Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Familien, religionen og imperialismen

Familien, religionen og imperialismen

Den politiske venstresidas flørting med autoritære politiske ideologier og religioner kan overfladisk sett sees som inkonsekvent og naiv, men har faktisk djupe ideologiske røtter i en slags mystisk tro på at «folket» alltid har rett, og at antikapitalisme og motstand mot det man ser på som vestlig politisk, kulturell og sosial imperialisme er et gode i seg sjøl, samme hvem som utøver den og hvordan.

Den marxistiske ideologen Georgi Dimitrov utformet blant annet på grunnlag av Stalin og Lenins skrifter en anti-imperialistisk folkefrontsteori som på mange måter faktisk bare var en ordrik omskriving av Kiplings ord om at «min fiendes fiende er min venn».

Men den var jo også mer enn det i det den forutsatte at der kommunistpartier (fremdeles) var i mindretall, burde og kunne de samarbeide med hvilke som helst krefter som arbeidet mot det som til eihver tid kunne utpekes som «hovedfienden». Det var/er altså viktig å finne ut hva som i marxistisk forstand er motsigelser i folket og hva som er virkelig og uforsonlig fiendskap, slik Mao prøver det i Om motsigelsen.

At resultatet av slike analyser vanligvis blir temmelig subjektivt, heller enn på noen måte objektivt, det har aldri skremt noen ideologisk troende person.

Det er i denne sammenhengen viktig også å huske på at marxistiske ideologier alltid har hatt et sterkt element av determinisme i seg. Troen på at det samfunnet som marxismen forutså til slutt var vitenskapelig forutbestemt av selve den historiske og ikke minst den økonomiske prosessen til å seire.

At man i praksis likevel så kommunistpartienes makt som en brennende oppgave man ofret både egne og andres liv for, er et tilsynelatende paradoks, men understreker egentlig bare de politiske ideers slektskap med religionene.

På den ene siden den faste tro på at man «må» seire, at utopien vil komme samme hvor store vansker dens tilhengere i øyeblikket kanskje opplever, at man skal leve og dø med den faste tro (viten?) at alle motstandere og alle andre falske lærer til slutt skal kastes på historias skraphaug. På den andre siden en brennende trang til å framskynde prosessen, til å arbeide for saka, til å ofre og til og med bli ofret, til å omvende de mumlende masser og irettesette og «bringe til taushet» de som tolker Teorien feil og dermed «objektivt» blir en fiende.

Retorikken ligger faktisk så nær religionenes at det er underlig at så mange i utgangspunktet intelligente mennesker ikke kan se likhetene. Men så har da heller dessverre intelligens aldri vært noen forutsetning for klokskap, svært ofte tvert imot. Intelligensen og ikke minst intelligentsiaen som en del av en maktelite har en stygg tendens til å erstatte liv og virke med modeller og plansjer og abstraksjoner som så erstatterden virkelighet disse opprinnelig var ment som en beskrivelse av.

Når så mange i utgangspunktet «gode» mennesker greier å erstatte sin instinktive rettferdighetssans med kulturell relativisme, er dette et utslag av noe av det samme. Den slags vitenskapelig nysgjerrighet og forskertrang som får presumptivt tenkende og følende personer til kaldt og rolig å torturere og observere dyrs lidelse i et laboratorium ved å lage en mental og emosjonell sperre mellom seg og sitt offer. Og det enda det skal bare ett eneste lite tankesteg videre til for å forstå at det er forsøksobjektets grunnleggendelikhet med forskeren som faktisk i en annen sammenheng gir forskningen vitenskapelig legitimitet!

Hos det vi kan kalle kulturforskere ser man faktisk noe av den samme blindhet, enda likheten mellom ei kvinne som henrettes for utroskap under islamsk lov og ei kvinne som er sosiolog i det relativt trygge Norge burde være åpenbar – til og med for sosiologen.

Islams problem for mange sosialister ligger i at man bokstavelig talt ser dobbelt. På den ene siden ser man sjølsagt undertrykkinga, den religiøse naiviteten, mannsrompene i moskeen som stikker vittig i været i kollektiv underkastelse, Koran-skolenes hjernebedøvende indoktrinering.

Hvis en våger det, kan en kanskje til og med stille innrømme for seg sjøl at mange av disse menneskenes religiøse og politiske ledere er direkte ufyselige imperialister og regelrette fascister. At de samfunnene de ved hjelp av sin religiøse ideologi har skapt i blant annet Iran, Afghanistan, Sudan og Saudi-Arabia, likner adskillig mer på Hitlers Tyskland i sin verste periode enn på noe som helst annet vi ville ønske å kunne sammenlikne dem med.

Men på den annen side synes man også at en ser mennesker som modig kaster seg inn i kamp mot fiender som en sjøl har så store vansker med å bekjempe, og for ikke å si motstå.

Og da snakker jeg ikke bare om det ny-imperialistiske og reaksjonære USA eller terrornasjonen Israel, men mot hele det vestlige samfunnets tilsynelatende bunnløse moralske, sosiale og politiske forfall. Islam framstår som ei rensende kraft og en folkelig massebevegelse med opprinnelse i den såkalte Tredje Verden som det faktisk går an å samarbeide med … og glem da ikke den bakenforliggende, i dag kanskje nærmest ubevisste forestilling hos marxistene om at seieren til slutt uansett vil komme til de progressive kreftene. At Allah i likhet med Jahve som en del av en uavvendelig prosess vil sekulariseres og til slutthavne på historias skraphaug.

Og i parentes bemerket har her libertarianerne av Margareth Thatcher-typen så mye felles tankegods med marxistene, at en antakelig må tilhøre en av partene for ikke å se likhetene mellom begges (!) tru på «markedet» og «kapitalen» som historias endelige og allmektige dommer.

Reaksjonære og halvfascistiske mennesker står i dag ofte fram som de som den såkalte «mannen i gata» føler forsvarer det som oppfattes som «rett».

Når ei jente drepes av sin far eller en annen mann i sin øvrige nære familie fordi hun velger å leve livet sitt annerledes enn hans og hans religion og eventuelt kultur eller ukultur foreskriver, da er det alltid folk på venstresida som jeg føler burde gå hardest ut mot slik religion og slik ukultur som roter det til med innfløkte forbehold og forklaringer og til og med unnskyldninger for det uunskyldelige, så de til slutt nesten framstår som medskyldige.

Men hvorfor i all verden skal det være slik? Vår intense forargelse og harme på vegne av folk som blir rammet av urett på grunn av f.eks. rase, alder eller kjønn i andre sammenhenger er jo med rette nesten grenseløs, for ikke å si hemningsløs?

Det foregår i dag en mildest talt merkelig debatt på venstresida om hvorvidt en religion som islam har skyld for undertrykking.

Koranen og Bibelen er som det burde være ganske lett å se begge bøker som egner seg utmerket som redskap for undertrykking. At det finnes elementer av andre ting i begge bøkene, at det enkelte steder snakkes varmt om både kjærlighet og medmenneskelighet og veldedighet og til og med toleranse spiller faktisk liten eller ingen rolle i denne sammenhengen, og fungerer faktisk mer som unnskyldninger enn som begrunnelser for forandring.

Autoritære religioner har nemlig til felles at de lager regler for hvordan mennesker skal leve, og blir fiender av friheten fordi de aldri kan godta eller forstå at frihet alltid er friheten for dem som tenker annerledes, for – etter hukommelsen – å sitere Rosa Luxemburg.

Når Islamsk råd går ut og sier at de ikke liker æresdrap, at det ikke har noe med islam å gjøre, og samtidig går ut med at islamske kvinner må gifte seg «innen sin tro», da burde vi jo hyle høyt av vrede over slike mennesker som på den måten beviser at de ikke har skjønt et eneste plukk av hva menneskerettigheter og frihet dreier seg om.

De slår seg sjøl så ettertrykkelig på kjeften at gjenlyden burde rulle som torden i moskeen, men det er kanskje også en del av kulturrelativismen å tolerere ikke bare undertrykkende «kultur», men også regelrett dumhet hos slike som de gjennomsnittlige europeiske, urbane over- og middelklassemennesker innerst inne tross alt ser på som litt merkelige, fremmede og eksotiske. Kort sagt, i grunnen litt grøssende festlige, som en huleboer eller (for den saks skyld) en anarkist fra arbeiderklassen i et fint og porselent middagsselskap.

Respekt for frihet og individets rett til å ta egne avgjørelser dreier seg sjølsagt om å la det være ganske opp til den enkelte hvordan en vil leve sitt liv, helt uavhengig av hva en eller annen guddom sier av sannheter i ei eller annen bok, og samme hvordan den boka er blitt kokt ihop, overlevert av engler, kommet som drømmer, rekt i land på ei fjøl.

Men det kan aldri de patriarkalske og monoteistiske religionene virkelig tolerere!

Ikke minst fordi de er bygd på den patriarkalske familien som den grunnleggende sosiale enhet, der familien faktisk blir den daglige utøvende makt og den daglige undertrykker.

Familien behøver naturligvis ikke religion som unnskyldning for å virke undertrykkende, men du verden så godt de fungerer i hop! Når den lille jordiske Far ikke ser deg, blir du uansett sett av den store himmelske Far, som du ikke kan ha noen hemmelighet for …

De forestillinger som etter hvert har kommet mer eller mindre halvhjertet inn i de fleste vestlige familier om at man har barna sine bare på låns, og at familiens oppgave er å hjelpe og støtte og være der med trøst og hjelp når ting går galt, men uansett ha som oppgave å være med på å skape sosialt sterke og uavhengige individer, det er en tanke som for tilhengere av autoritære religioner (og ideologier?) virker helt fremmed og kjettersk.

Men dersom familien er et hinder i stedet for en hjelper på veien mot særlig kvinners frigjøring, da er det eneste riktige å kutte den ut, skjære den vekk som dødt bedervet kjøtt. Det gjør alltid vondt å skjære, men prisen for ikke å gjøre det er å bli kvalt, nedverdiget, gjort ubetydelig, forvandlet til en bruksgjenstand.

Enhver person som ber et menneske om å sette familiens «følelser» eller «ære» foran ens egen rett til å leve et verdig liv og velge hvem en vil ha til kjæreste, venn, ektefelle eller partner etter eget ønske er en fiende, og ikke en venn.

En kan ikke i det ene øyeblikk mer eller mindre motstrebende gå med på individets ukrenkelighet og rett til å ta egne avgjørelser og i det neste be det samme menneske om å sette påståtte plikter og andres sosiale behov foran sine egne.

Jeg tror at det som folk, som regner seg som en del av venstresida eller i det minste har ideer om frihet og likhet, virkelig nå må gjøre, er å begynne å se de nære sammenhengene mellom mål og midler.

Jeg husker godt på seksti- og syttitallet da begreper som vennskap, medlidenhet, kjærlighet, omtanke, rettferdighet, og alt som liknet på det ble sett på som småborgerlige og avlegs.

Men jeg vil si at ethvert steg som bringer ett menneske nærmere frihet og likhet bringer oss alle et steg videre. For hver kvinne som myrdes av æreløse familiemedlemmer fordi hun vil eie seg sjøl og ikke bli eid har vi tapt litt frihet, for hver unnskyldning som kokes i hop av deres intelligente medløpere har vi alle tapt litt.

Og da unntar jeg naturligvis ikke på noen som helst måte eiesjuke kjærester, samboere og ektemenn av noen nasjon, kultur eller etnisk tilhørighet! Nordmann, same, kurder, pakistaner, afrikaner, møring.

Hvert felles skritt framover kan ikke betales med andres tilbakesteg. Det er ingen pris vi kan trekke på skuldrene av og snakke vekk med ideologiske fraser og ordtak om at man «må knuse egg for å lage omelett».

Er det nødvendig at vi knuser hoder må det i så fall være de riktige hoder; de uhelbredelige og fanatiske undertrykkernes, gjerne også den avarten som er utkledde i kulturrelativismens tolerante kappe.

Eller la meg like godt ta akkurat den tanken til sin provoserende logiske og revolusjonære ytterlighet:

Dersom det hadde vært svenske Fadime som hadde kverket sin far og ikke omvendt, burde hun ikke hatt straff i det hele tatt. Det ville vært et drap begått i sjølforsvar, ei radikal, opprørsk, feministisk og rettferdig handling. Hun burde fått medalje.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.