DRIVHUSET

novelle av Harald Kr. Hansen

Med sikkerhet kan jeg ikke si det, men jeg tror det var om våren. Det er så lenge siden nå. Forresten har det ingen betydning heller. En kveld var det i alle fall, og det var tidlig på kvelden. Det hadde såvidt begynt å mørkne.

Om jeg befant meg i min egen hjemby er jeg heller ikke sikker på. I så fall var det i utkanten av byen. Men helst var det nok et godt stykke utenfor. Jeg minnes suset fra havet, en lyd som gav en følelse av ubehag. Det fantes ikke hus i nærheten, bare et lite drivhus med en masse planter og blomster omkring. Mest var det av ekle, grønne slyngplanter. Foran var det en port, hengslet på to runde mursokler. Altså, ikke det spor ualminnelig.

Akkurat her var det jeg sto, foran porten. Jeg var sammen med en kvinne, og jeg tror jeg var forelsket. Videre husker jeg at jeg forsøkte å vinne hennes tillit. Hun var morsomt kledd og smilte hele tiden. Det var som om hun ville fortelle meg noe med Øynene. Men jeg forsto ingen ting, skjønt den gangen trodde jeg vel at jeg forsto. Hun hadde rødbrunt hår som hun kledde meget godt, det husker jeg.

Vent litt. - Var hun virkelig så pen som jeg vil ha det til? Eller var det bare håret, de uttrykksfulle øynene og måten hun førte seg på som gjorde meg så maktesløs i hennes nærhet? Godt kjente jeg henne da, men nå kjenner jeg henne ikke i det heletatt. Noe var det ved henne som jeg ikke er i stand til å forklare. Noe som gjorde et sterkt inntrykk på meg, og som kanskje har mer for seg nå enn det hadde den kvelden.

Så sto vi der da og diskuterte om vi skulle gå inn eller ikke. Hun ville så absolutt ha meg med inn. Men jeg svarte at jeg ikke var innbudt. Da lo hun bare og sa at det gjorde ingen ting. Det var mange mennesker der inne, noen kjente jeg da sikkert? Nære slektninger av meg var der også, trodde hun. Så det var ingen ting å være nervøs for . . . Dessuten var jeg trygg når hun var med, for det var henne de ventet på. Alle der inne ventet på henne, sa hun. De var spente på hvem hun hadde med seg. Der inne visste de mer om henne enn jeg gjorde, det forsto jeg nå.

Så ble det til at vi skulle gå inn. Inn i drivhuset. Hun åpnet døren og gikk først.

Her mangler det et ledd i min hukommelse, for hva som hendte etter at hun lukket døren, det vet jeg ikke. At det var noe overnaturlig, det tviler jeg på. Jeg vet bare at jeg ikke husker det. Det jeg husker kunne like godt ha hendt meg både før og etter at vi kom inn i drivhuset. I alle fall hadde ikke det synet som nå møtte meg noe å gjøre med et vanlig drivhus.

Jeg sto øverst på en trappeavsats.

Foran meg lå den peneste trappen jeg noen gang har sett. Den var spraglet rødbrun og hvit. Helt blank på overflaten, den lignet is, og så farlig glatt ut. Trinnene var lave og brede. Den var ganske enkelt skjønn. Et mesterverk. Derfor greier jeg ikke her å gjengi dens skjønnhet i ord. Det lar seg ikke gjøre

Forsiktig begynte jeg å gå ned trappen. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var litt redd for å gli. Men hvor var det nå blitt av piken? Da hørte jeg en kvinnestemme rope: "Veidi! " En rar følelse kom over meg; det må være henne hun roper på, tenkte jeg.

Nå følte jeg meg litt lettere til sinns, hun var da i rommet. Jeg visste jo ikke hva hun het, for til meg hadde hun sagt noe forskjellig hver gang jeg møtte henne. Men stadig var det noen som ropte "Veidi". Jeg følt meg merkelig sikker på at det var henne det ble ropt på. Selv tenkte jeg også på å rope, men lot det være.

Trappen var oppdelt i avsatser, hver avsats hadde lange ganger på hver side av trappen. Her var det benker hvor det satt mennesker og snakket sammen. Flere planter av ubestemmelig art hang ned fra avsatsene. Enkelte av disse plantene var pene, men de fleste var av den store, grønne typen.

Ennå kunne jeg ikke se hvor trappen sluttet, så jeg fortsatte å gå. Noen av disse menneskene kjente jeg, men de fleste hadde jeg aldri sett før. Rart er det også at jeg ikke har sett disse menneskene senere, foruten et par stykker, som er mine nære slektninger.

Jeg fortsatte nedover. Og da så jeg igjen min venninne. Hun var midtpunktet i en forsamling og vinket og smilte til meg. En kvinne i trettiårsalderen satt nede i trappen. Hun så ut som om hun var redd for å gli, for hun akte seg nedover. Det var flest kvinner her, og de var kledt i forskjellige morsomme kostymer. Flere av dem var tydelig interessert i å få noen å prate med. Jeg kikket bare etter henne som påny var blitt borte for meg. Jeg måtte finne henne igjen.

Og så med ett var hun der. Hun sto midt i trappen, helt alene. Hun ventet til jeg var kommet ned til henne og sammen fortsatte vi nedover. Plutselig stoppet vi, øynene våre møttes, og hun spurte hvorledes jeg likte meg her. Det var som om hun forsøkte å få noe ut av meg, hun virket litt engstelig, syntes jeg. Jeg svarte henne ikke, for jeg hadde ennå ikke forstått noen ting av det hele.

En ting la jeg merke til; hun var den yngste av alle kvinner her, og jeg den yngste av alle menn. Pussig, tenkte jeg, men heftet meg ikke særlig ved det.

Nå var vi kommet til den siste avsatsen. Det var rart hvor mange mennesker det var her, men likevel var det ikke fullt.

Trappen sluttet like brått som den hadde begynt. Det var nesten synd å måtte forlate den. Jeg snudde meg. Ville jeg, kunne jeg gå tilbake. Men jeg syntes jeg måtte følge piken, og det gjorde jeg.

Her nede var en stor grotte. Gulvet var av sand, slik som man finner på badestrendene. Myk, fin sand. Her var det flest menn, de satt og pratet og røkte i små klynger. De hilste oss velkommen. Noen spurte henne om forskjellige, for meg likegyldige ting, og hun svarte og smilte. Selv forsto jeg fremdeles ingen ting - eller er det bare at jeg ikke husker det? Det syntes ikke for meg som om det var så viktig å forstå, det viktigste var opplevelsen . . .

Nede ved kanten av dette merkelige rommet, der fjellet gikk i en bue, så jeg antydning til lys. Det stemte, for her gikk sjøen like utenfor.

De fleste av mennene var kledt til fest, bare to av dem var i arbeidsklær. De satt for seg selv på en stor sten. Min unge venninne leide meg besluttsomt mot de to. Vi stoppet opp foran dem. Nå kunne jeg tydelig høre svake bølgeskvulp. Den ene så opp på meg, - han var forresten en nær slektning, - men han sa ingenting. Kneppet bare raskt igjen trøyen, som for å skjule sin slitte skjorte. Den andre lot seg ikke merke med den slags. Han virket meget sympatisk, ikke så distre som den første. Selv var jeg jo heller ikke pyntet, som de fleste, men så var jeg også helt uforberedt. Spesielt husker jeg den rød- og sortrutete skjorten til min slektning . . . eller var det bare fordi jeg fikk se ham i den en gang senere?

Trappen var fremdeles synlig, og jeg så oppover den av og til. Der oppe gikk kvinnene frem og tilbake. Men det som slo meg nå var at det ikke så ut til å være noen annen utgang enn den vi var kommet ifra. Piken og jeg gikk bort og satte oss på det nederste trappetrinnet.

Hvor glatt og fin den var. Merkelig nok ble det ikke snakket hverken om trappen eller hulen, ikke mellom meg og henne, nei, ikke mellom noen, det jeg kunne høre. Det var omtrent som om alt var slik som det skulle være. Hun lente seg inntil meg, og bare satt der taus. Selv holdt jeg armen om henne, med den andre børstet jeg vekk sand som var kommet på det nederste trinnet. Atter en gang måtte jeg beundre trappen. Jeg lot fingrene fare over dens glatte flate. Da kjente jeg pikens hånd stryke meg over håret. Hun strakte seg opp til meg og hvisket:

"Jeg tror du forstår mer av dette enn du gir uttrykk for. "

Kan hende begynte jeg å ane hva hun siktet til da, jeg er ikke sikker. Jeg sa ihvertfall ikke noe. Vi ble sittende å bare se på hverandre.

Hvor vakre de var. Hun og trappen. Hun var så varm og god, trappen så blank og fin.

 

Dette er det siste jeg husker. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke gikk opp trappen og ut. Heller ikke ble jeg fulgt ut av henne en annen vei.

Senere har jeg aldri nevnt noe om dette til noen, det får stå som et minne. Alltid når jeg går tur ute ved strendene kikker jeg etter drivhuset. Skulle noen finne det så vær så snill å gi meg beskjed. For piken forlot meg der, og jeg har ikke sett henne siden.

 

 

(denne novellen ble første gang publisert i samlingen

NATTARBEIDEREN - OG ANDRE FORTELLINGER)