det handler om å gripe mulighetene når de kommer, men det er så alt, alt for enkelt. For mange oppdager for sent at de burde sagt nei når de sa ja og ja når de sa nei.

Mennesket er og blir alltid et barn av den tiden det kommer inn i og vokser opp i. Jeg synes faktisk litt synd på de som, som det heter, blir født med sølvskje i munnen. Inn i rikdom og materialisme der den eneste kampen de fører hele resten av livet er for mer rikdom – eller for i det minste å beholde den de har, hvordan de og/eller deres forfedre nå enn har fått den.

Samtidig er fattigdom også et kompleks, faktisk nesten det samme kompleks. Ut av den, vekk med den, aldri se seg tilbake annet enn for å måle gammel grusomhet mot ny og kjøpt tilfredshet.

 

Politisk rettroenhet født av kald krig i ledtog med byråkratisk makt tok i fra mine foreldre deres framgang og trygghet nesten i starten av voksenlivet, og i kampen for å vinne den tilbake lå illusjonen om framgangen og tryggheten alltid flere steg framfor virkeligheten.

Det var en trist lærdom i det som var verdt å ta vare på, og samtidig satte den et spørsmålstegn ved begrepene. Hva er lykke? Og hva er framgang?

Jeg kom tidlig til den konklusjonen at det livet man styrer eller tror man styrer ikke kan stille opp noe som helst mot det spillet som man er kastet inn i. Jeg hører ikke fullt så mye på musikk lenger som før, men det surrer alltid en og annen «hjæmlaga» CD i bilen når jeg kjører. Og noen ganger går de rundt og rundt uten å bli skiftet – og plutselig var det ei strofe fra en sang av Buddy Holly som festet seg og ikke helt ville slippe taket:

«Drunk man, street car, foot slip – there you are».

På en måte en tilfeldighet som i seg sjøl bærer en hel mengde forutsetninger – historiske, teknologiske, personlige. Hvorfor var mannen full? Hvordan hadde han blitt slik? Hvorfor var han i det hele tatt ute, på vei til noe eller bare ganske enkelt der fordi han ikke hadde noe annet sted å være? Det var glatt kanskje, slik som veiene er nå. Når jeg prøvende tråkker på bremsen for å kjenne om jeg sklir og bare kan bekrefte at joda, hvis noen «drunk man» eller for den saks skyld et barn på kjelke kom ut i veien foran meg akkurat nå, så ville det å stoppe eller til og med svinge unna blitt et problem. Og flere liv ville blitt totalt og negativt endret på noen tilfeldighetenes sekunder.

Men vi håper og tror at noe sånt aldri kan skje oss – og hvordan skulle vi kunnet leve, enn si gjøre noe som helst, dersom vi aldri på noen måte skulle utsette oss og mennesker omkring oss for den minste fare?

Det er naturligvis en klisjé som sier at «livet er farlig» og det er ingen som overlever. Imot denne åpenbare sannheten kommer det at i tilfeldighetenes uendelighet oppstår også de valgene vi får. Av og til noe så enkelt som et «ja» eller «nei». Både andres og ens eget.

Et av de potensielt alvorligste skiller i livet kommer ved et «ja» til ekteskap eller samboerskap. Jeg var både ung og dum da jeg møtte henne som jeg nå snart har tilbrakt et helt liv sammen med, og ante vel ikke helt hvor usannsynlig smart og heldig jeg var da jeg sa det jeg sa.

Hvis jeg skal summere opp tilfeldighetene som førte oss sammen og fram til våre «ja», så tror jeg kanskje at vi ville begynne å nærme oss einsteinske ligningsproporsjoner. Og jeg gjetter på at menneskene omkring oss, familie og venner, neppe heller ga oss store sjansene i den tilværelsen vi la ut på.

Det er kanskje ingen tilfeldighet at det heter «ung-dom» – og i min dialekt uttales jo «dum» slik: «dom». Når jeg tenker tilbake på mine egne unge dumheter så virker det som et mirakel at ikke bare har man overlevd, man har slett ikke greid det som man enkelte ganger syntes å ha arbeidet så hardt for – ødelegge både sitt eget liv og livene til menneskene omkring seg.

Det er derfor en utsøkt og beroligende glede å få lov til å si at tvilerne til om ekteskapet vårt skulle gå bra, enn si overleve særlig lenge, de tok grundig feil! Så grundig feil som det vel i det hele tatt er mulig å ta. Minst like feilaktig som å innbille seg at Månen er en gul ost.

Men at tvilen for mange kunne synes berettiget til tider, det kan jeg ikke protestere på – og Månen kan jo for det dumme øyet faktisk likne ganske mye på en gulost?

Jeg skal forresten ta på meg så godt som all skyld for at folk kunne tro at vårt ekteskap «hanglet», som det heter. Man skal nemlig ha både fantasi og intelligens for å kunne greie å rote til ting så grundig som jeg har gjort noen ganger. Men en ting sto uansett fjellfast – det fantes alltid kjærlighet i vårt hjem. Og jeg våger å påstå at det tross alt er en mye viktigere kapital enn penger, sjøl om man heller ikke skal forakte å ha såpass mye av den sorten at man kan slippe å ligge våken om natta og lure på hvordan en skal takle morgendagen … for ikke å si hjelpe sin kjære til å greie det.

Tro på at tilfredshet kan kjøpes, er jo alltid til en viss grad riktig i en sammenheng: I et kapitalistisk, urettferdig og usolidarisk samfunn som vårt er jo alltid visse typer trygghet noe man kan kjøpe for penger. At man har husrom og mat og materiell velvære. Uten den grunnleggende økonomiske tryggheten er det derfor så godt som umulig å oppnå stabilitet i livet. Fattigdom er en gnager som kan gnage i stykker absolutt alt av verdi i et samliv dersom da ikke kjærligheten er enda større enn den!

Akkurat den grunnsteinen var det antakelig som satte oss i stand til å utnytte de tilfeldighetene som falt oss i fanget og i rykk og napp lot oss slå i stykker murene som omgav oss og komme ut og fram.

En sang jeg sang ofte i min ungdoms optimistiske kommunisme var «Frem kamerater», og ei setning i sangen var slik:

«Ligger ikke bakom fjellet, våre drømmers rike land. Der er sol i bakkehellet, dype skoger og blanke vann.»

Og sjøl om vi politisk sett dessverre synes fjernere fra den sangens symbolikk nå enn til og med da den ble skrevet, så har Gerd og jeg nå i vår alderdom realisert de orda slik at det nesten har gått troll i ord.

En eneste tilfeldig telefonsamtale gjorde at vi kjøpte «ruinen» etter det som var Gerds barndomshjem, og der vi også hadde vårt første, eget bosted som nygifte, i det gamle gruvesamfunnet Rausand ved Tingvollfjorden. Det kostet jo ikke mange kronene i penger. I alle fall ikke i utgangspunktet … men hva det har kostet både i penger og enda mye, mye mer i arbeid til nå, det er nesten en svimlende tanke.

Men jeg tror jeg tør å si like ut at vi kanskje aldri har vært så lykkelige som vi er når vi skaper og gjenskaper dette «nygamle» hjemmet vårt i den nå så forandrede bygda der vi en gang møttes.

Jernmalmen er nok i fjellet der ennå, men Norge (les: norsk kapitalisme) er blitt et annet slags samfunn og slett ikke lenger styrt av et sosialdemokrati med evne til både ideologisk og politisk makt, og nå henter «vi» heller jernet fra steder der arbeidskraft er billig og faglig organisatorisk kraft svak.

Lenger innover fjorden ligger også Sunndalsøra, min ungdoms hjembygd og der jeg bodde da jeg møtte min Gerd, ei bygd som ble reist ved industriell utnytting av landets kraftressurser til å produsere aluminium.

På den tida jeg kom til Sunndalen, i 1963, var både optimismen og aktiviteten på topp. Men jeg for min del jobbet aldri på verket. På meg ventet det både noe mindre gloriøst enn å bli Industriarbeider med stor I og noe langt mer kaotisk.

Arbeiderpartiet var Partiet med stor P og nøt stor tillit, og jeg kom jo til Sunndalen også som politisk urokråke et godt stykke ut på venstresida. Jeg ble medlem i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), som da ennå var ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Folkeparti. Min far og jeg var personlige og politiske venner med folk som Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og Ole Kopreitan, hvorav sistnevnte etter hvert ble den eneste som jeg opprettholdt kontakten med etter at jeg forsvant ut av partipolitikken.

En av de som fattet interesse for «min» politikk var Audun, Gerds bror, og han og hans familie var vel mine eneste, virkelig nære venner på Rausand i den tida vi bodde der.

Jeg skal ikke si stort om «den harde tida» da vi flyttet fra Rausand og min far (verdens mest mislykkede forretningsmann) mistet symaskinbutikken på Sunndalsøra der jeg jobbet som reparatør. For å si det rett ut, så lå det vel ikke i kortene at det skulle gå slik, det eneste håpet lå faktisk i Gerds idé om å begynne å selge garn og strikkede produkter. Det kunne ha gått, men det var allerede for sent da positive ting endelig begynte å skje.

Dermed ble vi regelrett «fraktet» vekk til det hullet i Dalegata i Kristiansund der vi med ett bodde, sto der uten arbeid, uten framtid, totalt uten enhver trygghet.

Det er noe som heter å starte med to tomme hender, vår eneste fordel var vel at vi hadde fire tomme hender å velge mellom… og våre valg var kanskje ikke som alle andres, men de dugde.

Det er alt for mye å si om tida i Dalegata i Kristiansund til at det kanskje noen gang kan sies. Det påstås at det som ikke knuser en, gjør en sterkere, men jeg tør ikke påstå at det stemte for oss. Sannheten var vel at det var nære på at i spenninga mellom oss, barn, politikk, arbeid, hushai holdt alle drømmer og alt håp på å bli klemt i hjel.

I dag synes alt det som skjedde som noe en betrakter gjennom rennende vann. Jeg vet ikke lenger hva som er sant og hva som ikke er det, hva som var drøm og håp og hva som var ren og skjær mislykkethet og vellykkethet i en og samme tilværelsens lapskaus.

Av skade blir man klok men sjelden rik, heter det. Jeg ble derimot stadig dummere på det som var nært og viktig, og klokere på alt som var fjernt og ideologisk. En kan kanskje si at aldri har noen blitt så dum av å bli så ideologisk intelligent. For mellom intelligens og klokskap kan det i verste fall ligge et verdenshav av avstand, og til å krysse de kontinentene trengtes noe viktig. En evne til å stenge døra når det trengs og beholde inne det man ønsker å beholde og å nekte adgang til det som er uvedkommende, slitsomt og avledende, både når det gjelder mennesker og «saker».

Her mens jeg sitter og skriver dette passerer klokka midnatt, og det blir uten at jeg merker det den 23. desember. Min fødselsdag og jeg er blitt 66 år. Burde en ikke egentlig merke sånt? At man går fra å være 65 til å bli 66?

Men jeg føler meg akkurat slik som i går og er jo egentlig bare noen timer eldre. Men gammel nok til å tenke og forstå ting som jeg var helt ute av stand til å forstå da jeg var ung.

Jeg vet nå at jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det i hele mitt liv, og jeg skulle ønske at den tanken ikke skremte vettet av meg. For alt som går opp må visstnok komme ned. Sjølsagt unntatt i det store, store universet der «opp» og «ned» er meningsløst.

Siden vi alle er en del av Universet rimer det.

Jeg tenkte i går at jeg ville få en dag i morgen og bli 66, og det stemte godt, det. Nå tenker jeg derimot mest på at snart skal jeg tilbake til det gamle huset på Rausand, som jeg stadig griper meg sjøl i å kalle «hjem». Enda jeg vet at hjemmet mitt «normalt» er her i Karihola i Kristiansund med flott utsikt over havet mot Averøya. Og likevel – jeg begynner å tro at det er fullt mulig å være «hjemme» på to steder, for det er slik det kjennes ut som jeg er akkurat nå.

Mye av tilværelsen har den siste tida vært hammer, spiker, sag og høvel og alt tilbehør som følger med. Og jeg gjenoppdager gleden ved «håndens og hjernens arbeide», som også var tittelen på en av Pjotr Krapotkins mest interessante bøker – og jeg er den stolte eier av den norsk-danske utgaven fra 1904!

Håndens og hjernens samarbeid kunne en kanskje riktigere snakke om. Gleden ved å skape, reparere, se resultater så å si vokse fram under hendene. Og som i så mye annet samarbeid med min livspartner gleder jeg meg over det arbeidet hun gjør – enten det er med murerskje eller malerkost, utfører hun den perfekte «finish» på vårt felles verk.

Egentlig gir dette arbeidet mye av den samme gleden som jeg har ved å skrive, det er bare – annerledes. Og sjølsagt håper jeg at når det meste er gjort med hammer og spiker, så skal jeg også få skrivegleden tilbake for fullt. Den gleden som savnet av gode, gamle Bladkompaniet nesten greide å drepe en stund – ikke for at det ikke finnes andre forlag, og til og med langt, langt bedre forlag, men jeg innrømmer at Bladkompaniet nesten ble et slags litterært hjem. For en forfatter som antakelig ikke passet inn i «forlagsprofilen» deres i det hele tatt, og som ved å være der heller aldri verken ønsket eller måtte bli en del av den litterære underholdningsbransjen!

Og likevel. Det var et forlag passelig stort etter min smak, der det å være «annerledesforfatteren» egentlig var både hyggelig og interessant. Jeg møtte mennesker som hadde tjent så mye penger på å skrive at det kjentes direkte uvirkelig, og likevel var det noen ganger som om enkelte av dem misunte litt ham som hadde en brøkdel av deres salg, men som kom ut med bøker i skikkelig innbinding og med bra forsider, som ble kjøpt inn til bibliotekene og anmeldt i seriøse fora …

Jeg regner med at det var en «misunnelse» de kom fort over når de sammenliknet mine inntekter med sine egne! Og likevel, ville jeg kanskje heller ha byttet med dem? Nei, absolutt ikke det heller.

Det som ergrer meg nå, er at dersom amasonebøkene og de andre bøkene jeg fikk ut på Bladkompaniet hadde kommet ut på Gyldendal eller Cappelen, så ville bøkene antakelig nå hatt den litterære statusen de hadde fortjent, og de ville blitt trykt opp i nye opplag og kanskje til og med blitt oversatt til andre språk.

Jeg vet nemlig at bøkene fortjener det – de har vist seg å ha en overlevelsesevne som egentlig er temmelig eventyrlig, men når det siste, slitte eksemplaret på det lokale biblioteket forsvinner fra hyllene, da finnes det nok likevel ingen vei videre, og bare de helt spesielt interesserte vil kunne ha tålmodighet, iherdighet og evne til å skaffe seg dem.

For å være ærlig så forstår jeg ikke hvilke barrierer det egentlig er som hindrer andre forlag i å utgi dem. Kanskje er det min egen innsats det skorter på. Mine leseres innsats kan jeg i alle fall ikke klage på.

Hva framtida vil gi bøkene mine, det vet jeg ikke. Verken de fem bøkene om amasonene og gudinnene, ideologitrilogien eller de «fantastisk-realistiske» romanene som Kalis sang, Nekromantiker,Skumringslandet, og så videre.

Jeg har gjort mitt, og hva mer jeg kan greie, gjenstår å se. Et nytt år er her straks, og hva det vil bringe, vet man jo ikke, og godt er antakelig det.

Det jeg er sikker på, er at om ikke noe helt uventet og negativt skulle skje, så skal vi tilbake til Rausand. Så snart anledninga byr seg, og det blir nok førstkommende helg …

 

Resten tilhører kanskje som alltid både viljenes og tilfeldighetenes merkelige spill. Like lite som kattungen kan fange og ete sin egen hale, kan et menneske fange og eie tiden.


Kommentarer er stengt.