Ingar
Forsida – Nyheter
Om forfatteren Bilder
Epost til forfatteren Epost til redaktøren Leserbrev
Gjestetekster Særemner Portretter
Brev til leserne Artikler Kommentarer Minneord Intervjuer
Bøker Dikt og eventyr Musikkspill og drama Romaner og noveller Tegninger
Amasonene Eksterne linker Skryt fra pressa Norbok søk
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk

Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!

Oppdatert 13.01.2014
Siste artikkel: Made in PRC - eller gammelt hat er vondt å vende
Artikler 2014
Made in PRC Ideologi, politikk og marked Katten og den nakne apen Liv og tanke Treverkets gåte Den snublende sannhet Objektivitetens plagsomme subjektivitet
2011 √
Forfattere i glemselen og bøkers død Dumhetens pris, livets logikk Science fiction, romfart
og likestilling
Jeg tror kanskje likevel
på en fortsettelse?
Det finnes egentlig
ikke ord ...
Farvel SF, SUF, Sovjet
og så videre
Science fiction og virkelighet i Norge og Verden Hvem skulle trodd ...
Eldre artikler
2013 2012 2010 2009 2008 2007 2006 2005 2004 2003 2002 2001 2000 1998-99
Forfattere i glemselen og bøkers død

Før jeg ble forfatter, det vil si før jeg begynte å få gitt ut det jeg skrev i bokform, trodde jeg fullt og fast på at man ble forfatter og fikk gitt ut bøker på forlag gjennom å skrive godt, ha fantasi, lage gode historier og skape levende og interessante personer i de historiene.

Alt dette er ganske riktig en del av det hele, men langt ifra den viktigste delen. Det er mange ting som er viktigere.

Litteratur som all annen kunst beveger seg i motebølger. Og hvis det nå kom en automatisk protest mot den påstanden, så kan jeg fortelle at da jeg så smått begynte å skrive skjønnlitterært på slutten av sekstitallet, skrev jeg science fiction. Til alt hell for meg begynte denne litteraturformen å «røre på seg» som litterært fenomen ikke så lenge etter, hovedsakelig drevet av radarparet Bing og Bringsværd som greide det kunststykket å ikke bare få en fot innenfor forlaget Gyldendal, men både kne og lår og mere til både der og etter hvert også i NRK.

Nå vet jo alle som har lyst til å vite det at mediene i hovedstaden er en relativt «smal sak», hadde jeg nær sagt. Det lokale mediale univers der er dominert av mennesker som lever så og si i det samme kulturelle rom, mennesker som snakker med hverandre og både skaper og påvirkes av de samme trender og moter.

Noen ganger når de har betraktet seg sjøl litt grundigere i det kulturelle mediespeilet er de likevel ikke dummere enn at de ser at det er slik. Og siden da de fleste av disse menneskene slett ikke er «onde», men har tro på sin egen uavhengighet, brede smak og at de virkelig favner hele det norske kulturelle univers, så gripes de med ujevne mellomrom av dårlig kultursamvittighet.

Den vanligste kuren for det er å finne noen geografisk (og gjerne også litterært) fjerntboende forfattere som på en eller annen måte passer inn i de nyeste trendene, men som likevel er annerledes nok til å døyve den ekle følelsen av å ha gått for langt i geografisk og litterær navlebeskuing.

Ideelt sett bør også denne forfatteren forstå at hun eller han bør forlate flate øyer, trange daler og små byer «oppi der» og flytte til Hovedstaden. Alternativt må de i det minste være så sære at det kan brukes i reklamen ved at man får NRK, TV2, og disses etterdiltende media til å intervjue eller omtale «raringen» og dermed skape en eller annen form for seriøs anerkjennelse av både forfatterens og skriverienes særhet!

Varigheten av slike fenomener er likevel oftest ganske kort, så det gjelder å utnytte det godt så lenge det varer.

Forfatteren på sin side får som sin belønning, i det minste en kort stund, å føle beundringens beruselse og er også etter all sannsynlighet sikret en plass i den framtidige nasjonale litteraturhistoria med minst et par-tre linjer. Før hun eller han likt nøkken synker ned i blautmyra igjen – i verste fall sammen med sine bøker. Som for ganske få år siden ble omtalt som «framtidige klassikere» som stadig nye generasjoner ville lese om og om igjen.

Leserne av dette nettstedet er ikke dumme. De forstår hva jeg mener nå. Og javisst er det meg sjøl jeg skriver om, og om bøkene mine også!

Men det er jo mange, mange andre gode forfattere jeg vet om som også er i omtrent samme båt, så dette handler om dem også. Til og med forfattere som i sin tid syntes å ha det rene klippekort inn i medienes dessverre temmelig utro verden!

Noen av disse siste skrev riktignok til dels så «tidsriktige» bøker at deres litteratur ble fanget og låst inne i det litterære motebildet de skrev dem i, og bøkene deres virker i dag nesten å ha et uoverkommelig litterært piggtrådgjerde omkring seg.

Andre bøker har heldigvis tålt tiden godt. For mitt eget vedkommende dreier dette seg først og fremst, slik jeg ser det, om ideologitrilogien, og det gjelder også Rød storm, Kalis sang, Nekromantiker, osv. Men først og fremst handler det om de fem bøkene om amasonene! Våpensøstrene, Rød måne, Løvinnens sjel, Amasoner og Gudinnas døtre.

Bøker som jeg som den etterhvert temmelig erfarne forfatter jeg er og med god kontakt med mange av mine lesere, både gamle og nye, vet ville kunne levd lenge også kommersielt, og kommet i nye opplag. Fordi de er tidløse i både form og innhold.

De har dessuten et budskap til sine lesere som i mine øyne kanskje er enda viktigere nå enn da bøkene kom ut første gang!

Nå melder folk om bøker som forsvinner til og med fra bibliotekshyllene. Mange av dem tapet og reparert og «utlest» til de til sist rett og slett ikke kan reddes lenger.

Det forlaget som en gang gav dem ut eksisterer jo ikke lenger, men ganske lenge holdt jeg likevel fast ved troen på at ett eller annet forlag «der ute» ville kunne se disse bøkenes potensiale og gi dem ut på nytt.

Lesere forteller meg jo at de har kontaktet forlag og prøvd å gjøre dem oppmerksomme på bøkene, men såvidt jeg vet uten å få noe svar.

Så dermed glir vel «mine» amasoner og deres verden inn i glemselen og fortielsen like sikkert som deres forbilder fra virkeligheten jo har gjort? Eller er det noe håp?

Hvis jeg fremdeles tror på det, må det utvilsomt være mot bedre vitende. Men slik er det vel med nesten all tro – den er der mot bedre vitende. Og noen ganger skjer det kanskje mirakler tross alt?