Rovdyr

Det var ikke helt uventet at jeg fikk noen reaksjoner på det jeg skrev om gaupa. Det uventede var at nesten alle som kommenterte var enige med meg! Eller – kanskje er det bare slik at de aller fleste som leser det jeg skriver ikke gjør det for å bevare sitt hat, men fordi de er enige?
Det var nemlig en mann som for en god del år siden brukte akkurat det som begrunnelse for å lese avisa ”Friheten” – han leste avisa (på biblioteket, for kjøpe den ville han jo ikke) for å bevare sitt hat til kommunismen!
Det aller, aller verste rovdyret i naturen er sjølsagt mennesket. Et vesen så ubarmhjertig, så ille, så drapsglad at det dreper ikke fordi det på noen måte må men for ”jaktglede” – som bare er et penere og bedre kamuflert ord for drapslyst, naturligvis.
Ulv, gaupe, jerv og bjørn, samt naturligvis alle de mindre rovdyra og rovfuglene, dreper derimot for å overleve. De fleste av dem kan rett og slett ikke som mennesket leve av vegetarisk kost!1
De kan sjølsagt heller ikke skille mellom dyr som mennesker ”eier” og såkalte ville dyr. Det var jo derfor man i gamle dager hadde gjetere som passet på tamdyra når de ble sluppet på beite. I dag har vi jo også såkalt ”rovdyrerstatning” – og i den sammenhengen snakker jo enkelte om ”misbruket” av ordninga og vi avskaffe den. Jeg for min del vil mye heller se den misbrukt enn at vi skal helt komme tilbake til en tid uten fredning av de dyreartene som vi jo nesten hadde (eller har!) utryddet.
Noen av de som forsvant fra norsk natur har jo heldigvis til en viss grad igjen innvandret ifra våre naboland.
Forresten er nok mange av de som roper høyest om at rovdyrbestandene må ”kontrolleres”, det vil i praksis si redusere til et minimum eller helt utryddes, jegere på troféjakt… Et utstoppet dyrehode på en treplate med dag og dato for drapet er for noen vakker pynt i entré eller stue. Enkelte av disse ser kanskje til og med på sine trofeer som mer verdifulle dess sjeldnere trofédyra deres er?
OK, noen synes vel jeg er usaklig og går alt for langt når jeg skriver sånt som dette – men jeg foretrekker altså å være hard mot de harde! Mennesker som med dødelig og fullstendig overlegen teknologi og kunnskap jakter på dyr som ikke har gjort dem en eneste ting som rettferdiggjør ”dødsstraff”, kun fordi de kan og har glede (!) av å drepe.
I denne sammenhengen har jegerne forresten også gjort et rovdyr, hunden, til sin ”beste venn” og erstatning for sine egne manglende evner til å bruke luktesansen til sporing av ”viltet”. Et navn som i seg sjøl jo påpeker skillet mellom frie og tamme dyr, dyr som vi har gjort så avhengige av oss at de ikke i særlig grad kan ha et godt liv uten oss2.
Mennskedyret har en enestående evne til å finne ”rasjonelle” unnskyldninger for sine handlinger, enten de skjer mot mennesker eller andre dyr. Når vi (og jeg skriver med vilje ”vi”) kan gjøre det vi har gjort mot mennesker fordi vi tilskriver dem andre egenskaper, har avvikende hudfarge, ideologi, religion eller kultur, da skjønner vi jo ganske greit hvor tynne begrunnelser vi kan unnskylde oss med for drap og bestialitet (!) i forhold til dyr, enten det er til jakt eller slakt eller rene utryddelseskampanjer!
Det er blitt satt fokus på både fredning og begrensning av jakt på visse dyr – men oftest alt for seint og i situasjoner der så få dyr er tilbake at enkelte jegere tydeligvis bare blir enda ivrigere etter å ”skaffe seg” et skinn eller annet trofé nettopp fordi dyret er truet. Ut ifra en tankegang at det snart kan være for seint… og fortsetter vi slik som vi gjør så er det sjølsagt snart for seint.

Totalfred de store rovdyra og begrens jakta på deres vanligste byttedyr. Erstatt tamdyr som blir drept av gaupe, ulv, jerv og så videre, og gå inn for å sikre dyr på beite bedre, både med gjetere og andre ”remedier”.

Hva som er naturlige stammer av rovdyr i naturen bør sjølsagt dramatisk oppjusteres, særlig for ulv og gaupe og de mindre rovdyra. 
De eneste dyra jeg tror må være nesten like utbredt som mennesker – eller i alle fall kan det jo virke slik noen ganger – må vel være fluer og mygg? Men antakelig er til og med det feil, sjøl om det noen ganger jo virkeligkan virke helt motsatt.
Uansett – samme hvor plagsomme de er så truer de neppe noen andre dyr (inklusive mennesker) med direkte utryddelse? I alle fall ikke så lenge de ikke sprer sjukdommer som de har hentet fra nettopp – oss? 
Det gjelder for eksempel malaria og vestnilfeber, og den såkalte ”tigermyggen” som man nå står i fare for skal spre seg hit til Norge. Den kan gi oss opptil 20 forskjellige virussykdommer, deriblant noen som er dødelige.

Likevel holder jeg en knapp på mennesket som den største faren både for mennesker og andre dyr. Dessverre, men også heldigvis. For det betyr at vi faktisk har muligheten til å gjøre noe med det. Men vil vi det? Kan vi, før det eventuelt er for seint?


 

Fotnoter

  1. Med et lite unntak for bjørnen.
  2. Det finnes både ville katter og ville hunder, men de er ofte temmelig stakkarslige dyr. Mange av dem lever dessuten tross sin ”forvillethet” av menneskers avfall og kastede mat. Magre, redde og kortlivete. Det siste ikke minst fordi de ofte blir sett på som skadedyr og blir utsatt for ubarmhjertig utryddelse. Så mye altså for å være ”menneskets venn”!

Kommentarer er stengt.