Siste nytt

Min hjemmeside

Ingar
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk
Forsida – Nyheter
Om forfatteren
Bilder
Epost til forfatteren
Epost til redaktøren
Leserbrev
Gjestetekster
Særemner
Portretter
Brev til leserne
Artikler
Kommentarer
Minneord
Intervjuer
Bøker
Dikt og eventyr
Musikkspill og drama
Romaner og noveller
Tegninger
Amasonene
Eksterne linker
Skryt fra pressa
Norbok søk
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Oppdatert 09.06.2013
Kulturell fortielse:
Anmeldelser, nulling, og forfatteres død
I ei mediavirkelighet der fortielse er det verste som kan skje en forfatter burde man være glad til for eihver oppmerksomhet. Ifølge ett eller annet kapitalistisk jungelord skal jo all reklame være god reklame.

I de tjuefem år jeg har vært forfatter har jeg opplevd det meste både av fortielse og hyllest. Det første har særlig hovedstadspressa vært førende i. Men så har jeg da heller ikke akkurat knegått dem og dyrket diverse "kontakter" for å få oppmerksomhet, slik jeg etterhvert har forstått at man bør gjøre.

Hyllesten har hovedsakelig kommet fra lesere, denne av mange forfattere så foraktede og samtidig sårt nødvendige mennesketype. Jada, og av og til har da hyllesten kommet fra anmeldere også, det skal ikke stikkes under stol. Men det har gjerne vært anmeldere i aviser veldig langt nord for det berømmelige krysset nær Oslo der hovedstaden slutter og Norge Rundt begynner.

Både før og etter at jeg ble forfatter har jeg som person opplevd å bli registrert, overvåket, nektet arbeid, har mottatt anonyme brev med drapstrusler mot meg og min familie for de politiske standpunkter jeg har inntatt. Ganske ytterliggående reaksjoner, synes nå jeg.

Jeg har også opplevd (som de som har lest andre ting på hjemmsida alt vet) trusselreaksjoner på noen av bøkene mine. Sannsynligvis fra gode "middelklasse-politisk-i-sentrum"-borgere uten andre ekstreme tilbøyeligheter enn total mangel på toleranse.

Dette kan jeg tåle. Leve med. Til og med kan jeg synes det er bra noen ganger. Men det er når jeg opplever at de som skulle være mine hjelpere og de jeg burde kunne stole på svikter, da er det vondt. Jeg snakker om kolleger. Litterturinteresserte. Presumptivt oppegående kulturmennesker med vidsyn og forståelse og så videre. Unnskyld ironien.

For ei tid siden sto en litteraturhistoriker fram og beklaget seg over mangelen på forfattere i Norge uten akademisk bakgrunn. Jeg tilhører sikkert de minst akademiske forfatterne i Norge den siste halvdelen av dette århundret. Og jeg har ofte lurt på om det virkelig er noen plass i norsk litteratur for slike som meg. Mange av de som er satt til å passe på hva som får lov til å leve i norsk litteratur mener visst ikke det...

Og det sitter kulturmakt et sted. Som er i stand til i praksis å dømme slike som meg til arbeidsledighet (etter fem og tjue år som heltidsforfatter og nå som 54-åring har jeg neppe mye å vende tilbake til innen mitt tidligere yrke som symaskinreparatør). Et arbeidsforbud i praksis nokså likt det jeg fikk som ung politisk opposisjonell i dette "frie landet". For det er en velkjent sak at en nullet forfatter er null verd når han kommer med sitt neste manus til forlaget. Jeg har et tolerant forlag, men grensen for toleranse går farlig nær bankboka. Alle forlags viktigste bok.

Jeg tok ikke nyheten om at min siste bok, Mannen med steinhodet, er blitt nullet av de allmektige som noen uventet nyhet. Jeg har faktisk ventet ei god stund på at kulturbyråkratiet skulle begynne å plage meg igjen, etter ganske lang tids uventede innkjøp.

Men når det nå skjer igjen og jeg konstruerer diverse begrunnelser (en får jo ingen begrunnelse) inne i hodet sitter jeg her med en følelse av å være en slags litterær innvandrer, en fremmed i mitt eget land, en person som selv om han har jobbet med sitt forfatterskap på heltid siden han debuterte i 1975 fremdeles ikke er i stand til å skrive godt nok, interessant nok, originalt nok? Og i grunnen har jeg vel ikke skjønt stort av det jeg sjøl driver med? Kanskje jeg ble forfatter ved en gedigen misforståelse? Og jeg bare innbiller meg at jeg er seriøs?

Se gjerne kommentaren på Jernringen, ei annen viktig bok i min utvikling som forfatter som ikke slapp igjennom nåløyet hos den litterære komite... Jeg fikk jo nyheten om nullinga av den omtrent samtidig som boka ble kåret til årets beste norske sf-roman!

Jeg kommer fra en kultur der jeg som yrkesaktiv var vant til å kreve respekt for håndtverk og yrkesmessig erfaring, og kritikk skulle være saklig begrunnet. Som forfatter opplever jeg en underlig verden der enhver synser kan skrive og mene hva som helst og utgi det for å være en objektiv dom. Og jeg har tidd og tålt og tilpasset meg og vært snill og taus som de fleste, tålt dritt og i fjernere tider også nullinger uten særlig protest men vil ikke det lenger.

Jeg har stor sans for den subjektive oppfatning, men ikke subjektivitet som ikler seg objektivitetens kappe. Ved å betrakte noe fra neserota og nedover risikerer eliten uvegerlig at det de hovedsakelig ser er en overdimensjonert utgave av sin egen nese. Og den fortjener sannsynligvis nulling.

Jada, jeg vet at pengesekken jamrer. Men hvis de litterære argumenter egentlig er vikarierende for de økonomiske, så vær ærlig da vel! Og for all del start med de som kan leve uten støtte fra innkjøpsordninga. De som i motsetning til meg kan telle sitt salg i tusener i stedet for hundreder.

Jeg vet at jeg har mine lesere hovedsakelig blant de som låner bøker i bibliotekene, og jeg har snart ikke tall på de tilbakemeldinger jeg får fra slike som mer eller mindre tilfeldig har funnet ei av mine bøker i bibliotekshyllene:

- HVORFOR HAR IKKE JEG HØRT OM DEG FØR?

Si det. Jeg har vært her hele tida jeg.

De som har fulgt mitt forfatterskap gjennom noen år ville antakelig ha forstått at jeg verken har lånt, stjålet eller kjøpt den måten jeg skriver på. Og jeg prøver slett ikke å underholde noen, ikke en gang anmeldere eller kulturbyråkrater. Hvis det er noe jeg vet om mitt eget forfatterskap så er det at språk, ideer og litterær utførelse er mitt eget. Utviklet i ei ønsket og planlagt retning. Et resultat av mange bevisste valg. Om enn det slett ikke er uten lyter, og heller ikke bør bli det om det skal være levende

Vi lever ganske riktig i ei tid da klisjeene dominerer, ei tid da det er fullt mulig å katalogisere og karakterisere ganske mange nye forfattere ut i fra hvilket skrivekurs de har deltatt i. Den akademiske enigheten om hva som er "litterært språk" er hevet opp til de samme høyder som den nå så miskjente 'vitenskapelige sosialisme'. Noe som har ført til ei skremmende språklig nivellering i litteraturen.

Forfattere innvandret fra arbeiderklassen til Litteraturen blir kanskje vurdert som så eksotiske at vi ventes å komme inn bakveien og stå i kjøkkenet med lua i handa og si:

- Jei veit at jei har et dåli språk, Mester. Men jeg kan gi rei ei go sossialrealistisk historie for en tallerken suppe.

Jeg skriver fantastisk realisme. På norsk. Smalere kan det vel ikke bli. Men kanskje er jeg så smal at noen har skåret seg på meg. Slikt er irriterende og null verd.