Ingar
Forsida – Nyheter
Om forfatteren Bilder
Epost til forfatteren Epost til redaktøren Leserbrev
Gjestetekster Særemner Portretter
Brev til leserne Artikler Kommentarer Minneord Intervjuer
Bøker Dikt og eventyr Musikkspill og drama Romaner og noveller Tegninger
Amasonene Eksterne linker Skryt fra pressa Norbok søk
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk

Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!

Oppdatert 13.01.2014
Siste artikkel: Mørk middelalder nummer to?
Artikler 2014
Mørk middelalder nummer to? - eller guder er guder verst¨ Tro eller viten! Media, Russland og Ukraina - en sterkt vinklet historie Det lille vi Vi er av samme blod du og jeg Det merkelige Russland? Made in PRC Ideologi, politikk og marked Katten og den nakne apen Liv og tanke Treverkets gåte Den snublende sannhet Objektivitetens plagsomme subjektivitet
2012 √
Smølaminner Brennhette Ideologisk galskap Forbudte ideologier? En original og
de mange uoriginale
Det helvetes livet i himmelen
Eldre artikler
2013 2011 2010 2009 2008 2007 2006 2005 2004 2003 2002 2001 2000 1998-99
En original og de mange uoriginale

Da jeg var gutt hørte jeg ganske mye om en mann som het Peder. Han var tydeligvis det man gjerne kaller en «original», eller til og med en «raring». Det fulgte nesten alltid ei «historie» med navnet hans, og gjerne ei man lo godt av.

Han var dypt religiøs og tok bibelorda ganske bokstavelig. Mente til og med at om det var sant som det sto i Bibelen så måtte det være mulig for en sterkt troende mann å gå på vannet.

At forsøket ikke endte godt og at han var nær ved å drukne, det er naturligvis ikke særlig overraskende. Men det har tatt sin tid før jeg kunne se det mest interessante ved det. At her var det en mann som trodde fullt og fast på orda i den boka som for ham var hellig, og så klar til å teste sin sannhet at han var nær ved å drukne – med bibelen i hånda. For ikke bare greide han naturligvis ikke å gå på vannet, han kunne heller ikke svømme!

Hvorvidt han tok noen lærdom av det, det aner ikke jeg. Men jeg kan ikke la være å respektere et menneske som på en slik måte er villig til å teste sin egen tro, sin egen religion. Han holdt på å drukne mens han fortvilet ropte til sin gud om hjelp, og folk som hadde samlet seg for å se på hørte hans fortvilede rop «jeg tror Herre, jeg tror Herre» mens de lo, enda i det han gikk under for andre eller tredje gang. Han ble heldigvis reddet av en mann i en robåt som ikke ante noe om forspillet til det hele, og som halte den forkomne Peder opp i båten sin.

Peder forble en latterlig figur i folks øyne, og historiene om ham var ganske mange, og jeg vokste opp med dem. Da den dagen kom og han som det het «var blitt for gammel til å greie seg sjøl» og skulle flytte fra den vesle øya der han hadde huset sitt, kunne de se ham stå den siste kvelden nede på svaberget og vinke og rope mot solnedgangen:

– Farvel hav, farvel!

– Og så skulle han da bare flytte et ganske kort stykke, sa folk, flirte og ristet på hodet.

Et ikke så langt stykke, neivel. Men til en helt annen tilværelse. Fra å være fri og sin egen herre til et helt nytt slags «hjem», kanskje med omsorg, men uten frihet.

Jeg kan helt utmerket forstå ham, jeg, og i mine nå voksne tanker har latteren over «originalen» forlengst blitt borte. Kanskje fordi jeg etter hvert fikk et ganske kritisk syn på menneskers påståtte normalitet. Normalitet som ei unnskyldning ikke bare for fantasiløshet og middelmådighet, men for angst for alt som beveger seg utenfor egen trangsynthet.

Det har aldri vært «de normale» som har brakt samfunnet framover eller endret det på noen positiv måte. Tvert imot har normaliteten gjerne bare vært et skalkeskjul for angst for utvikling og radikal forandring. Untatt når forandringer er likt forverring for slike som i den store politiske og økonomiske sammenhengen ikke betyr noe, og derfor er uten innflytelse og makt.

«Moderne» politikere, byråkrater, og økonomer er jo mennesker som bare sjelden beveger seg i virkelighetens forvirrende labyrinter, de lever kun fra tastatur til tastatur, fra skjerm til skjerm, i forståelige programmer, forslag og statistikker.

Når teknokrater (à la Jonas Gahr Støre) blir frontfigurer i et «arbeiderparti», da må i alle fall begrepet «arbeider» virkelig ha endret karakter til nesten sin egen motsats av hva det en gang betød.

Ikke at mennesket i seg sjøl er et problem, men vi blir temmelig ofte hva vi gjør heller enn hva vi vil være. Våre tanker, holdninger og meninger har alltid det som i gamle dager gjerne ble kalt «klassekarakter». Der det virkelig spiller en rolle hva du gjør, hva du tjener, hvilke venner du har, hvilket arbeidsmiljø du er i.

Innvandrerbarn

Teknokrater og byråkrater har alltid vært ekstremt utsatte for å miste evnen til innlevelse i annerledes menneskers skjebne, utvikle et dem-oss syndrom som stempler og forvandler mennesker kun til tall i et system, der deres individualitet forsvinner eller ikke har noen mening.

Den organiserte ondskapens ansikt og hoder er temmelig ofte ikke djevlers og demoners. Det befinner seg derimot over et slips og en hvit skjortekrage. Med intelligente hjerner opptatt av rasjonalitet, effektivitet og orden. Til og med av rettferdighet – i den forstand at det ikke skal finnes unntak i systemet. Når urettferdighet nemlig treffer alle mennesker som befinner seg i samme innhegning er de også alle ifølge teknokratisk logikk blitt behandlet likt, og altså rettferdig.

Den norske staten med sine teknokratiske ledere i sosialdemokratisk og sosial-liberal ham er nå i ferd med å begå en byråkratisk forbrytelse som er en nazistat verdig. Utkastelsen fra landet av barn som er født og oppvokst i Norge til for dem fremmede og skremmende land, der særlig jentene vil få et bokstavelig talt «nytt liv», er i teknokratisk og juridisk forstand ikke noe som helst problem.

Det er lovens bokstav som følges, og alt snakk om å «gjøre unntak» i humanismens navn vil i følge teknokratene og såkalte ansvarlige politikere skape en så farlig presedens at det kan forstyrre absolutt alt som heter Lov og Orden.

For meg er imidlertid det å se frykten for framtida i bare ett av disse barneansiktene overordnet enhver lov. Det handler da nemlig om høyere lover enn de som står nedskrevet i lovbøker!

Hvilket naturligvis logisk sett er bare tull og tøys, og tenk på hvilken presedens det minste unntak fra lover og regler vil kunne få. Man skal da ikke bare kunne gråte seg til å bli norsk bare fordi en er født her i landet!

Noe slikt vil kunne true hele vår framtid som en nasjon styrt av mennesker som er i stand til å tenke rasjonelt, ordentlig og konsekvent. Og bare det. Staten kan ikke gråte, det ligger ikke i dens natur.

Eneste mulighet for å virkelig gå på vannet er naturligvis med vannski. Bak en racerbåt i elegant og berusende fart. Forbi stakkarene som sitter der med fiskesnørene sine i små robåter som kastes så vittig opp og ned i fartsbølgene, mens de som sitter i dem roper og knytter nevene.

Man kan jo ikke annet enn le av dem. For burde ikke de idiotene i stedet for å irritere seg bare rett og slett nyte synet av pene mennesker som hygger seg blant sine redervenner?

Der man altså til og med kan gå på vannet, nesten like bra som politikere kan gå på lovtekster. Sjøsprutende i store svinger i pen sport bak pene båter? Beviset på at av alle bøker er bankboka i et ordnet samfunn som vårt den eneste boka som virkelig kan utrette mirakler!