Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » D-dagen: Myte og virkelighet
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

D-dagen: Myte og virkelighet

Få begivenheter er så omspunnet med myter som Operasjon Overlord, den allierte landgangen i Normandie. Eller man kan si det enda enklere, den er en myte. Den er forestillinga om at D-dagen resulterte i Hitler-Tysklands nederlag.’

Jeg kjente personlig en mann som deltok i denne operasjonen. En norsk sjømann. Han snakket bare uvillig om det han hadde vært med på, og han tørket nesten alltid sinte og bitre tårer når han gjorde det.

Det fantes ifølge ham klare ordrer fra «høyeste hold» om å ikke ense egne tap, ikke hjelpe sårede eller folk som var i ferd med å drukne. Han fortalte hvordan de fikk ordre om å stå foran på båten og skyve folk som kom svømmende mot dem unna med båtshaker.

Sjøl om tapene alt i alt er blitt kalt relativt «små», døde alt for mange allierte soldater fra D-dagen slik. Nokså meningsløst, og uten en gang å komme fram til stranda, og i hvert fall ikke lenger enn dit. Ofte slett ikke på grunn av tysk beskytning, men ved mangelfull planlegging, for dårlig teknisk utstyr, og manglende beredskap for å hjelpe egne soldater i nød.

Det var vel nettopp en noe forvirret tysk motstand og rene tilfeldigheter mer enn noe annet som reddet invasjonsstyrkene fra enda større tap, etter at de først hadde nådd strendene.

F.eks. slapp «Utah»-styrken nesten mirakuløst unna med et par hundre døde, mens «Omaha» ble en helt annen historie, der soldatene etter den første dagen var «pinned down» og hadde mer enn tusen døde og mange flere såret.

Javel, så var vel ubarmhjertigheten både nødvendig og «vellykket» da? For hardt og brutalt å tilføye Tyskland det endelige nederlaget i Europa. Snu en krig som Tyskland var i ferd med å vinne? Gi de allierte seieren og befri Europa!

Mon det…

Den tyske armégruppe G, bestående av en første og nittende arme holdt den ni hundre kilometer lange sektoren av den sydvestlige franske kystlinja. Den hadde 12 divisjoner, inkludert tre panserdivisjoner. Den hadde svært få fly, og mange av divisjonene var underbemannet.

Hitler hadde påpekt at landinga kunne komme nettopp der den kom, men da angrepet var et faktum greide han på en eller annen merkelig måte å overbevise seg sjøl om at det bare var en skinnmanøver!

(På hele vestfronten hadde tyskerne knapt fem hundre fly til rådighet, mot de amerikanske og britiske invasjonsstyrkenes elleve tusen bare i Operasjon Overlord.)

Tyskerne forventet en landgang ved Pais-de-Calais, som derfor var relativt godt bevoktet. I Normandie var imidlertid forsvaret ikke så sterkt, noe alliert etterretning naturligvis visste.

Det pussige er at Hitler sjøl hadde påpekt at landinga kunne komme nettopp der den kom, men da angrepet først var et faktum greide han på en eller annen merkelig måte å overbevise seg sjøl om at det bare var en skinnmanøver!

Den første og kanskje største hindringen for landgangen var den såkalte «Atlanterhavsmuren», de tyske kystbefestningene. Arbeidet med den gikk imidlertid ganske tregt mange steder, og i Calais-Boulogne var den ikke en gang halvferdig.

Slik det var hadde tyskerne derfor egentlig liten sjanse til å stoppe soldatflommen som veltet inn over strendene i Normandie. Den måtte i så fall ha blitt gjennomført med en mye større inkompetanse enn den ble… Og de første timene var helt avgjørende.

Heldigvis for de allierte gjorde tyskerne alvorlige feil, og trodde i de første hektiske timene at dette fremdeles bare var en avledningsmanøver for den «egentlige» D-dagen. Men uansett beit de tyske forsvarsverkene ganske godt fra seg.

Snart fikk også de allierte merke at det eneste de hadde som tyskerne ikke hadde var en tallmessig og utstyrsmessig overlegenhet.

Tyske veteraner, som blant annet en av deres mest berømte tanksførere, «ekspederte» amerikanske Sherman-tanks på løpende bånd. Men det var bare så uendelig mange flere der de kom fra!

Uten det ville D-dagen lett kunne blitt en enorm katastrofe for USA og England. Men ville så det ha betydd at krigen ville blitt vunnet av tyskerne?

Krigens militære vendepunkt var Kursk, som har blitt kalt tidenes største «motoriserte» slag, med 4000 fly og 6000 tanks.

Nei, sjølsagt ikke. Situasjonen var jo at krigen alt hadde snudd, og at den ikke hadde snudd i vest, men i øst. På dette tidspunktet sto mer enn sytti prosent av alle tyske stridskrefter på østfronten.

Krigens psykologiske vendepunkt var Stalingrad, og det militære vendepunktet var Kursk, som har blitt kalt tidenes største «motoriserte» slag, med 4000 fly og 6000 tanks. Tyske tap i et slaget er anslått til 70 000 døde soldater, 2900 ødelagte tanks og 1392 nedskutte fly og over 5000 erobrede eller ødelagte motorkjøretøy.

Etter det fantes det i realiteten ingen måte tyskerne kunne stoppe den russiske frammarsjen på, eller erstatte sine egne tap. Noe av det ble likevel forsøkt erstattet ved å overføre enda flere soldater, tanks og fly fra vest til øst.

Så kan man spørre seg – hvorfor kom D-dagen da den kom? Var det virkelig helt umulig å gjennomføre dette eller noe liknende da russerne bønnfalt USA og England om hjelp til å dempe og avlede tysk framrykking i øst?

Ingen har kunnet gi noe entydig og godt svar på det. Men faktum var at det var politiske krefter i vest som ønsket å se Sovjetunionen og Tyskland forblø i en gjensidig ideologisk hatkrig med vesten som tilskuere. Andre var redde for at Tyskland ville vinne uten alt for store problemer i øst, og at England og USA dermed ville stå overfor en helt uovervinnelig fiende.

Det få eller ingen militære og politiske eksperter ikke trodde på var det som virkelig skjedde. At Sovjetunionen så godt som alene ikke bare stanset tyskernes erobring av land og byer i øst, men snudde strømmen og begynte å ta igjen det det hadde tapt.

Det var politiske krefter i vest som ønsket å se Sovjetunionen og Tyskland forblø i en gjensidig ideologisk hatkrig med vesten som tilskuere.

Hjelp fra vest kom riktignok. Hovedsakelig i form av materiell. Men mye av særlig det krigsmateriellet som konvoiene brakte med seg til Sovjet var for dårlig og uegnet for krigen å østfronten. Andre ting, som lastebiler, skotøy, klær, spam (!), osv. ble derimot satt stor pris på.

Men at krigen snudde i øst, sammen med kommunistenes voksende popularitet og innflytelse på motstandskampen i vest, der f.eks. kommunistiske franske motstandsgrupper i Frankrike hadde bortimot to hundre tusen menn og kvinner aktivt med i kampen, brakte USA og England inn i et dilemma.

De begynte å frykte at sovjetiske tropper skulle bli de som befridde ikke bare det østlige Europa, men også det vestlige. Og det i sin tur var utvilsomt med på å sette fart i planene om en snarligst mulig invasjon av Frankrike…

Det fantes derfor hele tiden bak planene om en «D-dag» også en skjult agenda. Ikke i forhold til Tyskland, men i forhold til et alliert land: Sovjet.

Et springende spørsmål er om Sovjetunionen kunne greid å overvinne Tyskland militært alene, bare støttet av «perifere» allierte fronter og av lokale og nasjonale motstandsbevegelser.

Svaret er temmelig sikkert ja.

På sett og vis kan vel dermed D-dagen også sees på som svært vellykket ved at den la så god som hele det vestlige Europa trygt inn under et amerikansk og britisk politisk regime, som også lenge før krigen var over begynte å «rydde vekk» kommunistiske motstandsbevegelser. Særlig etter at Sovjetunionen mer eller mindre med gode miner til slett spill godtok at Europa ble delt i «interessesfærer», der den ene parten ikke skulle blande seg inni hva den andre gjorde.

I noen land, som i Jugoslavia, var dette helt umulig, siden Titos partisaner med hjelp både fra England og Sovjet hadde ført en enestående og vellykket befrielseskrig mot de tyske okkupantene. Jugoslavia ble derfor ett av de få virkelig uavhengige land i Europa etter krigen!

Så hva med Norge? Som jo fikk noe av sitt territorium befridd av Sovjet, men som likevel falt inn under den vestlige «interessesfære»?

Tja, i min fars «mappe» som jeg har fått oversendt etter søknad til innsynsutvalget leser jeg at han ble registrert der som kommunist i mai 1945.

Hvorfor vente lenger enn det, når de store maktene jo hadde bestemt i hvilke land de forskjellige politiske holdningene og ideologiene skulle gjøres ulovlige?

Det var hvert fall ett av D-dagens resultater.

Så sjølsagt er det en viktig dag å markere!


Kommentarer er stengt.