Ære og skam

For foreldre, i det minste i vår kultur, er det å være skyldig eller medskyldig i å drepe sitt barn på grunn av «ulydighet» (eller på grunn av hva som helst for den saks skyld) en av de skammeligste handlinger et menneske kan gjøre. Dette har jeg også vært inne på i flere sammenhenger i noe av det jeg har skrevet. Men det kan være greit å få det sterkt og helt klart formulert: Skamdrap – det er hva det er.

Begrepet ære har dessverre ikke bare positiv betydning, til det har det vært for ofte misbrukt i alle kulturer, og «ære» burde stå veldig langt ned på rangstigen over motivasjoner for handling. Langt, langt etter virkelig positive begreper som vennskap, kjærlighet, empati, etc.

Ord forblir aldri upåvirket av den sammenhengen de etterhvert brukes i. Så når mafiaen f.eks. bruker ære som begrunnelse for vendetta og drap, så påvirker det naturligvis begrepet. Eller når ektefeller som dreper på grunn av sjalusi (særlig menn) bruker tapt «ære» som begrunnelse.

Noen av de mest horrible og tåpelige handlinger har gjennom hele vår historie faktisk hatt «ære» som begrunnelse. Et lands (les: regjerings) tapte ære har til og med vært benyttet som argument for å starte krig eller forberede til krig, som når nazistene hevdet at Versailles-traktaten var et angrep på Tysklands ære.

Jeg vil i grunnen sette spørsmålstegn ved hele æresbegrepet, det er et alt for ambivalent uttrykk til at det kan benyttes positivt uten å bli utdypet og forklart. Begrepet «ære» har, for å si det slik, forlengst tapt sin ære.

Så til noe som kanskje er diger digresjon, og kanskje ikke:

Gudinna, tvil og den subjektive verden

Det finnes naturligvis en form for ære som man ikke krever men derimot gir. Og som man også ganske trygt kan glede seg over ved å . Som når man opplever å «bli gjort ære på». For en forfatter f.eks. ved å bli sitert … Den som ikke setter pris på både å gi og å få slik ære, den har ikke noe hjertelag, ingen raushet mot seg sjøl og andre og vel ingen ærlighet (et ord som har samme rot som ære).

Å gi ære er å innrømme andre storhet, å få den er å føle et sekund eller to at en sjøl faktisk ikke er verdiløs. Noe som utvilsomt kan være godt i den tilstanden av fragmentering, usikkerhet og fremmedgjøring som det såkalte postmoderne menneske befinner seg i.

Den som derimot krever at andre mot sin vilje skal etterleve ens egne mer eller mindre pålagte og angstbiterske æresBEGREPER, nedfelt i et sett med ubrytelige religiøse og kulturelle regler, den har definitivt ikke noen kjærlighet, ikke noen medfølelse og absolutt ingen klokskap i mine øyne. Derimot masse eiesjuke og det som Erich Fromm kalte flukt fra frihet.

Hvert eneste menneske kan bare oppleve verden gjennom sine egne sanser, og i den forstand lever vi alle i vår egen verden. Hver slik verden er unik og subjektivt sann. Problemet ligger ofte i at de fleste ikke lar tvilen komme sin egen verden til gode. Vi «vet» når vi egentlig tror. Rudolf Nilsen i «Revolusjonens røst» sier at «bedre enn mange som sier de tror trenger jeg noen som vet».

Men jeg tror som sagt på tvil. Ikke den bunnløse, den som leder til en apatisk la-skure holdning, men det ørlille spørsmålstegnet som åpner tankene mot nye tanker. Den som baserer sitt liv på absolutte sannheter har stengt tankene sine inn i et fengsel, og tror at det fengslet er Verden, og at alt utenfor det fengslet er «ond magi», demoner, djevelen, Kali Ma.

De gamle gudinnereligionene var så langt jeg har kunnet forstå veldig motsatte av de patriarkalske ved at de anerkjente mennesket som «delt men helt». Kali i sin omfavnelse av kreasjonen og ødeleggelsen, fødselen og døden, det onde og det gode (som både er og glir over i hverandre), menneskets stadier, det vekselvis stygge og det vakre som definerer og redefinerer hverandre, står for meg som en åpenbaring (!) av hva religion kan være. Og en slik religion står faktisk så merkelig det enn kan høres ikke i noen motsetning til et ateistisk eller human-etisk livssyn!

Følelsene mine kan godt tillates å tilbe Gudinna, sjøl om fornuften min avviser enhver religion! Vi er ikke bare doble, men mangedoble. Den monoteistiske forenkling av de sannhetene vi skal ha i oss og de ord vi skal tro på som om de er viten, og som dessuten har delt oss inn i de som styrer og «vet» og de som blir styrt og «informert», har skapt en verden der både den sosiale trygghet og den individuelle frihet har trange kår.

At de gamle gudinnereligonene forsvant og ble erstattet av maktreligioner med hellige bøker som livslovverk, det må tilhøre menneskehetens største og mest tragiske mistak.


Les mer om:

Kommentarer er stengt.