Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Dyrebart – «The Women Of SUN Records»

Dyrebart – «The Women Of SUN Records»

Det er en ganske så enstemmig og utbredt enighet blant rockens historikere om at plateselskapet SUN i Memphis under Sam Philips ledelse er blant de viktigste kommersielle aktørene i denne musikkens mangeslungne historie.

Det vesle plateselskapet ble et møtested for musikkformer som var i støpesjeen, og egentlig for lengst klare til å bryte de sosialt pålagte tabuene mot musikalsk «raseblanding». Det ble også et sted der noen av denne musikkens mest talentfulle utøvere fikk utfolde seg, og flere av disse nådde berømmelsens aller øverste topper.

Elvis Presley, naturligvis. Men også Roy Orbison, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins, Johnny Cash. Andre burde kommet like langt eller lenger, som Billy Lee Riley, som i mine øyne var den beste av dem alle.

Men for meg var det alltid noe som skurret med SUN og dets image og kanskje særlig den nærmest tilbedte status SUN-sjefen Sam Philips etterhvert fikk.

Ikke nødvendigvis dette at SUN aldri fikk fram noen svarte utøvere til en stjernestatus som egentlig allerede den gangen var fullt mulig å oppnå for svarte utøvere. De fikk ingen Little Richard eller Fats Domino, og slett ingen LaVerne Baker, til tross for mange mer eller mindre halvhjertede eksperimenter med svarte artister. Joda, SUN fikk noen bluessuksesser, og hadde interessante utøvere som etterhvert fikk stjernestatus om ikke der og da, som Howlin Wolf. Og en kan forstå, men jo også beklage, at det var mulig for en ung og hvit Elvis å gjøre «Mystery Train» til en suksess, men umulig for Junior Parker som som skrev og sang den inn før Elvis.

Sun

Det er likevel det totale fraværet av kvinnesuksess på SUN som er det som får flest alarmklokker til å ringe hos meg, når det gjelder hvorvidt Sam Philips og hans medarbeidere utøvde sitt etterhvert så helgenforklarte lederskap etter prinsipper som satte musikken først. Eller for de som vil ha det slik, pengene først, og i det minste derettermusikken.

Det var nemlig utvilsomt penger å tjene på kvinnelige artister, og andre plateselskaper greide både å fange opp og følge opp kvinnelige rockeartister og i det minste til en viss grad gi dem fortjent suksess.

De mange samlingene som etterhvert kom med stadig mer overraskende utgravinger fra SUN-arkivets djupeste musikalske kjellere inneholdt bemerkelsesverdig få overraskelser når det gjaldt kvinnelige artister, utenom Barbara Pittman – og henne skal jeg komme sterkt tilbake til etterhvert.

I den tilsynelatende så seriøse og grundige plateserien «SUN – the Roots of Rock» ble så godt som alle kriker og kroker av SUNs musikalske eksperimenter utforsket – eller det kunne man i hvert fall tro.

Og så kommer altså likevel sensasjonen. Memphis Belles — The Women of SUN Records på Bear Family Records. En ny samling som inneholder ikke mindre enn seks fullpakkede CD-plater med kvinnelige artister som var knyttet til SUN, eller som i det minste prøvde å komme ut med sine ting på SUN.

Samlinga er interessant på et utall måter.

Først og fremst musikalsk, fordi her finnes noe av det beste som noen sinne ble spilt inn i studioet i 706 Union Avenue. I tillegg til demoer og relativt enkle prøveinnspillinger.

Dernest musikkpolitisk, om vi skal kunne bruke et slikt ord. Mye av dette materialet nærmest oser av muligheter og talent som aldri ble utnyttet. Hvorfor? Svaret ligger tilsynelatende ganske åpent; Sam Philips var nok akkurat den bedritne amerikanske mannsjåvinisten som det nok ante meg at han var.

Men ambivalensen ligger også i tjukke lag over det han gjorde med de kvinnene som kom til SUN med sitt håp og talent. Han tok i det minste noen av dem inn i varmen rent musikalsk, og lot dem spille inn ting som både sanglig og musikalsk nærmest skriker etter å bli brukt, å bli kjent. Men der stopper det altså. Og det til tross for at samme merkelige mann sto bak WHER, «the nation’s first all girl radio station» i oktober 1955!

At det prosjektet faktisk ble et godt og solid kommersielt foretak burde kanskje kommet hans kvinnelige artister til gode, men det er lite som tyder på det.

Han prøvde nok utvilsomt å gjøre de dyktige men akk så sukkersøte Miller Sisters til en suksess, mens et av selskapets aller største talenter – kanskje det største – nemlig Barbara Pittman rett og slett ble sabotert av sitt eget plateselskap når hun et par ganger så smått begynte å arbeide seg fram mot en stjernestatus, og et platesalg som strakk seg litt ut over det lokale!

Barbara Pittman

Jeg har ingen problemer med å plassere Barbara helt oppe i toppen av rockens utøvere, sammen med Wanda Jackson, Brenda Lee og LaVerne Baker. Og dermed er det faktisk en slags tragedie midt i gleden ved å høre hennes «Everlasting Love», «I’m Getting Better All The Time», «I Need A Man». Den siste tittelen kan jo i dag kanskje oppfattes som pur ironi …

I tillegg er hun også en utrolig god balladesanger, og «The Titles Will Tell» er rent gull. Jeg frydet meg også over «I Forgot to Remember to Forget», som med bare litt mer studioarbeid og litt mer innlevelse og jobbing og engasjement også fra musikernes side ville vært på allemåter bedre enn både Elvis’ og Charlie Feathers’ versjoner.

I den svært interessant boka som følger denne CD-samlinga finner vi bilder og artikler om artister og sanger og begivenheter, og Barbara sier i grunnen det meste om hvorfor alt dette kvinnelige talentet som kuttene på disse CD-platene vitner om forble uforløst:

«I was a blues singer. This petite little teenager singing like Koko Taylor. And he just didn’t like that. Sam has always been a macho man. The lady has to be very feminine. Like I said, his favourite artist was Doris Day. That should tell you something.»

Godt å ha Barbaras attest på at det bildet jeg gav av en ikke helt ulik (!) artistmanager i Hvordan døde Tom Philips ikke var så helt borti hampen feil …

 

Men sjølsagt er ikke Pittman den eneste som bærer denne utrolige samlinga. Hun fikk da tross alt gitt ut fire singelplater på SUN og Philips International, andre kom aldri så langt. Patsy Holcomb er en av disse, og hennes største mulighet I Wanna Rock kom aldri til pressing. En annen overraskelse for meg var hennes versjon av en av mine rockabillyfavoritter «Someone to Love». Jeg må vel innrømme at jeg fremdeles foretrekker Jean Kelleys versjon som finnes på plata Rare Rockin’ Girls, men dette var også veldig bra.

Jeg må vel også her få si at «gutteklubben» aldri helt greier å fornekte seg, heller ikke i de stort sett edruelige kommentarene i boka som følger denne CD-samlinga. Innimellom tyter gamle holdninger og tullprat fram som putrende gift med sukker på. Som i kommentaren om Anita Woods mangelfulle evner som sanger. Hun er da i hvert fall bedre enn mange av de mannlige artistene som fikk en langt blidere skjebne på SUN!

Og som en digresjon må jeg si at det å skrive kommentarene til denne samlinga helt tydelig burde vært overlatt til ei kvinne, og jeg vet i hvert fall om minst ei med store kunnskaper om denne musikken og dens historie som ville greid denne jobben på en helt utmerket måte – uten å nevne navn siden jeg må sies å være i ganske nær slekt med henne jeg har i tankene …

Jeg har egentlig i årevis irritert meg over mannsjåvinismen i slike utsagn som den man finner helt typisk i kommentaren til Jean Kelleys «Someone to Love» på coveret til Rare Rocking Girls :

«The vocal is nice but the backing in the best Memphis tradition is great».

Jeg ville sagt det omvendt, og jeg tror jeg har god dekning for det også.

Men tilbake til SUN og kvinnene der.

Memhis Belles inneholder rock, country, blues og noe som etter min mening er mer på grensa til «pop» enn virkelig popmusikk, sjøl om det er det det blir kalt på CD-coverne.

Alis Lesley

Men jeg reagerer kanskje bare negativt på begrepet popmusikk fordi jeg forbinder det med så mange grufulle popklyser, og i avdelinga «pop» finner jeg faktisk mye av det jeg liker aller best i denne samlinga. Som Mikki Wilcox «Ain’t Got Nothing But The Blues», The Sunrays «In the Lonely Hours», Barbara Pittmans «Two Young Fools In Love» og «No Matter Who’s To Blame», Bobbie Jean Bartons «Cheaters Never Win» og «You Burned The bridges».

At det å klistre merkelapper på ting er vanskelig, skinner også gjennom i avdelinga for country. Bobbie Jean Bartons «I Won’t Worry» er et svar på sangen «Don’t Worry» som i Europa nok er mest kjent i Billy Furys utmerkede versjon. Country? Populærmusikk? Rockballade? Litt av alt det?

Et navn jeg stusset over da det dukket opp var Alice Lesley. Det hørtes kjent ut, og ikke bare fordi det var mistenkelig likt «Elvis Presley». Litt videre lesning frambrakte et «aha!» i det det gikk opp for meg at dette var Alis Lesley, som rocker ganske så bra på flere kutt på diverse samlealbum som jeg har i platesamlinga.

Noe av det mest foruroligende og sørgelige i denne CD-samlinga er når det plutselig dukker opp demoer som inneholder masse håp og talent og så står det ganske enkelt «unknown singer».

Det er et stort paradoks i denne samlinga her, så vel som i mye av historia rundt Sam Philips, hans plateselskap og hans artister. Sjelden har så mye godt kommet ut av slik en samling av tilfeldigheter, feile valg, feile holdninger, hell og uhell.

Det er ikke i ledelse, vidsyn og framsyn at plateselskapet SUN briljerer. Det er i sin unike samling av musikktalenter, og at det som en magnet trakk til seg talenter. Det er lett å se seg blind på suksessene, fordi feilvurderingene og misbruket av talent som aldri fikk den støtte og hjelp det trengte blir så utrolig godt synlig for den som bare skraper vekk litt av den nærmest guddommeligjorte statusen Sam Philips har fått. Billy Lee Riley fikk aldri den støtten han behøvde, og Charlie Feathers fikk aldri en sjanse hos SUN. Elvis ble solgt til RCA. Men jeg vil påstå at Sam Philips & hans gutters behandling av de kvinnelige artistene og særlig Barbara Pittman er selskapets verste skamplett så vel som en tragedie for rocken.

Kjøp denne unike CD-samlinga, den er «rådyr», men verdt hver eneste krone! Nyt den, men kjenn gjerne et stikk av sinne og tristhet midt oppi gleden.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.