Siste nytt

Min hjemmeside

Ingar
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk
Forsida – Nyheter
Om forfatteren
Bilder
Epost til forfatteren
Epost til redaktøren
Leserbrev
Gjestetekster
Særemner
Portretter
Brev til leserne
Artikler
Kommentarer
Minneord
Intervjuer
Bøker
Dikt og eventyr
Musikkspill og drama
Romaner og noveller
Tegninger
Amasonene
Eksterne linker
Skryt fra pressa
Norbok søk
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Oppdatert 09.06.2013
Demokrati uten frihet:
Demokratiets elendige elendighet

Ikke på lenge har vel demokratiets svakheter som politisk system vært så tydelig som nå. Så lenge det var et system som kunne påberope seg å være frihetens alternativ til diktaturene kunne jo vanlige mennesker uten særlige kunnskaper om alternativene virkelig tro fullt og fast på at det var "det beste". De litt mer kritiske kunne trekke på skuldrene og si at, "Vel, det har vel sine svakheter, men det er tross alt det eneste vi har."

Demokrati går i sin verste form ut på å telle mennesker. Så mange stemmer på det og så mange på det. Ut av det får vi som resultat at flertallet av de som har stemt gir et velgergrunnlag for at ett parti eller flere samarbeidende partier kan danne regjering. Presidentvalg fungerer omtrent på samme måte.

Det er altså flertallet som dikterer et mindretall.

Ikke så farlig kanskje? Ikke så lenge systemet er i en slags balanse og makta skifter med mer eller mindre ujevne mellomrom, og ikke dersom partiene utgjør reelle alternativer til hverandre og de som styrer til fulle respekterer mindretallets politiske og menneskelige rettigheter.

Problemene kommer hovedsakelig fra to kilder.

Det ene handler om markedskraft, det andre om religion.

Jeg så en TV-reportasje fra Afghanistan på svensk TV for noen dager siden, som handlet om hvordan kvinners rettigheter i Afghanistan var blitt underminert og satt tilbake etter Talibans fall og demokratiseringsprosessens begynnelse. En representant for det som jo må sies å være den bastante muslimske majoriteten i landet kom med uttalelser som på sett og vis var helt i demokratiets (flertallstyrets) ånd, men svært langt unna frihetens, likhetens og menneskerettighetenes.

Et flertall hvis hovedinteresse er å bevare religionens ukrenkelighet, kjønnenes segregasjon og fraværet av alle reelle alternativer når det gjelder både valg av livssyn og politiske valg. Et flertallsdiktatur der dette diktaturets utøvende makt strekker seg fra voggen til grava via et religiøst terrorvelde uten glimt av håp.

Dagen etter så jeg en annen tankevekkende reportasje om demokratiets tilstand i Italia, et europeisk land så godt som noe. Med grunnlovfestede garantier for individuell frihet.

Her kommer trusselen mot friheten fra en annen kilde, nemlig markedsmakt og mediamakt. Ei makt som nå er blitt så stor at mangemilliardær og statssjef Silvio Berlusconi til og med kan endre grunnloven, dersom den står i veien for ham. Dommer og påtalemakt settes til side i et brutalt politisk maktspill, og folk i gatene kan demonstrere og klage så mye de vil, Berlusconi har kontroll. Han framstår nå ikke lenger som Italias statsminister, men som Italias eier.

I USA har vi sett hvordan demokratiet kun er en forlenget arm av plutokratiet og det militærindustrielle komplekset, men der har presidentene stort sett nøyd seg med å være denne maktas representanter, ikke en av de virkelige eierne.

Enkelte av presidentene har til og med tillatt seg en viss ulydighet – muligens beruset av den posisjon og det rampelyset en president i verdens mektigste nasjon befinner seg. Ikke minst derfor har vel såpass mange av dem enten blitt avlivet eller diskreditert.

Hitler og Mussolini var blant de første som innså mediamaktens enorme betydning, men begge to var bare så usigelig dumme og primitive at de ikke nøyde seg med rikdom & makt, de ville underkaste verden, pengene og alt og alle en politisk ideologi.

De kunne jo forresten godt ha klart det om Hitler ikke hadde gjort en avgjørende feil – han angrep Sovjetunionen. Og det omtrent samtidig med at et overoptimistisk Japan utfordret USA.

Ellers ville vel Europa & verden i dag sett ganske så annerledes ut. Kanskje mer "interessant", men definitivt ikke et sted hvor man bare ville møtt kritikere og kritikk med fortielse og likegyldig toleranse.

Det er jo denne siste hersketeknikken som kapitalismen har vist seg å være en mester i, samtidig som kommunismen (den marxistisk-leninistiske varianten) var fullstendig blind for menneskets iboende hang til å finne mening i det absurde og stort behag i å eie tingene på seg og rundt seg.

Da jeg var i Tsjekkoslovakia som purung oppdaget vi "vestlige" til vår forbauselse at vi hadde vår største og viktigste kapital i olabuksene. Og da mener jeg jo ikke inni dem, men selve buksene!

For dem kunne vi forlange hva som helst, og da mener jeg bokstavelig talt hva som helst. At vi faktisk talt var relativt beskjedne som "spekulanter" i blå denim, det kom vel av at vi egentlig ikke skjønte et plukk av det hele.

Jeg tror det eneste jeg kanskje kunne fått like mye for, og blitt enda mer populær av, hadde vært singelplatene mine med Elvis.

Så hvorfor ble Sovjetstaten så avvisende til noen av de fenomenene i vestlig kultur som var aller nærmest knyttet til arbeiderklassen? Det som overklassen i vesten også så på med snobbistisk avsky? Jeg har i grunnen aldri helt forstått det.

Og jeg tror faktisk at kommunismen grov sin egen grav ved ikke å ta sin egen ideologi alvorlig. I stedet for å utvide rådsdemokratibegrepet til faktisk å omfatte både økonomi og kultur, ble økonomien styrt diktatorisk og kulturens norm forble på mange vis storborgerlig.

Likevel forble idealene som lå i bunnen av de såkalte "sosialistiske land" såvel som i de sosialdemokratiske i Norden ikke så lette å kontrollere for de mektige menn.

Sovjet vant den varme krigen men bukket under i den lange og kalde.

Kanskje på grunn av de små viktige frihetene som de mektige der aldri greide å tolerere, enn si tilfredsstille? Som retten til blå denim og rock and roll og såpeopera på TV?

Dette siste har i hvert fall kapitalismen sett seg stor nytte i. Ikke minst til å formidle reklame for et varekjøp som slett ikke lenger har særlig mye med frihet å gjøre, men som er en flimrende karusell av innpåslitent kjøpemas. Telefon, aviser, postkassen, våre nære og fjerne omgivelser fylles av forbrukspress som skal smøre den økonomiske maktkverna slik at den kan male evig.

Mennesker inn i den ene enden og profitt & makt ut i den andre.

Privatiseringas store velsignelse er jo nå også kommet til vår vesle sosialdemokratiske bakevje, og det er skremmende hvor fort våre i prinsippet felleseide goder er blitt forvandlet til aksjeselskaper der postverk, televerk, kraftverk, veivesen, sjukehus, eldreomsorg, statsoljeselskap og så godt som alle andre "verk" og institusjoner plutselig skal eies og drives "forretningsmessig". Det vil si, de har som hovedformål å tjene penger; med alle og ethvert middel gå med overskudd. De er ikke lenger vårt sosiale felleseie, serviceinstitusjoner som kanskje ikke alltid behandlet oss så bra, men som i det minste behandlet alle like dårlig enten de var fattige eller rike!

Resultatet er blitt forferdelig.

Noe det første de nye eiernes styrer må gjøre er naturligvis å sentralisere og si opp folk. Der det var to sjukehus må det bli ett, der det var ti postkontorer er det kanskje ingen. Der de mer eller mindre fulle vannmagasinene lå til nytte for oss alle er de nå først og fremst til nytte for de som selger og kjøper kraft til høyest mulig pris.

Dersom det faktisk var slik at f.eks. Televerket tok alt for mye for tjenestene sine, så kunne vi alltids forandre på det politisk. Det er i dag så godt som umulig. Det finnes alt for mange små "Berlusconier" i alle kulissene, og i den akk så demokratiske mediapølens strømvirvler er det ikke bare små katter som blir drept og spist, det er selve den frie tanken. I – nettopp – frihetens navn. Drept sammen med solidaritet og likhet. De store og viktige revolusjonære idealene som vår sivilisasjon utviklet seg av.

Tilbake står maktas demokratiske diktatur. Som vi etter sigende ikke har gode alternativer til. Det er kanskje den største løgna av alle.