Det irrasjonelle dyrehatet

Vi vet det godt. Det finnes mennesker som av en aller annen grunn – eller til og med helt uten noen virkelig grunn – hater dyr. Ett spesielt, noen, eller rett og slett ”alle” dyr, til og med inklusive noen eller de fleste utgaver av menneskedyret!

I noen tilfeller er vel antakelig ikke så mye ”hat” tilstede heller, dyret er vel for en del rett og slett et substitutt. Noe å drepe fordi dette mennesket er for slu til å gå løs på de menneskene han eller hun egentlig ville ha tatt, dersom det hadde vært like lemfeldig etterforsket og relativt straffefritt som det å mishandle eller til og med drepe dyr.

Dessuten – hvorfor skulle nå samfunnet bry seg så voldsomt mye mer om en slik mishandling eller drap enn det som hver dag og mange ganger i løpet av dagen foregår i slakterienes rautende, mekrende og kaklende drapskø? Lyder fra dyr som med saklig og likegyldig brutalitet føres fram til slaktebenken for å bli biff, pølser, kjøttdeig og hva nå enn mennesker kan greie å finne opp av ”retter” fra døde dyr til sitt middagsbord og sine påleggsvarianter.

Jeg tror faktisk hatet er et ærligere uttrykk for følelser enn likegyldigheten. Å hate er tross alt et uttrykk for å ”bry seg”, om enn med negativt fortegn. Det finnes for eksempel kattehatere, hundehatere og til og med fuglehatere. Jeg forstår dem slett ikke, men det gjør meg likevel på sett og vis nysgjerrig. Hvorfor? Hva har skjedd som kan skape et hat mot dyr – og ikke engang ett bestemt individ, men hele arter?

De fleste individer innenfor det vi kan kalle tenkende dyr, inklusive naturligvis den stakkars nakne apen mennesket, sørger over sine døde.

Jeg husker katten min Nøste, som jeg hadde da jeg var tolv-tretten år gammel. Hun fikk kattunger og siden min far ikke orket det sjøl så fikk han en hardere kamerat til å gjøre drapsjobben for seg.

Ingen forsøk var blitt gjort på å gi bort kattungene, de ble puttet ned i en sekk og ”kameraten” smalt sekken noen ganger mot veggen. Sjekket så om alle var døde, det var de ikke, så prosedyren ble gjentatt til han var fornøyd med resultatet…

Den respekten jeg tapte for min far den dagen, den vant han vel egentlig aldri helt igjen, og Nøste gikk rundt og skrek og lette etter ungene sine flere dager etterpå. Da hun lå på arma mi den første natta og til slutt fikk en slags ro var dyna våt av melka som hun skulle gitt ungene sine.

En ting var at jeg egentlig ikke helt tilgav min far, men bøddelen tålte jeg ikke synet av! Jeg var tross alt bare tolv-tretten år og om jeg kanskje på sett og vis rettet baker for smed, så syntes (og synes!) jeg at det å greie å gjøre noe slikt som å drepe små kattunger som såvidt hadde fått åpnet øynene sa og sier ganske mye om et menneskes mangel på både empati og fantasi.

Det sier sjølsagt også noe om de som er så feige at de får andre til å gjøre noe som de slett ikke kan greie sjøl.

Da snakker jeg sjølsagt ikke om det å få profesjonell hjelp av en utdannet veterinær, men det å få ”en kamerat” til å gjøre det eller liknende. For meg har det aldri vært så stor verdiforskjell på mennesker og andre dyr – men helt bevisst på det har jeg ikke blitt før etter at jeg ble det man kan kalle ”godt voksen”.

Jeg kan imidlertid ikke forstå katten min, som er et rovdyr, uten også å langt på vei forstå menneskedyret. Men det er også et faktum at vi, i motsetning til andre ”kjøttetere” kan både moderere vårt kjøttinntak og til og med helt unngå det dersom vi er villige til å ta de grepene som er nødvendig. Vi kan nemlig også velge fornuftige middelveier – og noen ganger er det jo faktisk slik som det gamle ordtaket sier: I begrensningen viser mesteren seg!

Uansett lever jeg altså også med et rovdyr i huset, og for henne finnes det ikke noe slikt som et liv uten animalsk føde. Det å nekte å innse at et rovdyr er et rovdyr og slik er det bare, det er å ikke forstå selve Mor Natur og hennes livsmangfold. Rovdyra har levd sammen med de dyra de jakter på i årtusen etter årtusen. Hele naturen er innrettet på at den individuelt sett ganske grusomme balansen mellom dem for artene har ført til en utvikling som er til fordel for både jegere og byttedyr.

Det er verken ulv eller gaupe som har ødelagt balansen i naturen, det er det mennesket som har gjort! Det er absolutt ingen verdens ting dyra i den frie naturen kan lære av eller biologisk tilpasse deg et drapsmenneske med rifle med kikkertsikte… I alle fall ikke over en så kort periode som noen hundreår. I tillegg har menneskets drapsvåpen i seg sjøl utviklet seg med rasende fart. Det er for dyra veldig kort tid siden menneskets jakt våpen var spyd og pil og bue, og siden geværet var et munnladningsvåpen som det tok flere minutter å lade.

 

En av de tingene som forundrer meg mest ved de fleste – heldigvis ikke alle – jegere jeg har diskutert med er holdningene til de ikkemenneskelige jegerne som finnes i naturen, som for eksempel gaupe og ulv. Ingen samfølighet, ingen empati.

Tvert om er disse som virkelig er naturens egne jegere og som er helt tvunget til å drepe for å leve, oftest hatet med glød og fanatisme! Noe av det flotteste en jeger tydeligvis kan komme hjem med er en ulve- eller gaupeskrott. Enda unnskyldninga om ”matauk” og så videre da sjølsagt er totalt fraværende!

Skulle f.eks. et rovdyr drepe noen sauer så er klappjakten straks i gang, akkompagnert av skrekkhistorier om hva det forferdelige dyret har gjort seg skyldig i.

Man kan vel neppe klandre verken gaupe, ulv eller andre rovdyr for å ta det enkleste byttet i stedet for det vanskelige? Særlig da når menneskejegere i tillegg til alt annet tar så mye av rovdyras naturlige byttedyr som de gjør? Tenner og klør har rett og slett ikke mye å fare med i forhold til moderne rifler med kikkertsikte!

Det finnes egentlig bare ett eneste virkelig rovdyr i gammel negativ betydning i verden, og det er sjølsagt mennesket. Det vi har gjort og ennå gjør i og med naturen sjøl etter all den bevisstgjøring og opplysning og gode forsetter betyr at vi fremdeles er i den økologiske faresonen. Det finnes temmelig sikkert en rød strek der framme, en grense der det å snu er for sent. Hvis vi da ikke alt har passert den grensen.

Det er det antakelig for tidlig å si med absolutt sikkerhet, men både for vår og alle andre dyrearter på Jorda sine framtidige generasjoners sin skyld må vi jo bare tro at det ennå er litt tid. Er det ikke det så er menneskenes forbrytelse mot Mor Jord og alt levende så stor at jeg nesten skulle ønske at det virkelig finnes et Helvete som vi skal komme til etter vår død. Men også da et Paradis for alle de andre dyra!

 


Les mer om:

Kommentarer er stengt.