Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Gratulerer med dagen, 8 mars!
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Gratulerer med dagen, 8 mars!

For bare et par dager siden så vi blant annet bilder på TV hvordan kvinner, som demonstrerte i forkant av kvinnedagen, av tyrkisk politi ble brutalt slått ned og sparket mens de lå nede, bilder som forhåpentligvis kan ryste en kamptrøtt og mett vestverden til å forstå at kvinnekampen slett ikke er over, og de fleste steder endatil bare er ved sin begynnelse.

Kvinnens, og sjølsagt dermed også menneskehetens, verste undertrykkere er og blir den patriarkalske familien, religionene og deres presteskap, kapitalismen og statsmakta. I varierende rekkefølge. Men den verste undertrykkeren av alle er antakelig vanen. Frykten for forandring, og det å klamre seg til det velkjente og utstøtingen av opprørerne.

I vesten er vi glidd ned i en apatisk smørje av konsumgalskap og tennes ikke lenger av noen urettferdighet. I mange andre og fattigere land mangler derimot de sterke organisasjoner og ideer som skal til for å skape forandring.

Vi kjenner naturligvis situasjonen fra vår egen ganske nære fortid, og kvinner har dessverre alltid i mangel av enkle og tilgjengelige alternativer måttet klamre seg nettopp til familien og til religionen i håp om trygghet og frelse.

Den verste undertrykkeren av alle er antakelig vanen. Frykten for forandring.

Ideelt sett skulle naturligvis kvinnebevegelsen vært stor, solidarisk og nådd fram til alle kvinner og alle menn med sitt budskap om frihet og likhet. Men bevegelsen er i seg sjøl splittet og har vært det lenge, for ikke å si alltid. Kvinnebevegelsen oppsto både ved de «borgerlige» kvinnenes kam for like rettigheter og arbeiderkvinnenes befrielseskamp.

En av de tidligste og viktigste forgrunnsfigurene for kvinnebevegelsen var Mary Wollstonecraft, som også var det vi i dag vel ville ha kalt samboer med en av anarkismens «forfedre», William Godwin.

Mary Wollstonecraft skrev den viktige boka A Vindication of the Rights of Woman, en på den tida virkelig revolusjonær brannfakkel i det pene borgerlige samfunn.

I urolige tider dukket alltid sterke kvinner opp i forgrunnen av omveltninger i samfunnet. En av de aller mest beydningsfulle episoder fra den franske borgerkrigen var kvinnetoget mot Versailles 5. oktober 1791.

Kvinner spilte en stor rolle i både den russiske revolusjonen i 1917 og i den spanske borgerkrigen i 1936. I kamp og motstand mot fascisme og imperialisme har kvinner alltid kastet seg uredde inn i kamp.

Men resultatet har også dessverre ofte ikke stått i noe forhold til innsatsen. I krigen mot fascismen var de for eksempel gode å ha, men i seieren ble de fort glemt. Noen ganger veldig fort – som da norske motstandskvinner måtte stå på fortauet i Oslo og se sine mannlige kamerater gå i triumferende marsj forbi dem, hyllet av folket som – nettopp – «seierherrer».

I Vietnam greide amerikanerne ved sin brutale utryddelseskrig mot frigjøringsfronten i Sør-Vietnam å sørge for at seieren hovedsakelig tilfalt hæren i nord, som i motsetning til FNL ikke i det hele tatt var preget av (særlig det sørlige) Vietnams sterke kvinnekrigertradisjon. I Eritreas kamp mot Etiopia var kvinnene aktive på alle felt, men ikke før var krigen over før mannssamfunnets tyngste kvinnebør, familien og religionen, tvang de fleste kvinnene tilbake til segregasjon og passivitet.

Hva ville pionerene ha sagt om de hadde opplevd kvinner i dag som hevder at «kampen er over» til smilende bifall fra «moderne» patriarker?

Lærdom? Kvinnenes kamp er aldri over så lenge de institusjonene og normene og «filosofien» som undertrykker dem får leve og ha sitt tradisjonelle innhold.

Når jeg ser den brutale segregasjonen mellom menn og kvinner som praktiseres i både religiøse og andre sammenhenger tror jeg det finnes bare en løsning. Hardt og kontant å gjennomføre en likestillingslov som skal virke uten unntak og slå ned på enhver sosial ulikhet basert på kjønn. På samme måte som vi jo i mange sammenhenger har greid å få til dette når det gjelder rase.

På slike områder opphører absolutt all min toleranse. Rett og slett fordi, som jeg har sagt så mange ganger før,toleransens absolutte grense går ved å tolerere intoleransen.

Kan så kvinner stole på menn …? Jeg liker jo å tro at i hvert fall noen av oss er til å stole på, men holdes i ørene må vi nok likevel …

I bokhylla står tre tjukke bind med gule rygger og snakker høyere til meg i dag enn andre dager. Klara Zetkins utvalgte skrifter. Det var hun som tok initiativet til å innstifte en egen kvinnedag, og at denne dagen skulle være den 8. mars hvert år.

Men listen over pionerer er lang, og mange fikk kjempe under tunge og vanskelige kår. Jeg tenker gjerne på hva de ville ha sagt om de hadde opplevd kvinner i dag som virkelig hevder at «kampen er over» til smilende bifall fra «moderne» patriarkalske kapitalister, biskoper, imamer, politikere og andre halliker. Ville de ha grått? Eller ville de ha tørket tårene og knyttet nevene?

Jeg tror nok dette siste.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.