Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Folkestyre: Det demokratiske diktatur
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Folkestyre: Det demokratiske diktatur

En skal passe seg for å helliggjøre ord. Et helliggjort ord henter ikke lenger sin kraft fra sitt innhold, men fra sine disipler.
Vi har hatt mange slike ord, men det synes som om «demokrati» nå overgår alle andre ord i hellighet, til tross for at innholdet for lengst er blitt en parodi.

Hvis man skal sammenlikne med noe så har nå «frihet» og «demokrati» fått noe av det samme forholdet til hverandre som «rettferdighet» og «lov». Altså en svært tvilsom sammenheng, eller enda verre, de rene motsatser.

Jeg har aldri vært noen stor elsker av alle slags konspirasjonsteorier som flyter omkring oss som råttent tang omkring svabergene – men det er ingen konspirasjonsteori som ligger bak det faktum at vi har laget overordnede organer i vårt samfunn som i demokratiets navn får lov til å begå hvilke forbrytelser som helst for å sikre de som hersker mot de de hersker over.

I årevis benektet man f.eks. politisk overvåking av opposisjonelle i såkalte demokratiske land, mens overvåkinga i virkeligheten var (og er!) meget omfattende.

Hvis politiske drap ikke er begått til og med i Norge så er det fordi det ikke er blitt ansett for å være nødvendig, dersom de er blitt sett på som nødvendige så er de også blitt utført. Det bør ingen tvile på…

Dette såkalte folkestyret som er systemets viktigste alibi tåler absolutt ingen nærmere undersøkelse. Da ramler det sammen som et korthus. Ikke bare i «nesten»-demokratier som United Kingdom (for å låne et begrep fra George Orwell), men også i Norden og Norge.

La oss ta noen enkle eksempler. Da det norske folket første gang sa nei til EU hadde vel få av oss egentlig ventet at de som styrer skulle være så forbasket arrogante at de kun ventet på neste noenlunde EU-positive meningsmåling før de igjen prøvde å få folket til å følge sin vilje? Men det var naturligvis det som skjedde. Og en kan være for eller imot EU, men ingen tror vel for alvor at et «ja» ville medført at det kom ei ny avstemning få år senere?

Nylig kom enda et grotesk utslag av den spesielle forståelsen av begrepet «demokrati» som går ut på at når folket gjør som herskerne vil, først da er det demokrati. Jeg sikter naturligvis til den nylig avholdte irske avstemningen om EU-utvidelse. Den ble avholdt i trygg forvissning om at de som ønsket utvidelse vill få sitt «ja». Når neiet så kom hadde man ikke en gang skamvett nok til å vente litt før man begynte å snakke om både ei ny avstemning og at man kunne og burde ignorere hele avstemninga!

Går man litt tilbake i tid finnes det gode eksempler på demokratisk hykleri i de vestlige lands holdninger til Sovjetunionens såkalte «fall», det vil si Jeltsins kupp.

Sytti prosent av velgerne i Sovjet hadde ganske nylig gått inn for at unionen skulle bevares, men oppløsningen av Sovjet ble likevel sett på som en seier for demokratiet?!

Som om det ikke er nok så gav ei ny meningsmåling for ikke så lenge siden som resultat at 73,5 prosent av russerne savnet Sovjetunionen, og beklaget oppløsninga. Men ingen tror vel for alvor at de som i dag styrer disse landene ville våge å holde ei bindende folkeavstemning i de tidligere Sovjetrepublikker om et slikt spørsmål?

I Berlin fylles gamle antikommunister med skrekk for tida for at den tidligere kommunisten Gregor Gysi i ei popularitetsmåling er den som flest Berlinerne ønsker seg som ny borgermester.

Nylig så jeg på en eller annen TV-kanal helt tilfeldig et program om en amerikansk forretningsmann på reise i det så forhatte Cuba. Hans oppskrift på å få slutt på kommunismen på Cuba var såre enkel. «Bomb» dem med McDonalds hamburger-restauranter og tusenvis av basketballuer som unger på Cuba kan snu bak fram og leke at de er «ordentlige» amerikanere med…

Heldigvis er den oppskriften alt for enkel. Motstanden mot kapitalismen svekkes ikke i verden, den styrkes. Det havet av krokodilletårer som såkalte ansvarlige på venstresida nå svømmer rundt i over voldelige demonstranter under de antikapitalistiske demonstrasjonene i Göteborg vil i hvert fall ikke jeg ramle ned i. Og det ikke bare for at jeg ikke kan svømme… men rett og slett fordi at jeg nekter å grine en eneste tåre over de knuste vinduene.

Det meste av det som kan kalles vold mot personer (og det andre er ikke vold, det er skadeverk) kan etter det jeg forstår ganske greit komme inn under begrepet motvold i kamp mot politi og nynazister, og brosteiner har jo vært demonstranter og streikendes våpen like lenge som det har eksistert demonstrasjoner og brostein!

Og Attac, hva og hvem er det egentlig de går til «attakk» mot? De synes nå fort å etablere seg som protestbevegelsens veldresserte sosialdemokrater. Og hele attakket på kapitalismen nærmer seg jo ikke ørefiknivå en gang.

Jeg har forsøkt å følge med i svensk TV, og det var i grunnen godt å høre justisministerens ord om at det hadde vist seg at myndighetene ikke kunne stole på syndikalistene! Jeg ville blitt skuffet ellers.

Jeg betviler ikke at det ble begått både gale og ukloke og tåpelige handlinger i kampens hete fra de overivrigste demonstrantene, og jeg greier ikke helt å se det «antikapitalistiske» i å knuse ruter og forsyne seg med utstillingsvarer! Da tror jeg nok det bak noen av maskene heller skjulte seg ganske vanlige forbrytere. Masker er i mine øyne en uting uansett, står man for noe bør man også våge å vise ansikt.

Men man skal ikke ha stort til historiekunnskap for å se at svært få demonstranter noen sinne har greid å overgå sitt lands politi og statsmakt i aggressivitet og brutalitet. Göteborg absolutt ikke unntatt.

I så fall må vi vel i Europa helt tilbake til demonstrasjonene som i 1989 tvang Romanias diktator Ceausescu fra makten, og som til slutt førte til at han ikke bare ble avsatt, men også henrettet etter en parodisk rettergang.

Jeg kan ikke huske annet enn at vestlige media støttet de demonstrasjonene fullt ut, og at både media og politikere til og med applauderte eller i det minste «forsto» henrettelsene.

Men det var altså demonstrasjoner i demokratiets navn, ikke i antikapitalismens, og dermed er i grunnen alt sagt.

Demokrati handler kun i unntakstilfeller om at folket får ta prinsipielt viktige avgjørelser om store og viktige saker. Det handler tvert imot om kunsten å styre på en måte som skaper en mest mulig troverdig illusjon om at staten via valgurnene og korporasjonene via markedet utfører folkets vilje.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.