Linen
Av Roger JonsenDet er sommer. Morgenen er levende og lys, men henger dempet i rommet der hun ligger. Solen står skrått inn i tynne søyler fra sidene av den svarte rullegardinen, og avtegner seg på gulvet og veggen som matte paralleller av tørt, mikroskopisk støv. Likevel ligger skumringen i soveværelset som i saler under en fuktig skog en sommermorgen før bærsesongen.
Hun føler seg uthvilt. En dempet sødme tynger fremdeles kroppen som lengter etter å strekke seg. Mannen ved siden av henne sover tungt. Hun ser på klokken som gir henne to timer før hun skal være på jobb. Akkurat da hun skyver opp døren ut mot terrassen og fuglenes plystring blir høyere og mer intens, begynner mannen å snorke. Hun stopper opp på dørstokken, nøler, stusser over kontrasten. Så går hun ut.
I soverommet lå en tung varme, ute er det svalt. Hun løfter armene så den sommerlige luften kommer til overalt. Hun tenker: Luften lukter friskt av nyslått gress og salt, og den berører hver millimeter av min hud.
Et stykke ute ser hun storhavet lyse i uttallige krusninger. Vinden er bare et umerkelig trykk som etterlater seg en svak bakevje i de lange, nesten flate dønninger, med en mildhet hentet fra golfen.
Hun innbiller seg at faren er der ute et sted, på vei hjem fra fiske. Han ville ha dratt ut med sjarken sin i ett-to tiden om morgenen. Hun ser flere fiskebåter på vei inn for å levere nattens og morgenens fangst. Fiskerne benytter alltid anledningen til å gjøre opp fisken på turen tilbake. Måkene henger derfor som blafrende uro rundt dem, men på avstand er det verken mulig å skille båtene fra hverandre eller høre måkeskrik. Mot nord kan hun se Gripfyret.
For Elisabeth er havet et bilde på skjønnheten, eller som et løfte om noe bedre.
Derfor flyr vi en tur ut på havet, uten å akseptere at det er umulig. Vi drar oss tilbake i tiden med de tanker og fornemmelser den har forlenget: “Se!” roper faren og peker. “Der, på den andre siden mellom Grip og fyret, ligger fiskeplassen. Faen, Eilert er der allerede.”
“Hvor, pappa? Hvor?”
Han løfter henne opp, og akkurat da sjarken er på toppen av den rolige bølgen, ser hun over det lille skjæret. “Ser du, Elisabeth? Der!”
“Faen,” hermer hun. “Fy flate! Eilert er der allerede.”
“Ja, ja, ja,” demper faren henne. “Du er ikke voksen fisker ennå. Små barn skal ikke si slike ord, for det liker ikke havet.”
“Du da? Du sa det først.” Elisabeth ser utfordrende på faren som står ved roret i det lille styrehuset. Øynene hans er konsentrert om ekkoloddet mens han forsøker å finne det rette stedet. Han krysser fram og tilbake innenfor et mindre område uten å bli fornøyd. Han ser bort på Eilert som haler inn og klepper torskene etter hvert som de dras over ripen.
“Ja, men havet kjenner meg,” forklarer han seg, “for jeg er sammen med det hver dag. Og dessuten er jeg fisker, og havet tåler gamle fiskere bedre enn barn og landkrabber. Vi fiskere kjenner nemlig alle de hemmelige ordene og tingene som havet liker.”
“Hva er det havet liker, pappa?” Elisabeth tar seg til nakken der redningsvesten er ubehagelig. Hun blir irritert og skriker i sinne. Ivar hjelper henne ved å trekke jakken opp under redningsvesten.
“Når du blir stor og når du blir fisker, skal jeg lære deg hva havet liker og hva du skal si og gjøre for at det skal hjelpe deg. Havet har ører slik som oss, skjønner du, men de er vanskelig å finne, og hvordan kan du klø det bak øret hvis du ikke vet hvor det er?”
Elisabeth hørte nøye etter, men sier likevel: “Hvorfor kjører du slik fram og tilbake? Han der fisker opp all fisken!”
“Ingen greier å fiske opp all fisken. Jeg leter etter torsken. Jeg ser den på dette papiret her, for det viser om det er noe under vann. Her, ser du at blyanten tegner små streker. Det er fisker... der... og der! Det nederst her er bunnen.”
Så får han det travelt. Han bakker båten, griper jenta og går ut på dekket. “Du må stå her som vi ble enig om,” sier han, og fester henne med en line til ringen i babord hjørne ved styrehuset. Så stiller han inn de tre juksamaskinene på tjue fem meter og sender pilkene ned i dypet. Det biter med det samme på alle tre snørene. Automatisk trekker de inn fangsten. Nå gjelder det å være rask, mens det biter. Ni torsker ligger sprellende i den hvite plastkassen. Når metallbuen med de tre siste pilkene er renset, er allerede den første buen oppe igjen.
Nye båter kommer til og finner sine steder i den nødvendige avstand fra de andre, som kotymen tilsier.
Først står Elisabeth lydig og ser på at faren arbeider, men hun blir raskt utålmodig. Til slutt hyler hun og vil bort til fiskene. Ivar arbeider intenst mens han prøver å roe henne ned. Men Elisabeth gir seg ikke. Jeg burde ikke tatt henne med, tenker han. Dette går ikke. Hun er for liten ennå.
Av en eller annen grunn tåler ikke Elisabeth å være tjoret denne morgenen, men ennå en halv time til må hun stå der fordi Ivar må gjøre jobben sin, som han tenker. Til slutt er raserianfallene så kritiske at han ikke kan gjøre annet enn å gi opp; hun lar seg ikke snakke til, hun lar seg ikke hysje på. Kanskje han hadde løst henne tidligere og latt fiske være fiske hvis ikke kollegaene i de andre båtene hadde blandet seg inn. Flere av dem ropte over til ham at han må se å løse ungen. Stemmen hennes skar plagsomt gjennomtrengende over havflaten.
Elisabeth virker utrøstelig. Hikstene gjør det vanskelig for henne å puste. Først da Ivar begynner å gjøre opp fisken og forteller om magesekk og tarmer, får han henne til å glemme fornedrelsen, urettferdigheten eller hva det nå er.
“Skal vi se hva denne har spist til frokost i dag, kanskje? Se! en liten krabbe, og her er to små fisker...” Til slutt orker ikke Elisabeth mer, og som om hun igjen er blitt baby sier hun: “Pappa, sove.”
Han bærer henne inn og legger henne i den ene køya. Så får han arbeide uforstyrret med å sløye resten av fisken på turen inn til byen. Hun våkner ikke før han legger til kai ut på morgenkvisten da byens øvrige innbyggere våkner til dagens arbeid eller adspredelse.
Men nå: Elisabeth fryser. Den svale luften har fått en kjølig virkning, og hun går inn for å ta seg en varm dusj. Héthin sover fremdeles og vil sannsynligvis sove ennå et par timer. Det er lenge siden hun har hatt morgenen for seg selv på denne måten. Siden hun flyttet sammen med ham har det skyldtes tilfeldigheter.
Mens hun drikker sin morgente, ser hun over idéskissene til en tilbudsannonse for dagligvarer som hun utarbeidet dagen før. Hun vurderer noen småendringer og bestemmer seg for én av dem før hun legger dem i den store skissemappen. Da hun drar til jobben tenker hun på Héthin, at hun burde vekket ham.
Vent et øyeblikk! Vi åpner mappen Elisabeth har ved siden av seg i forsetet på bilen, og tar ut en av idéskissene til en tilbudsannonse for dagligvarer. Den sier: Jeg er det andre og motsatte ytterpunktet på en linje som ender i et løfte om lykke.
Og her befinner Elisabeth seg; i konflikten mellom det hun vil men ikke kan, og det hun må men ikke vil. Hennes kropp er bundet med en sikkerhetsline til en idéskisse om kolonialvarer. Faren sa engang til henne: “Du vet jeg alltid har oppmuntret deg til å utvikle ditt kunstneriske talent. Jeg vet det er det du vil og at alt annet virker sorgfullt på deg. Jeg ønsker mer enn noen annen at du skal bli lykkelig.” Han så på sin sin syttenårige datter og fortsatte: “Jeg vil støtte deg uansett hva du velger, men vil du være en selvstendig og uavhengig kvinne, må du sikre deg økonomisk.”
Elisabeth ser for seg faren. Det lyser rødt. Da det skifter til grønt og hun kan passere krysset, tenker hun: Jeg er en ung dame som har vokst inn i en faderlig rasjonalitet jeg ikke kan bestride.
I tillegg vet vi at hennes engel svever sorgfullt over vannene hvis skjønnhet drar henne mot horisonten; og linen er en illustrasjon, ikke på hennes psyke, men på den reduksjonisme som ødelegger vårt virkelighetsbilde.