Verden var i fare. Nye profeter spredte flammer og død. Kunne kvinnenes samfunn reddes fra undergang og utryddelse...? En fantastisk roman om livsvilje og tapperhet, hat og frihet! "Denne kampen står om noe viktigere enn livet. Vi kjemper for et samfunn der kvinner er mere enn menn, der mødre er mere enn fedre. Der døtre æres - og ikke drepes ved fødselen eller blir familiens slave, som kan selges av en allmektig far..." Ata Dorje, M'bela og Tanitsja er utvalgt til å kjempe for sine liv, og for de kommende generasjoner. Ingar Knudtsen debuterte med Dimensjon S (Gyldendal), og har hittil utgitt elleve bøker. Ungdomsromanene Tyrannosaurus Rex og Reisen til Jorda er kanskje de best kjente, i tillegg har han skrevet både romaner og novellesamlinger for voksne. Han er to ganger blitt tildelt NOVA-statuetten for beste norske fantastiske fortelling/roman. Våpensøstrene er Knudtsens viktigste bok hittil. En fantastisk fortelling om mannssamfunnets voldtekt av Jorden – en historisk underholdningsroman med alvorlige undertoner.

Ei rekke nokså sære tilfeldigheter gjorde at dette manuset ble sendt til Bladkompaniet. Det ble i utgangspunktet et nokså underlig møte mellom en forfatter og et forlag som ikke helt snakket samme språk (for ikke å si skrev samme språk). Til tross for baksidetekstens antydning er dette nokså langt fra å være en underholdningsroman sett fra forfatterens synspunkt. Når forlaget så valgte å behandle manuset/boka som noe hverken-eller og gi boka ut innbundet men ikke helt innbundet, blande seg inn i språket i boka på en for forfatteren vanskelig måte, og dertil hive på et omslag som også var en mellomting mellom fantasy og underholdningsroman (mer det siste enn det første), så kjentes det ikke helt godt.

Boka ble skrevet i irritasjon. Over den måten amasonenes samfunn ble beskrevet på i fantasylitteraturen. Særlig i amerikansk fantasy. Definert på menns premisser som onde og "unaturlige". Jeg ville skrive ei bok der amasonene sjøl fikk legge premissene. Reaksjonene på boka ble overraskende sterke. På ei bok der handlinga finner sted for rundt regnet tre tusen år siden! Jeg har skrevet mye som jeg trodde var provoserende, og var ikke uvant med sære reaksjoner, men dette overgikk alt. Trusselbrev og telefoner, nittini prosent av dem fra menn, noen av en slik art at jeg faktisk måtte ta dem ganske alvorlig, andre mer uskyldige (?) med påstander om at jeg ville komme til Helvete eller et tilsvarende sted for min bespottelse av den hellige Gud og Allah og Mitra og Mannen og hvem vet hva. Disse reaksjonene aleine var nok til å få meg til å forstå at denne historia absolutt ikke kunne slutte med den første boka. Samtidig ble det enda vanskeligere å forstå og godta at dette materialet ikke skulle komme ut i ei helt tilfredsstillende litterær form. Jeg fikk ta det som ei utfordring. Jeg oppdaget fort at Bladkompaniet var et sted med interessante mennesker som det faktisk gikk an å komme på talefot med. Men også et sted der kommersiell forsiktighet av og til syntes å gå på den litterære helsa laus. Hvis jeg noen sinne har skrevet ei kultbok, så må det være Våpensøstrene. Den nekter plent å dø, og jeg får reaksjoner på den til dags dato. De fleste nå heldigvis positive. Men i grunnen var jeg tilfreds med raseriet også...