Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Fantasi og fenomen
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Fantasi og fenomen

I en litterær og generelt kunstnerisk sammenheng er fantasi og «fantasy» blitt ulike. For mens fantasien er det redskapet vi omdanner, «surrealiserer» virkeligheten med for å skape en annen forståelse og en annen innfallsvinkel til objektet vi beskriver, så har fantasy som sjanger stivnet til et nesten parodisk og inngjerdet litterært revir der fantasien støter mot predefinerte tak og gjerder og vegger.

Friheten innenfor disse grensene kan riktignok virke besnærende frigjørende i forhold til en del andre sjangere, eller til og med de fleste andre sjangere, fordi den godtar å oppheve fysiske lover f.eks. ved hjelp av magi og guddommelig inngripen. Eller ved beskrivelsen av «det kjente univers» som ei flat Jord eller tida som en slags evig middelalder. Noe som jo også i teorien kunne fått fantasilitteraturen til å omfatte de fleste religiøse bøker, fra Bibelen og Koranen til Mormons Bok, osv. dersom det ikke var for det ubestridelige faktum at dette er fantasier som så mange mennesker insisterer så sterkt på er realistiske at de bokstavelig talt både lever og dør i dem!

Fantasilitteraturens gjeld til religionene, og særlig den kristne religionen, kommer ganske klart fram i den hyppige beskrivelsen av det «onde» som det mørke og heslige og det «gode» som det lyse og vakre. Og utallige fantasibøker handler nettopp om kampen mellom det onde og det gode forstått på denne måten. Ondskapen gjerne i form av hekser, troll, gobliner, og andre «vanskapninger» som er redskaper for å innføre mørke makters herredømme.

En finner likevel også naturligvis liknende begrensninger, og kanskje enda sterkere slike, i andre sjangere. Som for eksempel i kriminallitteraturen. Der beskrivelsen av det onde og det gode ofte er overraskende likt det vi finner i mye av den anglo–amerikanske fantasylitteraturen.

I den såkalte «thrillerlitteraturen» under den kalde krigen ble kampen mellom «kommunismen» og «den frie verden» til slutt en eneste lang og vedvarende klisje, bare brutt av en og annen mer eller mindre vagt kritisk røst som på sitt mest «opprørske» valgte å beskrive maktspillet mellom f.eks. KGB og CIA som en gjensidig ubarmhjertig ondskap.

Gjennom «antihelten» greide kriminallitteraturen – og nesten også westernsjangeren! – likevel å skape et skjær av troverdighet og balanse som kunne tolkes som «dybde», mens fantasylitteraturen fremdeles svært ofte strever med grunne og klisjeaktige personbeskrivelser. Beskrivelser som de fleste «fans» alt for lett tilgir eller overser på grunn av at mange av stereotypene gis i form av kjønns-, rase og artskarakteristikker.

Den ofte ganske pompøse settingen skjer gjerne i grandiose fremmedartede scenarier og eventyrlige landskap, som i utgangpunktet vel kunne virket skrivemessig frigjørende på nye forfattere, men som dessverre ofte har hatt og har så klare Tolkienske forbilder i så mange bøker at det heller synes som om de har blitt til i en litterær tvangstrøye.

Uten fantasi ingen litteratur, ingen kunst. Å skrive er på sett og vis nettopp å gi makten til fantasien. Gi seg over til dens fabulerende kraft. Men samtidig ønsker lesere (og forlag og kritikere!) alt for ofte sjangernes trygge gjenkjennelighet. Og vi forfattere gir dem også for det meste akkurat det. For også vi vil vel gjerne ha litt trygghet…

«Fantasiens kunstneriske kraft virker slik jeg ser det aller best når den virker på en klangbunn av realisme, av gjenkjennelighet.»

Seksti– og syttitallets oppblomstring innen de fantastiske sjangrene i Norge er et fenomen som kunne fortjene en skikkelig analyse, fordi den på sett og vis ble et aldri så lite litterært opprør. Men også et opprør som til tross for at det til tider sprengte sjangergrensene helt, også ganske fort og effektivt ble rammet inn. Og ikke bare det, da Gyldendals Lanterne Science Fiction & beslektede forlags– og mediablomster visnet så døde også det meste av sjangernes litterære respektabilitet. Ikke med et skrik, men med et langsomt sukk. At liket «rører på seg» med ujevne mellomrom, forhindrer ikke det.

Jeg husker nesten ikke sist en norsk science fiction-roman eller novellesamling for voksne kom ut og både ble omtalt i media og innkjøpt til bibliotekene av Kulturrådet. Manus som helt sikkert ville blitt gitt ut den gangen da finner bare stengte forlagsdører i dag.

Noe av skylda må vi ta, vi som så på oss sjøl som forfattere og tilhengere av «fantastisk» litteratur. Sjelden har vel så få greid å krangle så mye om så lite.

Vi maktet aldri å bygge opp den stammen av norske forfattere som var nødvendig for å gi litteraturen et hjemlig litterært fundament, og de fleste av oss gav etterhvert opp eller endret litterær retning.

Men «fantasy»–litteraturens norske oppblomstring og nyrekruttering nå er om mulig enda smalere og svakere enn det sf–litteraturen var på syttitallet.

Hvis den skal overleve  den lære av fortida og finne en både hjemligere og mer original grunn å overleve på enn det den synes å gjøre. Fantasiens kunstneriske kraft virker slik jeg ser det aller best når den virker på en klangbunn av realisme, av gjenkjennelighet. På sett og vis står dette de gamle norske eventyrene mye nærmere enn mye av dagens oversatte «fantasy»–litteratur.

Ikke dermed sagt at vi kan skrive eventyrene på nytt! De har i form såvel som i innhold mistet det meste av sin gamle kunstneriske styrke. De var veldig ofte enkle historier som både moraliserte og sementerte et kjønns– og menneskesyn som vi heldigvis på mange områder har forlatt.

Men «fantastisk» litteratur brukt som en radikal litterær måte å omskrive virkelighetens fenomen på, det har jeg virkelig tro på.

Om så bare i ren trass.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.