Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Definisjoner og antidefinisjoner

Definisjoner og antidefinisjoner

Den aller første definisjonen jeg fant av anarkismen fra et menneske som var positivt innstilt til den anarkistiske ideologi var som følger:

«Enhver som fornekter autoritet og bekjemper den er en anarkist».

Det var en besnærende enkel definisjon, naturligvis alt for enkel, om enn den inneholder sannhet.

Men om anarkismen finnes det ingen enkel Sannhet, men mange sannheter, og kanskje enda flere løgner.

Spørsmålene en slik definisjon — ja, faktisk enhver definisjon — ikke kan svare på er f.eks. hva autoritet egentlig er. Dersom man f.eks. som Erich Fromm en gang gjorde definerer autoritet som kunnskap er det en autoritet som opphører i samme øyeblikk den som eier denne kunnskapen har formidlet den videre – til kritikk eller godkjenning.

Autoritet som derimot som politibatonger mot demonstranter, som statlig byråkrati, som politiske partier, som kapitalistisk utbytting… se, nå nærmer vi oss viktige sannheter om den typen autoritet som anarkister protesterer og kjemper imot. Den institusjonaliserte makta, representert ved kapital, ved stat, ved autoritære religioner. Anarkismens klassiske fiender.

Men vi får naturligvis også noen problemer her, den sosialdemokratiske velferdsstat overtok etter hvert så mange av samfunnets oppgaver at deler av den fikk positive trekk ved seg, blant annet fordi velferdsstaten var grunnlagt på fellessosialistisk tankegods som tilhørte både marxistiske og anarkistiske og syndikalistiske tenkere. For den saks skyld også fascistiske!

At denne staten samtidig var og er autoritær og byråkratisk er også ganske åpenbart. Likevel ser vi at den liberalistiske kapitalismens angrep på velferdsstaten ikke har ført til større frihet for andre enn dem som vil bruke en slik «frihet» til å tilrane seg sjøl større makt og øke klasseforskjellene i samfunnet.

På en måte har de understreket til fulle Bakunins gamle tese om at «sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet, og frihet uten sosialisme er privilegier og urett».

Interessant nok ser vi nå hvordan organisasjoner i mange land som definerer seg sjøl som mer eller mindre anarkistiske eller anarkosyndikalistiske kjemper for å bevare de positive sidene ved velferdsstaten mot korporasjonenes og liberalistenes angrep!

Hvis det er noe et anarkistisk samfunn nødvendigvis må være så er det et klasseløst samfunn, og da snakker jeg ikke om et liberalistisk pengedemokrati eller folkekapitalisme der økonomisk innflytelse avhenger av eiendom.

Anarkismen er også feministisk i den forstand at den moderne feminismen eller anarkafeminismen har som mål å ødelegge patriarkatet som skaper den kjønnssegregasjonen som har vært så ødeleggende langt inn i sjøl de mest progressive bevegelser.

«Anarkister» som ignorerer det grelle faktum at kvinner utfører 65% av verdens arbeid, hever 10% av lønna og eier 1% av all eiendom kan ikke med særlig stor rett kreve å bli tatt alvorlig verken som revolusjonære eller som frihetlige.

Noen ganger kan man fristes til å spørre om det er lettere å svare på hva anarkisme ikke er, enn hva det er.

Men en må bare godta at anarkismen som ideologi har ganske vide rammer, at den inkluderer forskjellige «tendenser», fra anarkosyndikalisme til anarko-kommunisme til anarkoindividualisme, etc., etc.

Anarkismens sterkeste tiltrekning på mange, inkludert meg som kom dit fra marxismen, er nettopp vansken med å entydig definere den. Dens fleksibilitet lar den overleve der andre frigjøringsideologier strander like tragisk og totalt som Sovjetkommunismen som endte i det totale autoritære vrengebilde av det den i utgangspunktet prøvde å bli.

Hvor mange ganger anarkismen har vært erklært død og begravet har man snart ikke tall på, men den eier en styrke som tydeligvis gjør den ganske umulig å ødelegge.

Noen ganger kan det vel virke som dens ideologiske styrke og frihetsidealet gjør den til sin egen verste fiende.

Det er noe så besnærende utfordrende og kompromissløst og opprørsk for mange ved ordet «anarki» og «anarkist» at det kan finne seg sjøl i seng med de merkeligste partnere.

Men den flørten opphører ganske fort når man innser at anarkismen ikke bare er en ide som henger i løse lufta, men som er uløselig knyttet til sosiale revolusjonær, til fagorganisasjoner, til feministiske grupper, til bevegelser som har kjempet mer kompromissløst mot stat og kapital enn noen andre.

Anarkismen er ikke en intellektuell hjernetrim for svermeriske «frihets»-elskere, den er en bevegelse og en ide med definitive mål. Anarkismens frihetsbegrep er sjøl hos mange individualistiske tenkere knyttet sterkt opp mot likhetsbegrepet. At frihet og likhet er to sider av samme sak.

Til og med Max Stirner, individualismens mest konsekvente talsmann, ender hans individualisme i en erkjennelse av at siden ethvert menneske har den samme rett til å definere seg sjøl som sin verdens sentrum blir menneskets verdi en individuell verdi som forkaster makt over andre gjennom eiendom eller politikk.

Nærmer vi oss en slags definisjon av det udefinerbare?

La oss si at en «anarkist» som ikke vil øke alles frihet er noe annet, at en «anarkist» som vil gi ett menneske (en sjøl?) makt over andre gjennom eiendom eller politikk er noe annet.

Og likevel står vi foran det problem og den utfordring at for en anarkist er det å definere anarki noe av det samme problem som det Henrik Ibsen påpeker med å skulle definere frihet. At den som tror at NÅ har jeg Friheten, den har just mistet den.

Anarkiet er et mål. Vi skal aldri komme dit. Det er ikke noe nederlag å si det, det er tvert imot en seier. Et samfunn som ikke har en Utopi, en framtidsdrøm, noe å utvikle seg videre mot er stagnert og skremmende og til sjuende og sist i ferd med å bli undertrykkende.

Anarkismen som idé og som bevegelse kan ikke stå stille, sjøl etter at vi på en eller annen måte har nådd de vesentligste målene; det statsløse og klasseløse samfunn, og en stor grad av frihet og likhet for menneskene.

 

En som er tilfreds med å stå på stedet hvil er definitivt ingen anarkist.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.