Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-content/plugins/anual-archive/annual_archive.php on line 421

Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/load.php on line 585

Deprecated: Function create_function() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/pomo/translations.php on line 202
Ingar Knudtsen » Alvene i Vietnam
Deprecated: Function get_magic_quotes_gpc() is deprecated in /home/1/f/forfatter/www/knudtsen/wp-includes/formatting.php on line 3712

Alvene i Vietnam

Østenfor sol, vestenfor måne og nord for Saigon

«In Vietnam women have always been in the forefront in resisting foreign domination. Two of the most popular heroines are the Trung sisters who led the first national uprising against the Chinese, in the year 40 A.D. The Vietnamese had been suffering under the harsh rule of a Chinese governor called To Dinh. If the sisters had not resisted the Chinese when they did, there probably would be no Vietnamese nation today.

The sisters were daughters of a powerful lord. Trung Trac was the elder; Trung Nhi, her constant companion, the younger. They lived in a time when Vietnamese women enjoyed freedoms forbidden them in later centuries. For example, women could inherit property through their mother’s line and become political leaders, judges, traders, and warriors.»

– Kilde: http://www.womeninworldhistory.com

 

Lenge før jeg visste noe om Trungsøstrene, Ba Trieu, og andre av Vietnams mange heltinner i et land som stadig ble offer for grådige fremmede, krig, gjentatte invasjoner og okkupasjoner fra mektige stormakter som Kina, Japan, Frankrike, USA visste jeg likevel noe om Vietnam. Eller trodde i hvert fall at jeg gjorde det.

En gang sent på 1950-tallet leste jeg et par bøker av en fransk forfatter, Jean Hougron, som begge foregikk i «Indokina», som det het da. Jeg har faktisk fremdeles den ene av dem, Oppbrudd i Saigon. Uten at jeg direkte har noen planer om å lese den om igjen.

Det var nok ikke spesielt gode bøker, det skjønte jeg vel allerede da, og de var sikkert temmelig rasistiske – noen en jo skam å si ikke tenkte stort over den gangen. Vietnam og vietnameserne var også stort sett bare statister i bøkene, men det var antakelig likevel første gang jeg hørte om Vietnams opprørsbevegelse mot fremmed okkupasjon, Viet Minh.

I 1954 hadde jo Viet Minh i slaget om Dien Bien Phu tilført Frankrike et militært nederlag som satte mot ikke bare i vietnameserne, men i undertrykte og koloniserte folk mange steder i verden.

Men jeg var jo bare en norsk guttunge i et NATO-land, der jeg sjøl med far og mor som var sosialister stort sett var temmelig uvitende om verden og under ganske stor innflytelse fra «vestlig» kultur og propaganda.

Avisa Friheten lå kanskje på avisbordet hjemme, og fire ukers reise og opphold først i DDR og senere i Tsjekkoslovakia satte vel noen politiske spor og skapte noen avvikende tankespirer. Men i bøkenes verden var Den Hvite Mann stadig helten og et bilde på sivilisasjonen, og i Kinohallen gikk det cowboyfilmer der Roy Rogers og Hopalong Cassidy med hvite cowboyhatter på hodet ekspederte ikke bare skurkene i svarte hatter, men også hylende og haukende ville indianere. Som døde som fluer for cowboykuler til skrålende jubel fra oss unge kinogjengere.

Ennå var jo filmer som Soldier Blue og Little Big Man langt, langt borte …

Men Vietnam skulle likevel ganske snart komme til å få en helt annen betydning, ikke bare i mine øyne, men i millioner av menneskers.

Etter Frankrikes nederlag i Vietnam ble landet delt av en demarkasjonslinje mellom nord og sør som etter hvert fikk mer og mer karakteren av å være en grense mellom et Nord-Vietnam styrt av Viet Minh under ledelse av Ho Chi Minh og støttet av blant andre Sovjetunionen og Kina, og et vestvennlig og kapitalistisk Sør-Vietnam.

Allerede i 1954 begynte den amerikanske politiske og militære innblandingen i Vietnam, noe som fra begynnelsen var nært knyttet til personen Ngo Dinh Diems politiske vekst og fall. Han ble Republikken Vietnams (Sør-Vietnams) første president i 1955.

Vietnam var ikke bare delt i to, de var delt i to leire som sto i et fiendtlig forhold til hverandre og som begge hadde som mål å forene Vietnam. Vestmaktene var pinlig klar over at i et eventuelt valg ville Viet Minh under sin populære leder Ho Chi Minh ganske sikkert vinne klart, så de var absolutt ikke interesserte i å holde det de faktisk en gang hadde lovet på det punktet. Men sjøl fra Sør-Vietnams støttespillere ble det også etterhvert temmelig klart at det styret som var etablert der ved hjelp fra USA og andre vestlige land både var korrupt og ineffektivt.

USA så det likevel som sin hovedoppgave å forsvare Vietnam mot et «Korealiknende» angrep nordfra, med alle midler og om nødvendig med eller uten vietnamesernes samtykke og hjelp – og dette «Koreakomplekset» ble på mange måter begynnelsen på en hel rekke feiltagelser og feilvurderinger fra USAs side.

Det har som kjent aldri vært noen amerikansk administrasjons styrke å forstå særlig mye av andre lands politiske og sosiale kultur og politikk …

Diems popularitet sank raskt ned mot et lavmål, og samtidig med dette vokste en ny sterk politisk og militær faktor fram i Vietnam. Den Nasjonale Frigjøringsfronten, FNL ble stiftet i 1960, og med støtte fra Nord-Vietnam erobret FNL etterhvert store områder av Sør-Vietnam helt til faktisk bare de største byene og tettstedene var helt kontrollert av regjeringa… og knapt nok de!

Det var i denne situasjonen at USA for alvor gikk over fra å sende militære «rådgivere» til Vietnam, til å sende større og større mengder regulære styrker og etter hvert i praksis ikke bare stå i Sør-Vietnam som okkupant, men også for å angripe Nord-Vietnam, ikke med regulære styrker men ved voldsomme luftangrep.

I løpet av de åra Vietnamkrigen varte brukte USA flere tonn med bomber, granater og miner i lille Vietnam enn det både USA og England gjorde i Tyskland og Italia under hele den annen verdenskrig!

I tillegg brukte de kjemiske stridsmidler som Agent Orange, Agent White og Agent Blue som forgiftet store skogs- og jordbruksområder. Selv etter krigen har mange tusen mennesker i Vietnam blitt drept av ueksploderte bomber og sprengemner, og de kjemiske stridsmidlene har ført til store lidelser og aborter og barn som er blitt født med grusomme misdannelser.

Diem ble senere etterfulgt gjennom kupp av General Cao Ky og deretter Nguyen Van Thieu, begge innsatt med støtte fra amerikanske CIA, uten at det ga noen særlig framgang i krigen. I Vesten økte motstanden mot krigen særlig blant ungdom, med voldsomme demonstrasjoner og i USA der mange unge menn brente sine innkallinger til militærtjeneste. Noen flyktet til og med fra USA for å slippe å delta i «den skitne krigen».

Ved Kent State University i 1970 endte en studentdemonstrasjon tragisk. Tretten sekunder med kontinuerlig skyting fra en kontingent med 28 Ohio National Guardsmen førte til fire døde demontranter, én permanent lam og åtte andre såret. Denne og andre episoder av liknende karakter bidro sterkt til å snu amerikansk opinion.

USA trakk seg endelig tilbake fra Vietnam i 1973-1975 etter store tap. Ingen som så det kan vel noen sinne glemme TV-bildene den 30. april 1975 av de siste helikoptrene med flyktende amerikanerne med ambassadør Graham Martin i spissen lette fra taket på den amerikanske ambassaden mens tanks med FNL flagget vaiende i vinden kom kjørende gjennom gatene i Saigon.

Det var et nederlag som hentet like ut av Vietnams nasjonale kampsport Tay Son, som lærer den svake å overvinne den sterke!

 

Dette naturligvis bare ment som et kort resymé for å få med seg litt av bakgrunnen og hendelsesforløpet for krigen i Vietnam, USAs rolle og alt som hendte den gangen. Sett fra mitt synspunkt, naturligvis!

Men faktum er jo også at Vietnamkrigen har blitt skildret i en nesten uendelig rekke amerikanske spillefilmer som en slags «amerikansk tragedie», mens den naturligvis i hovedsak var en vietnamesisk tragedie.

 

Vietnamkrigen ble også en hendelse som for alltid kommer til å stå som et symbol på hvordan krig ikke bare er et spørsmål om militær styrke, men også om moral, utholdenhet og besluttsomhet.

 

 

Jeg husker ikke nå helt når og hvordan jeg kom til å se noen av de scenene som fikk meg til å forstå hvor sterk kvinnenes rolle var i Vietnams amerikanske krig. Kanskje var det flimrende bilder fra norske nyhetssendinger fra krigen, kanskje var det noe annet:

Svartkledde kvinner med kjegleformete stråhatter og med angrepsgevær og rifler i hendene sloss med mot og desperasjon mot amerikanske militære. Og det slo meg da at det var noe ganske så fantastisk ved det hele. Det var som noe fra en fantasy-historie!

Det jeg med ett så var disse vakre, alveaktige vesenene som sloss mot orcliknende monstre overlesset med avanserte og grusomme våpen … og de gjorde et uutslettelig inntrykk.

 

Jeg husker heller ikke lenger hvordan jeg fikk tak i bøker og hefter publisert både i Nord-Vietnam og i sør av FNL, men jeg har dem i hvert fall ennå. The Ivory Comb (1967), The Fire Blazes (1965), The Beacon Banner (1964). Det var novellesamlinger, men det var sjølsagt enda flere politiske pamfletter og hefter og bøker med (sikkert) mer eller mindre sannferdige historier fra krigen.

Blant disse var det særlig en som uten at jeg da var klar over det skulle komme til å sette spor: I boka/heftet Scenes Of The General Offensive And Uprising fra 1968 var det to fortellinger som het henholdsvis «Eleven Girls Of Hue Defeated An American Batallion» og «A Girl With A Rifle».

De jentene spøkte i hodet mitt helt til de faktisk ble til hovedpersoner i en roman. Boka heter Nord for Saigon, og det er ikke noe «påfunn» når jeg innleder den med disse orda:

«Dette er ei fortelling om Vietnams amerikanske krig. De utroligste og grusomste hendelsene i boka er også de som er sannest. Fantasiene er derimot mitt eget ansvar, og jeg ber de personene hvis navn og liv jeg har brukt om unnskyldning for dem».

«Eleven Girls…» begynner slik:

«The squad under command of Nguyen Thi Lien was made up of eleven girls. Lien the eldest was ninteen. Cuc, Hoa and Sao, the youngest, would be seventeen soon.»

Og historia om Tran Thi Buoi begynner slik:

«A militia girl in Quang Tri Province south of the Demilitarized Zone was selected and sent to the front as a sniper. In three days she killed nineteen enemy troops.»

Dette var naturligvis lenge før jeg fikk vietnamesisk TV inn gjennom parabolen, men om VTV4 har gjort noe så er det vel at dens sendinger mer og mer har overbevist meg om at vietnamesiske kvinner virkelig har alveblod i seg. Jeg tror neppe det jevnt over kan finnes vakrere og mer grasiøse mennesker i verden!

Og i min skjønnlitterære romanverden der virkelighet og fantasi ble blandet og levde i og rundt hverandre under skrivinga av Nord for Saigon dukket jo også Trungsøstrene opp og ble ett med Lien, Buoi, og de andre.

Alvene kriget virkelig mot orcene, og de vant denne gangen. Både i fantasien og i virkeligheten.

 

Hvis jeg får leve lenge nok ser jeg slett ikke bort ifra at jeg kommer til å måtte skrive mer om Vietnam. Kanskje til og med en roman til, og da vil nok Trungsøstrene igjen kunne spøke i hodet mitt. Noe de sjølsagt mer enn gjerne skal få lov til.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.