Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Foredrag i Blindeforbundet: Klok på bok?
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Foredrag i Blindeforbundet: Klok på bok?

Bokas dag. Men for en forfatter er det vel bare å innrømme at nesten hver dag er bokas dag. Ikke Boka med stor B, men den siste boka, eller den man skriver manus til og håper en dag skal bli bok.

Boka er en merkelig og enestående oppfinnelse når vi tenker på det. Gjennom den blir jo blant annet en fortid bevart som er forskjellig fra alt det alle andre gjenstander kan fortelle oss. Ord. Mange ord. Stilt opp i ordnede rekker av skrift som blir til en stemme. En stemme fra en forfatter. En forteller. Jeg kan om jeg vil lese fortellingene til Homer og Snorre fra en fjern fortid, like gjerne som av mine kolleger i dag.

Ordet bok er entydig i sin opprinnelse i alle germanske språk. Den er avledet av plantenavnet «bøk» og gis en enkel forklaring ved at man innefor denne kulturkretsen skrev på bøketreplater.

Da papiret kom ble bøkene skrevet på ruller av papir, senere kom den i den forma vi kjenner best i dag det vi oftes mener når vi bruker ordet «bok», men har etter hvert også fått andre former, først gjennom spolebånd, så gjennom kassetter og nå på Compact Disc-plater.

Felles for dem alle er at utgangspunktet er det skrevne ord. Min danske venn Carl Heinrich Petersen var alltid like snar til å påpeke at større var makta i det bly som ble støpt til typer en det som ble støpt til kuler.

«Noen ganger kan sensuren gjemme seg bak det uskyldige. Litterære moter, markedstilpasning, forlagas sjølsensur og redsel for ‘feil annerledeshet’.»

Og sjøl om det er svært få steder i verden der man fremdeles bruker bly til både kuler og typer, så står utsagnet antakelig fremdeles like fast.

Men om det skrevne ord har venner har det til alle tider også hatt fiender. Fiender som ofte er blitt så opptatt av Den Store Sannheten i ei bok, at de mener alle lovlige bøker må være barn av den boka.

Bokbål og forfatterjakt i temmelig bokstavelig betydning har alltid vært en yndet sport for fanatikere av alle slag.

Synet av nazistiske bokbål der ivrige ariere brenner bøker av jøder og folk med «uønskede» meninger ble fanget opp på film, ikke til skrekk og advarsel, men for deres egen triumferende filmavis.

Men det mest effektive bokbålet virker helst i det stille og trenger ingen flammer.

Å trygge det frie ord og retten til å skrive ting de mektige ikke liker er en så vesentlig oppgave at jeg alltid har ment at det er bedre at det publiseres for mange bøker enn for få. Og ingen samfunn er helt fri for sensur. Noen ganger kan til og med sensuren gjemme seg bak det tilsynelatende uskyldige. Litterære moter, markedstilpasning, forlagas sjølsensur og redsel for det de ser som «feil annerledeshet», og som jeg nylig påpekte i bladet Bok og bibliotek kan til og med innkjøpsordninga for bøker som er til for å beskytte det litterære mangfoldet ende opp som noe som luker ut det den burde beskytte!

En fri og åpen strøm av informasjon og meninger er helt vesentlig for om et samfunn skal være virkelig fritt eller ikke, og ingen andre steder finner vi så mye og så viktig informasjon som i bøker, og da inkluderer jeg naturligvis romaner, novellesamlinger og lyrikkbøker.

Mange av de bøkene som virkelig har både endret verden og utfordret verden er romaner, i relativt moderne tid bøker som Oliver TwistFrankenstein1984Fluenes herreSataniske vers, som alle er eksempler på romaner som virkelig har påvirket historiens gang, og jeg kunne nevne ikke bare titalls men hundre og tusentalls bøker til, mange av dem fra helt andre kulturkretser enn vår egen.

«Av mappa mi framgikk det at jeg ble registrert hos overvåkingspolitiet allerede i 1956. Da var jeg tolv år gammel.»

Rosa Luxemburg sa en gang at frihet alltid er friheten for den som tenker annerledes. Hvilket bringer meg til en litt annen type – skal vi kalle det «litteratur» i anførseltegn. I løpet av de siste par dagene har jeg nemlig trådt inn i rekkene til de som har fått se den såkalte mappa mi.

Av den framgikk det at jeg ble registrert hos overvåkingspolitiet allerede i 1956, da jeg var tolv år gammel. Det var det eneste som sjokkerte meg litt. Resten er faktisk bare tøys og tull og mistanker og feiltagelser på grensa til det underholdende. Men om den politiske vinden hadde blåst enda litt kaldere så ville jeg neppe stått her foran dere i dag.

Som det faktisk ble, er det på sett og vis nettopp på grunn av de som mente jeg var uønsket i arbeidslivet at jeg står her. I en tilstand av arbeidsledighet og depresjon var det jeg begynte å skrive for alvor i 1966. Jeg mente jeg hadde noe å fortelle, og prøvde mange litterære veier for å få fortalt det. Det første året vi bodde i Dalegata i Kristiansund med ett lite barn og det neste på vei, tjente min kone og jeg til sammen elleve tusen kroner. Svært lite av det skyldtes min innsats.

Det aller første jeg prøvde å få antatt var ei diktsamling. I den prøvde jeg blant annet å beskrive den situasjonen vi var i. Hvordan det for eksempel var å bo i en kondemneringsmoden leiegård, der vi hørte rottene romstere på kjøkkenet etter at vi hadde lagt oss.

De som lever i overflod
hører ingen rotter grave i veggen
slik som vi.
Har ingen stank av råtten kloakk fra golvet
slik som vi.
Har ikke bare kaldt vann
og et dårlig dass
slik som vi.
Har ikke barn som blir syke fordi de bor dårlig
slik som vi.

I en kommentar fra forlaget Aschehoug som sendte tilbake diktene het det at de syntes det var prisverdig at jeg tok opp de svake og dårlig stiltes situasjon i samfunnet, men at det beste rådet de likevel kunne gi meg var å skrive om noe sjølopplevd.

Jeg tok dem på ordet og begynte å skrive science fiction! Jeg skrev og skrev og sendte inn, og som min gode forfatterkamerat Øyvind Myhre beskrev det var det i denne tida at bunken med refusjonsbrev vokste med ti centimeter i uka!

Gjennombruddet kom i 1973 da jeg vant «NOVA»-prisen for beste norske science fiction-novelle. Før den novella ble publisert hadde jeg bare hatt noe småtteri på trykk, men jeg hadde skrevet mye. Veldig mye. Så jeg samlet ihop noen av de novellene jeg var fornøyd med og sendte dem inn til Gyldendal Forlag. Og du store all verden – et halvt år senere kom svaret. At de syntes dette var veldig bra og «naturligvis» ville gi det ut. Slik så debutboka Dimensjon S dagens lys, sjøl om jeg ble temmelig forundret da jeg fikk boka i hånda. Vi hadde nemlig problemer med tittel, så jeg fikk en telefon med spørsmål om jeg hadde et forslag.

«Tja, hva med «DIMENSJON X?» svarte jeg.

Og så sto det altså «DIMENSJON S» på forsida av boka. Jeg slo meg fort til ro med tittelen, men i likhet med mange av mine lesere har også jeg lurt på hva denne «S’en» egentlig står for.

Boka kom i 1975 og siden det har jeg faktisk greid å skrive omtrent ei bok i året, så nå nærmer jeg meg snart tretti bøker.

«Selve skriveprosessen ble en underlig affære. Som når fantasien tok overhånd, og personene jeg skrev om snakket til meg, og jeg trodde jeg så hovedpersonen ri forbi vindet mitt seint ei natt.»

Men utover på åttitallet begynte jeg å finne sjangeren science fiction for trang og ville skrive noe helt annet. Ideen til boka «Våpensøstrene» fikk jeg fordi jeg hadde lest noen amerikanske romaner om krigerkvinner, såkalte amasoner, som i ei fjern fortid skapte et samfunn der kvinner styrte og menn adlød, og der man tilbad gudinner i stedet for guder. Noe som alle som en av disse bøkene naturligvis behandlet som noe helt umulig og forferdelig og barbarisk som bare kunne få ett utfall: At amasonesamfunnet druknet i vold og blod til den naturlige gudommelige orden ble gjenopprettet.

Men hva dersom jeg prøvde å konstruere ei historie der dette var sett fra amasonenes synspunkt? Der et kvinnestyrt samfunn var det normale og der det vi kaller kjønnsroller virkelig var snudd på hodet og fullstendig godtatt av de som levde i det samfunnet?

Siden jeg ennå har til gode å skrive en roman uten å ha prøvd å finne ut om det ligger noen virkelighet bak det, eller om det tilsynelatende umulige kan være eller kan bli mulig, så startet jeg en intens graving etter historiske og arkeologiske kilder for å finne ut om amasonesamfunnet faktisk hadde eksistert.

Til min forbauselse fant jeg mye. Veldig mye, både om amasoner og om gudinnedyrkere. Ofte i svært obskure verk og tekster, men det var nok til at jeg både kunne finne ut litt om hvordan dette samfunnet må ha vært, hvor det kunne ha ligget, og hvordan og hvorfor det forsvant så tilsynelatende sporløst.

Selve skriveprosessen ble en underlig og intens affære, noen ganger til og med skremmende. Som når fantasien tok helt overhånd, og personene jeg skrev om snakket til meg, og jeg til og med trodde jeg så hovedpersonen ri forbi nedenfor vindet mitt seint ei natt.

Boka kalte jeg for Våpensøstrene, og jeg var veldig klar over at det var den viktigste og kanskje merkeligste romanen jeg hadde skrevet til nå.

Det som videre skjedde kunne jeg imidlertid slett ikke forutse.

Det ene forlaget etter det andre avviste manuset. Men med svært forskjellige begrunnelser. To forlag tok den, men ombestemte seg igjen. Jeg hadde nær gitt opp da en biblotekarvenninne i Oslo skrev til meg at hun hadde en kontakt i Bladkompaniet som hadde uttrykt en viss interesse for å gi ut en såkalt «fantasyroman». Jeg var slett ikke sikker på at min roman var det i det hele tatt, men jeg sendte den inn, og jeg fikk lynfort svar. De ville gi den ut.

At de greide til en viss grad å mishandle deler av manuset mitt, og endret på en del radikale språklige former uten mitt samtykke, samt laget ei ganske useriøs forside, det fikk jeg jo først se da boka kom ut. Kanskje de virkelig trodde den kunne gå for å være en underholdningsroman og selge i bøtter og spann? Hva vet jeg?

I så fall kom de jo fort ned på jorda igjen.

Reaksjonene fra leserne lot uansett ikke vente på seg. Jeg ble plutselig alt fra geniforklart til dømt nord og ned, og egentlig verre en det: Jeg fikk trusselbrev og trusseltelefoner. De fleste relativt amatørmessige og uskyldige, andre var faktisk ganske skremmende.

Det ble fort klart for meg at jeg ikke kunne la noen true meg til å ti stille, jeg er tydeligvis så forbasket dårlig på det! Så det ble to bøker til om amasonene. Og flere år seinere da det nærmest hadde vokst fram en slags «kult» omkring bøkene gav jeg etter for presset fra leserne og skrev enda to bøker.

På sett og vis har kanskje skrivinga av bøkene om amasonene noen ganger nærmet seg det andre ville kunne beskrive som en religiøs opplevelse?

Jeg er veldig glad for at Blindeforbundet har gjort trilogien om amasonene tilgjenglig som lydbøker, og sjølsagt håper jeg jo at de to siste bøkene om dem, Amasoner og Gudinnas døtre som ble publisert i henholdsvis 2001 og 2002, også med tid og stunder kan bli lydbøker. Gjerne også boka Nord for Saigon som ble skrevet ut fra materiale som jeg fant om Vietnam da jeg skrev de første amasonebøkene.

At bøkene ennå kan forarge og vekke både positive og negative reaksjoner det fikk jeg ihvertfall merke igjen også med de siste to bøkene, Amasoner og Gudinnas døtre, sjøl om drapstruslene heldigvis uteble denne gangen!

Ved et merkelig skjebnens lune ble det altså til at jeg har gitt ut nesten alle mine seriøse romaner på et forlag som hovedsakelig er kjent for sine serier av underholdningsromaner.

«Proletaren på Bladkompaniet» kalte Kirsti Bergh meg i et intervju i Adresseavisen, og det var jo noe i det. Mens forfattere som Sandemo og Lerum solgte og skrev i et forrykende tempo og ble millionærer av det har jeg i likhet med så mange andre forfattee og kunstnere alltid strevd med å passere hundretusenkronersgrensa i årsinntekt. Og likevel er jeg fri nok til å si at jeg ikke ville byttet.

«Er du rik?» Det er et spørsmål jeg ofte får når jeg er i barneskolen og snakker om bøker. Og jeg må bare svare at det spørs hva man mener med rikdom. Jeg har fått realisert det som en gang var en helt umulig drøm, for en gutt som hadde fått barndommen ødelagt av langvarig sjukdom og aldri fikk mer enn seks års skolegang.

I ettertid er jeg til og med takknemlig for de endeløse timene i sjukesenga. Der jeg reiste i grenselandet mellom fantasering og virkelighet, matet av de stablene med bøker jeg leste. Takk og pris at radio stort sett var så kjedelig og TV ikke oppfunnet.

Klart jeg er rik. Men slett ikke på penger. Ett år greide jeg riktignok å tjene tjue kroner mer enn min kone, som jobber på Røntgenavdelinga ved Sjukehuset i Kristiansund! Men det var og er ikke noe jeg ser på som annet enn litt morsomt, og det kommer neppe til å gjenta seg.

Jeg har skrevet bøker innen mange sjangere. Men alle bøkene etter 1987 er mer eller mindre preget av den nesten spiriuelle opplevelsen det var å skrive bøkene om amasonene.

Jeg vil nevne den delvis sjølbiografiske romanen Kali sang, med handling fra Ålesund, Sunndalsøra og Kristiansund.Skumringslandet, ei bok som tar utgangspunkt i gamle sagn, men bringer dem inn i moderne tid og som har handling fra Kristiansund, Molde og Åfarnes.

«Omtrent en milion kvinner deltok som soldater i alle våpengrener i Sovjetunionens krig mot Hitler-Tyskland, overraskende mange av dem som flygere.»

Jeg har alltid interessert meg sterkt for politiske ideologier, og hvordan de virker på menneskene og samfunnet. Derfor skrev jeg tre bøker om anarkisme, fascisme og kommunisme, sett fra synspunktene til et menneske som er tilhenger av disse respektive ideologier. Til bokaAnsiktet mot sola om den unge Eirik Svarthammer som på trettitallet blir en svoren tilhenger av Vidkun Quisling brukte jeg nærmere tjue tusen på innkjøp av faglitteratur. Mye av det brukte og gamle bøker.

Dessverre er det jo nemlig slik at bibliotekene ikke alltid fungerer så bra for forfattere, som må ha bøkene for hånden i tidsrom på kanskje bortimot et år eller kanskje mer.

Boka om anarkismen, Natt uten navn, la jeg til Spania i 1936 med en norsk frivillig i den spanske borgerkrigen, og fikk økonomisk hjelp fra forfatterforeninga til å dra til Barcelona.

Hovedpersonen i denne boka var imidertid norsk, kvinne, og fra Smøla!

Den tredje boka, I flaggets fold, om kommunismen, var nok litt enklere for en som er vokst opp i et miljø der ikke bare foreldrene, men omtrent alt som var av naboer, var kommunister. En merkelig tanke, det, i dag, men slik var det på Steinberget i Kristiansund der jeg bodde i mine tidligste tenår.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som forfatter leter etter ting som ligger i skjæringspunktet mellom det fantastiske og det virkelige, det realistiske og det urealiastiske. Jeg vil gjerne skrive det jeg oppfatter som seriøse romaner om ting som ofte ikke er behandlet litterært på en seriøs måte.

Interessant nok har mange, og nå også ofte jeg sjøl, begynt å bruke betegnelsen «magisk realisme» på mye av det jeg har skrevet.

Samtidig er det mitt mål å skrive enkelt, og helst aller enklest når det jeg skriver om er forferdelig komplisert.

Jeg leter etter historiskebegivenheter som ingen har skrevet, og velger vinklinger som helst ingen har brukt før. Min siste roman som kom ut i fjor høst heter Rød storm og handler om kvinnelige sovjetiske flygere på østfronten under krigen. Det er en halvdokumentarisk roman der personene er fiktive, men begivenhetene og rammene rundt er hentet fra virkeligheten. Omtrent en milion kvinner deltok som soldater i alle våpengrener i Sovjetunionens krig mot Hitler-Tyskland, overraskende mange av dem som flygere.

*

En forfatter i disse tider da media nærmest eksploderer med inntrykk og uttrykk kan ikke la være å spørre seg sjøl om boka vil overleve mediarevolusjonen.

Jeg tror faktisk at den vil det!

Kanskje ikke i den form den har vært, men boka er en alt for genial oppfinnelse til uten videre å la seg utkonkurrere. Som forfatter er jeg vel programforpliktet til å si det, men det er også min helt ærlige mening. Boka vil overleve, leve boka!

 

Dette foredraget ble holdt da Blindeforbundet i Møre og Romsdal arrangerte «bokas dag» under årsmøtet på Grand Hotell i Åndalsnes 22.–24. april 2004.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.