Ingar
Forsida – Nyheter
Om forfatteren Bilder
Epost til forfatteren Epost til redaktøren Leserbrev
Gjestetekster Særemner Portretter
Brev til leserne Artikler Kommentarer Minneord Intervjuer
Bøker Dikt og eventyr Musikkspill og drama Romaner og noveller Tegninger
Amasonene Eksterne linker Skryt fra pressa Norbok søk
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk

Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!

Oppdatert 13.01.2014
Siste kommentar: Når pengemakt tenker
Brev til leserne
2011-2013
Uke 19 – 2013 Uke 01 – 2013 Uke 29 – 2012 Uke 25 – 2012 Uke 51 – 2011 Uke 09 – 2011
Eldre brev
Brev til leserne 2003-2008 Brev til leserne 2002 Brev til leserne 2001 Brev til leserne 2000
Brev til leserne – Uke 29, 2012:
Trivselens arkitektur og natur

Syndens år på de flate øyene utenfor kysten vår må ha vært tiden like etter annen verdenskrig, sjøl om det finnes tidligere eksempler også.

Hvilken synd jeg tenker på? Jo, blant sikkert mange andre synder er det arkitekturens synd jeg har i tankene. Mitt eget verste eksempel er kontrasten mellom mine besteforeldres gamle hus på Smøla og det «nye» huset som ble bygd noen meter unna på femtitallet.

Der det eldste huset på en og halv etasje (og knapt nok det) gikk nesten i ett med landskapet, reiser 1950-tallshuset seg som en brutal kontrast med kjeller, to etasjer og loft. Malt hvitt, som for riktig å demonstrere sin avstand til fargene omkring.

Til overmål ble det dessuten plassert høyere opp i landskapet, slik at det synes å rage enda mer til værs, stikkende demonstrativt opp i protest mot den naturen det er plassert i.

Når man drar med båt rundt øyene på Nordmøre, ser man sjølsagt mange slike eksempler, men på Smøla blir det gjerne ekstra ille fordi husene blir de høyeste punktene i landskapet mange steder.

Den hensynsløse arkitekturen fra 1950-tallet og utover, som syntes å utfordre eller i alle fall ikke bry seg det minste om landskapet og naturen omkring seg, er heldigvis ikke lenger på moten noen steder. I alle fall ikke i Norge. Men sjølsagt bygges det fremdeles klaser av boligblokker og liknende bygninger ute i naturen, oftest i utkanten av byer, der de dominerer og ødelegger alt omkring seg (samt ofte også menneskene inni).

Jeg vet at det finnes mange mennesker som mener at de trives godt med å bo i en storby. Jeg vet ikke riktig hvorfor de gjør det, men jeg antar at det er den altomsluttende «vanen» som gjør det. Den som former, skaper og omskaper alt.

Vi er jo også som en del av vår kultur blitt det kjøpende mennesket. På evig handletur til supermarkedet og andre butikker, slik at kjøpesentre og liknende har blitt veldig viktige. Sjølsagt særlig etter at disse har utkonkurrert og dermed fjernet den tradisjonelle kolonialhandleren som i gamle dager gjerne i hvilken som helst by fantes i rimelig gåavstand fra der en bodde.

For en god del år tilbake leste jeg en artikkel av en person som til kapitalismens velsignelser regnet opp sånne ting som nettopp eksistensen av mange små butikker i relativt nær avstand fra der folk bodde.

Jeg tenkte den gangen at mannen ikke hadde skjønt et spøtt av hvordan kapitalisme fungerer, med sentralisering, danning av butikkjeder og de stores utkonkurrering av de små. En annen faktor er jo bilismen – folks evne til å forflytte seg raskt og effektivt fra plass til plass. Men avhengigheten av bilen har til og med sosialt sett mange dårlige sider. Og den marginaliserer naturligvis de som av forskjellige årsaker ikke kan (eller ikke ønsker) verken å eie eller kjøre bil!

Det innbefatter stadig flere, etter som levealderen øker og dermed også andelen eldre i befolkningen. Det samme gjelder mange med ett eller annet handikap som gjør at det å kjøre bil enten er vanskelig eller umulig.

Buss, taxi, javel. Men hva ser man ute på landet. Det går ingen busser lenger!

Det er et sterkt menneskelig instinkt å søke sammen, bo i flokk, men det rare er at i slike boligstrøk så kjenner man knapt nok naboen en gang!

Så akkurat det handler i hvert fall ikke om å søke sammen! I alle fall ikke på den måten at det fjerner ensomhet og isolasjon. Tvert om er mange mennesker i slik blokkbebyggelse, særlig i storbyer, nettopp isolerte, og individer som bor alene der uten familie kjenner seg ensomme og fremmedgjorte.

Men spør man dem om de vil flytte, komme seg vekk, vil de sannsynligvis nekte plent. Kanskje reagere med angst eller sinne. Det er et gammelt uttrykk som jeg hørte som barn, og jeg har skrevet om det ett eller annet sted før også, og det er at «en venner seg til alt, sa kjerringa som vasket bordet med katta». Vel, hadde hun prøvd det med vår katt Isabella, så ville den dama nok fort vennet seg av med det. Eller kanskje ville det blitt til et helt nytt ordtak: «En venner seg til alt, sa kjerringa, hun vasket bordet med bandasjene».

Men det er sjølsagt helt sant at vanen er ei sterk kraft. Til og med noen ganger farlig sterk.

Den påvirker derfor helt sikkert det å bo også. I sentrum av en travel by, der man til slutt ikke lenger hører ståket og bråket, der man beroliges heller enn irriteres av tutende biler, mumlende menneskestøy og alle andre gatelyder. Kanskje kan man til og med bli avhengig av det!

Men dersom mennesket virkelig har en «natur», så må det jo helst være å leve nettopp i naturen. Der husene har rom rundt seg, der det er trær og blomster og gras. Ikke bare velfriserte plener heller, men kratt og skog ikke mange skrittene borte. Der man hører elvesus, fugler, og vind.

Eller slik som der jeg bor; på de fleste hverdager i Karihola ved havet og kan både høre og fornemme det.

I helgene derimot ofte på Rausand, der skog og bratte berg og grasbakker er nær ved og fjorden heller ikke er langt unna. I et gammelt og gammeldags hus som vi nå eier, og som ikke er i noen konflikt med sitt landskap.

Alltid sammen med Gerd, som jeg jo møtte nettopp der da jeg var atten år, og som jeg elsker høyere enn noe annet menneske i hele verden!

Jeg kommer helt sikkert aldri til noe himmelsk Paradis, men jeg er sannelig kommet temmelig nær i det levende livet.

Hilsen og håndslag,

Ingar