Jeg møtte meg selv i døra her om dagen. Jeg hadde akkurat trykket ned dørhåndtaket da jeg kjente at noen ville inn, og av ren høflighet tok jeg et skritt tilbake for å la denne hvem som helst få komme seg inn. Og det jeg så var altså meg selv. Akkurat samtidig og begge to sikkert av ren nysgjerrighet, stilte vi spørsmålet

– Hva er det du skal?

Jeg veit ikke om jeg var forundret eller ikke, jeg sto jo faktisk så meg selv rett i øynene. Hadde det ikke vært for at våre bevegelser ikke var synkroniserte, ville jeg trodd at noen hadde stilt et speil foran meg uten at jeg var klar over det. Jeg aner ikke hva man skal kalle det når man plutselig møter seg selv, og siden jeg var ved full bevissthet så velger jeg bare å kalle meg selv for min klone. Og siden jeg og min klone nettopp hadde stilt hverandre det samme spørsmålet helt samtidig, og siden ingen av oss viste interesse for å bryte stillheten, ante jeg på ansiktsuttrykket til klonen min at her var det jeg som skulle ta det første skrittet.

– Jeg er på vei ut, sa jeg.

Men klonen sa ingenting og jeg tenkte at jeg kanskje burde følge opp med en forklaring.

– Det er rett og slett for bråkete her. Naboens musikk overdøver min.

Jeg tenkte at dette burde holde. Det fungerer ikke akkurat slik at man skal utlevere alt om seg og sitt når man møter seg selv for første gang. Enda et par sekunder løp av gårde og det var nesten slik at jeg begynte å lure på om klonen ikke hadde planer om å si noe i det hele tatt. Men så åpnet hun en munn som var helt identisk med min og sa

– Jeg er på vei ned.

Jeg snudde meg og kastet et blikk bakover. Her var det ingen trapp eller stige til å kunne ta turen ned. Og inngangen til kjelleren lå vel på andre siden av huset? Jeg møtte blikket hennes igjen, og denne gangen holdt jeg meg stille for å få en forklaring.

– Hvilket sted er ned? spurte jeg til slutt, enn så dumt det hørtes ut. Herregud, jeg måtte gjøre et ræva førsteinntrykk på meg selv. Hun lot øynene løpe over meg som om hun vurderte om jeg var en person verdig å fortelle noe så hemmelig til. Til slutt la hun armene i kors og sa

– Jeg skal ned i deg, og du skal være med.

Jeg snudde meg med ryggen mot henne, knep øynene igjen og tenkte at dette var helt på vidda og om fem sekunder, når jeg snudde meg tilbake, ville hun være borte. Men det var hun ikke. Hun sto der fremdeles, i klær og sko som var som tatt rett ut av mitt eget klesskap, og det så ut som om hun begynte å kjede seg. Jeg la merke til at den ene foten dirret, slik min alltid gjorde når jeg var rastløs.

– Hvordan i helvete er det fysisk mulig for både deg og meg å ta seg en tur ned i meg? spurte jeg ganske så kvast.

– Og hva er det egentlig som foregår?!

Jeg begynte å tro at det hadde tørna for meg. At gårsdagens festligheter fremdeles hadde et tak i meg, eller at jeg enda ikke hadde våknet opp fra søvnen. Jeg håpet intenst på det siste. Men noe ubehagelig langt ned i magen min sa meg at dette var hjerteskjærende virkelighet, og at den eneste utveien var å slenge seg med.

 

– Hvor er bilnøklene dine? spurte hun.

Snakk om freidighet tenkte jeg, imens jeg rota de opp fra lomma og ga de til henne. Jeg spurte om hvor vi skulle, men det ville hun ikke svare på. Så lydig fulgte jeg min klone ut og bort til bilen min. Hun satte seg, så klart, i førersetet, imens jeg måtte ta til takke med å sette meg i passasjersetet i min egen bil. Her var det virkelig en person som hadde bestemt seg for å ta kontroll. Hun startet motoren og svingte ut, og nok en gang la jeg merke til de små detaljene. At hun var like dårlig til å kjøre bil som meg, og hvordan fingrene hennes trommet over rattet til rytmen av musikk som jeg ikke kunne høre. Vi hadde kjørt ganske lenge, ut av byen, og jeg hadde hele tiden ventet på en forklaring om hvor vi skulle, men klonen min lot ikke til å ense meg. Jeg hadde tusen spørsmål i hodet og til slutt greide jeg ikke å vente lenger.

– Hvor kommer du fra egentlig? var det første som datt ut av munnen min.

Hun ga meg et blikk fra siden, pustet tungt og sa

– Jeg kommer fra inn i deg, det skjønner du vel?

Jeg ble stille og tittet ut av vinduet på trær og busker som raste forbi oss i full fart. Fartsgrense var i alle fall noe hun ikke brydde seg om. Svaret hennes var det eneste som sto som logisk for meg, for jeg skjønte ikke hvordan en ekstra utgave av meg plutselig kunne komme ut av ingenting. Men når hadde hun kommet og hvorfor? Hadde jeg spydd opp en del av meg selv i natt da ølet og spriten gjorde protest? Eller hadde jeg sovet så godt at jeg ikke hadde merket at en del av meg hadde reist seg opp fra senga og gått ut av rommet? Jeg begynte å kjenne etter på kroppen min, som om et ben eller en arm manglet. Klonen min la tydeligvis merke til det, og som om hun skjønte og fulgte tankegangen min, sa hun

– Du, jeg er’kke noe ekstrautgave av deg, altså. Se på meg som et speilbilde, selv om det ikke er noe speil foran deg.

Og tenk at jeg er et veldig spesielt speilbilde, som ikke trenger å følge bevegelsene dine.

Dette ble jeg sittende og tenke over en stund, før et nytt spørsmål banet seg vei frem.

– Hvorfor er du her?

Denne gangen fikk jeg ikke noe svar. Jeg snudde på hodet for å se på trærne igjen, men la merke til at jeg ikke kjente meg igjen lenger. Og farten var nådd et punkt jeg ikke visste var mulig. Først nå merket jeg hvor fort vi kjørte. Utenfor bilvinduet kunne jeg bare se farger i forskjellige nyanser av grønt blandet med sollys suse forbi, ingenting sto i klartekst. Jeg skulle akkurat til å brøle at hun måtte ta det med ro før hun kjørte oss i hjel, men så bråbremset hun, jeg føk framover mot bilruta og alt ble mørkt.

 

Jeg åpnet øynene forsiktig, redd for å kjenne smerte eller se blod renne nedover kroppen min. Rundt meg var alt mørkt. Jeg blunket med øynene for å få fokuset tilbake, og så at førersetet ved siden av meg var tomt. Jeg åpnet forsiktig bildøren og steg ut. Jeg skjønte ingenting. Det var som om dag plutselig var blitt natt. Over meg skinte stjernene og månen var halv. Hadde jeg sovnet av? Så begynte jeg å se omgivelsene rundt meg. Bilen var parkert foran en stor, hvit murbygning, og bygningen virket skremmende kjent. Døra inn til bygningen sto på vidt gap, og ut av mørket hørte jeg klonens stemme rope på meg. For første gang siden jeg møtte meg selv i døra, kjente jeg redselen krype innover meg. Hva var dette for noe? Med sakte steg gikk jeg inn i stummende mørke. Så plutselig kom lyset på, og jeg skimtet en skohylle og en sofagruppe. Alt så nedstøvet ut, som om det ikke hadde vært noen her på lang, lang tid. Nok en dør sto på vidt gap videre innover i bygningen, og nok en gang gikk jeg inn i et mørke som jeg ikke ante hva ville bringe meg. Da jeg kom inn, ble små lys langs en vegg slått på. De lyste opp over speil som dekket hele den lange veggen. Gulvet var av parkett, og veggene var hvite. Helt borte i den store salen satt klonen og ventet på meg. Jeg gikk mot henne, og førte samtidig fingrene langs speilene. Endelig et speilbilde som gjenga noe riktig.

– Sett deg ned, sa hun kort.

Jeg satte meg ned i en stol ved siden av henne. Ventet vi på noe? For klonen sa ingenting, hun stirret bare rett fremfor seg, ut i det dunkle lyset. Så hørtes plutselig musikk, og ut av ingenting kom ei jente. Hun så ikke eldre ut enn 15 år, kledd i en stor joggebukse og tilsvarende stor t-skjorte. Så begynte hun å danse. Det var som om hun ikke enset at det satt to identiske personer og så på henne. Bevegelsene hun gjorde var sarte og elegante, akkurat som musikken, og øynene holdt hun for det meste lukket. Hun tok piruetter og gjorde hopp, alt i samsvar med tonene som strømmet ut i fra høyttalere jeg først nå la merke til i hvert hjørne. Hun så lei seg ut, leppene gikk nedover i et litt trist smil og hver gang hun åpnet øynene så jeg at det lå noe trist bak dem. Så la jeg merke til at klærne hemmet bevegelsene hennes, de stengte inne linjene hun prøvde å forme med ben og armer. Den strake ryggen som like fort krummet seg, var gjemt bak den store, svarte t-skjorta. Det gjorde meg trist å se henne slik, for hun ville vært så nydelig om hun bare hadde hatt på seg noe annet. Selv om det var vanskelig, tok jeg øynene fra henne og tittet til høyre. Min andre utgave møtte blikket mitt, og plutselig forsvant både musikken og danserinnen. Vi satt alene igjen i den store dansesalen og plutselig ble alt kaldt. Som om danserinnen og musikken hadde tatt med seg alt av varme da de forsvant. Igjen var det bare kulde og det dunkle lyset.

– Veit du hvem det var? spurte klonen min.

Jeg sa ingenting, ristet litt på hodet bare, fremdeles opprørt over det triste ansiktsuttrykket hennes. Kunne en person virkelig bære på så mye smerte?

– Den jenta du nettopp så danse, var deg som tenåring, sa klonen.

Var det mulig? Hadde jeg nettopp sett en tredje utgave meg selv? Danse slik jeg gjorde for lenge siden? Jeg nektet å tro det, men nok en gang sa noe langt ned i magen min at dette var sannheten. Plutselig kjente jeg meg sliten. Utslitt av minner som dro meg tilbake til det jeg en gang hadde stukket fra. Dansen var et tilbakelagt kapittel.

– Jeg vil ikke mer, hvisket jeg.

– Hva var det du sa? spurte hun.

Jeg reiste meg opp fra stolen og ropte

– Jeg vil ikke mer. Ta meg tilbake nå, og aldri la meg se deg igjen.

Har du noen gang sagt til deg selv at du ikke vil se deg selv igjen? Er noe sånt mulig? Var det disse ordene jeg hadde hatt med meg i alle disse år? Var det min bagasje hele tiden å benekte alt jeg noensinne hadde gjort? Jeg sank tilbake i stolen, sjokkert over mine egne ord. Ansiktsuttrykket hennes var kaldt og sa meg ingenting. Men om jeg hadde såret henne, hadde jeg vel også såret meg selv.

– Dette er ikke over, sa hun, og så gikk vi tilbake til bilen.

 

Nok en gang satt vi stille for oss selv mens hun kjørte. Jeg så ut av vinduet, henslukt av mine egne tanker. Alt var fjernt, samtidig faretruende nært. Men jeg lurte fremdeles på hva budskapet til henne var. Mitt budskap. Hun satte på musikk. Musikk jeg ikke hadde hørt på årevis. Det gjorde vondt langt innover i øregangen, for musikk er følelser og mine følelser var vonde. Så merket jeg at farten økte, og jeg forberedte meg til smellet. Nok en gang føk jeg framover, og nok en gang ble alt mørkt. Jeg åpnet øynene, denne gangen klar over at jeg ikke var skadd, og gikk ut av bilen. Igjen tok det en stund før jeg skjønte hvor vi hadde landet. Men da jeg innså det, falt jeg ned på knær som i en bønn. Jeg satt midt i en skolegård, en skolegård jeg en gang for lenge siden hadde kjent til alle detaljer ved. Skolebygningen var mørk og trist, med vinduer som svarte øyner. Lyktestolper kastet små flekker av lys. Midt i skolegården som var av asfalt, sto en klynge med døde trær. I nattemørket så jeg hvordan grenene hang langs bakken, uten blader. Klonen ropte på meg fra der hun satt langs veggen på en benk. Jeg gikk mot henne med ustøe skritt. Hva ville jeg få se denne gangen? Jeg satte meg ned ved siden av henne, og ventet. Lenge satt vi der i mørket og bare ventet. Så kunne jeg plutselig se en person komme inn i skolegården. Nok en gang en tenåring. Hun kom nærmere, men holdt avstand. Heller ikke denne jenta så ut til å ense at to stykker av meg selv satt og så på henne. Hun gikk med spenstige skritt, som om hun gledet seg eller var spent. Og hun smilte, det lyste opp hele ansiktet og denne gangen kunne jeg ikke se noe tristhet i øynene hennes. Men hun gikk rett forbi oss og inn en dobbeltdør. Og så satt vi der, og det føltes som om flere år gikk forbi oss. Klonen min sa ingenting til meg, vi begge satt der bare med venstreføtter som ristet. Jeg var akkurat nådd et punkt der jeg ville reise meg opp for å gå, men så kom jenta ut igjen fra den samme døra. Jeg la med engang merke til at noe ikke var som det skulle være. Sakte, og med tunge skritt gikk hun den samme veien hun hadde kommet. Hodet hang, men i lyset fra lyktestolpene kunne jeg se fjeset hennes. Tårer strømmet nedover kinnene hennes, leppene var buet nedover, men ikke som i et smil slik danserinnen hadde. Flere ganger stoppet jenta opp og så seg tilbake, og for hver gang hun gikk videre så det ut som om det ble vanskeligere for henne å forlate dette stedet. Hvorfor? Hva hadde skjedd bak de veggene? Og hvorfor tok hun dette så tungt? Nok en gang vendte jeg blikket mot klonen for å få en forklaring. Men denne gangen så jeg noe av tristheten hjemsøke fjeset hennes også.

– Er dette også meg en gang for lenge siden? spurte jeg forsiktig.

Hun nikket sakte på hodet, og så på meg med tårer i blikket.

– Husker du noe av dette? Eller er det minner som ikke har noen verdi for deg?

Det kom ikke noe svar ut av munnen min. Faktisk kjentes munnhulen tørr, med en ekkel ettersmak i seg. Jeg lukket øynene og prøvde å forsvinne.

 

Så hun tok minnene tilbake til meg. En bit av meg selv, eller min underbevissthet, tok seg bryet med å plukke opp biter av minnene jeg en gang slengte i gulvet og knuste. Hun tok seg bryet med å sette de sammen til sin opprinnelige form og bringe de tilbake til meg. Og hva gjør du når det du en gang var for lenge siden, ditt fortidens jeg, plutselig innhenter deg for å ta et oppgjør? For å ordne opp i følelser og tanker som et eller annet sted på veien røk inn i en stor floke du aldri orket å gre ut igjen. Gjentar du dine feil og løper vekk uten å se deg tilbake, slik du alltid har gjort? Eller kommer du det i møte, klar for å innse summen av konsekvensene det har ført til? Et eller annet sted i underbevisstheten min må det ha vært noe eller noen som bestemte seg for at tiden var inne. At nå var det nok. Men jeg er ikke klar, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det heller. Og mest av alt så vil jeg ikke. Jeg vil ikke erkjenne meg noe av dette. Og kanskje er minnene blitt tuklet med. Satt sammen feil til noe bedre enn hva de var. Innerst inne veit jeg at det er ren løgn. Alt var bra, det var fantastisk. Og jeg kan huske hvor intenst jeg ville gå tilbake. Men alle gikk fremover, og jeg sank nedover. Delvis frivillig, delvis dradd ned av noe ikke noe menneske kan kontrollere. Jeg kan erindre at jeg så på det som demoner. Demoner som vokste opp fra meg selv, og som tok kontrollen. Lenge førte de an, før de tilslutt la seg bak et slør, og bare av og til tok de seg bryet med å komme frem for å minne meg på hvem jeg hadde blitt. Og nå, uten at jeg har fått det med meg, er demonene altså lagt døde, skutt og drept et sted inne i meg. Noe godt har gjenoppstått og er klar for å bryte opp og frem, og bringe meg tilbake til den høyden jeg en gang sto på. Er jeg glad for det? Eller skal jeg sperre det inne, og fortsette i det samme drivet? Jeg har lenge ventet på action. Sittet oppe om nettene, og hørt etter lyder. Livstegn fra en by som er levende død. Og jeg har sakte men sikkert blitt kald, imens alkoholen har holdt meg varm. Det jeg nå ber meg selv om å gjøre er ikke umulig.

 

Da jeg åpnet øynene igjen, satt vi fremdeles i skolegården. Hun som hadde tatt seg bryet med å hente meg tilbake, hun som var meg, satt der fremdeles. For første gang kunne jeg se henne smile. Av lettelse, tenkte jeg. For jeg følte det samme. Her og nå var det ingenting som dro meg ned som bly. Jeg følte meg ikke tung, men lett. Og selv om hun ikke sa noe til meg, skjønte jeg at det var på tide å gå. Jeg reiste meg opp og med et siste blikk mot skolebygningen gikk jeg den samme veien ut som jenta før meg hadde gjort. Bak meg satt en del av meg igjen i skolegården som jeg elsket over alt på jord. Veien foran meg var lang, men jeg gikk med hodet høyt hevet. Langt der ute kunne jeg se solen gjøre seg klar til å stå opp. Mørket var ikke så altoppslukende lenger, for sollyset der ute var overveldende. Jeg slengte fra meg jakken, som stinket av fyll og røyk, og begynte å løpe. Jeg løp mot sollyset, klar til å stråle opp.

 

© Maren Molvik, 2010.
Alle rettigheter forbeholdt forfatteren.