Trond Buland
   
Lever i en drøm, en vill en ...

I løpet av de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av å leve i en science fiction-film. En fra 70-tallet, en fra tiden før Star Wars. En litt forvirret, mørk og dystopisk en, en av dem som hadde betydelig mer å si enn faktisk hadde evne til å si det. Ikke nødvendigvis en av de alle beste heller. Du husker dem, ikke sant? Ofte basert på en roman som det ikke alltid var så lett å gjenkjenne når du så filmen. Full av vanvittige overdrivelser og satiriske framtidsbilder, slike framtidsbilder som det var helt umulig å egentlig tro på, men som liksom skulle fungere som en slags vrengebilder og forstørrelser av tendenser i samtiden, et slags speil som blåste visse trekk ved samfunnsutviklingen og dermed sa, eller i alle fall prøvde å si noe slikt som "Se Her Hvordan Det Ender Dersom Vi Ikke Tar Oss Sammen Snart!" Litt sånn sluggeraktig i formen, masse store bokstaver sånn at alle skulle oppfatte hvor alvorlig og seriøst dette var.

Ofte var det ikke film en gang, men tvert imot romaner, selv om jeg altså ofte tenker på det som en film. Jeg ser jo tross alt levende bilder, bilder som rører på seg, i farger til og med, når jeg åpner øynene. Men det kan altså være en science fiction-roman vi lever i også. Den type science fiction-roman vi etterpå tenker litt nedlatende på som "typisk 70-talls SF", litt sånn "venstre", men ikke for mye, litt dystert, litt samfunnskritisk. Det er en slik en jeg nå stadig oftere føler at jeg lever midt inne i. Uten sjanse til å komme meg ut, forlate kinoen, slå av TV’n eller legge bort boka. Og for å være ærlig, den begynner å kjede meg.

Slik var det da jeg skulle lese Thomas Disch igjen her forleden også, 334 eller hva boka het, i ny lekker utgave med svart-hvitt bilde på forsida og all ting: Det var faktisk litt kjedelig! Bra, bevares, og tankevekkende og seriøs, men litt fargeløs, og altså litt kjedelig. Rett og slett.

Men den kunne jeg altså legge bort innimellom. Denne "virkeligheten" som har forvandlet seg til en halvgod SF-roman eller -film derimot, den er det jo ingen vei ut av. Noen hevder riktig nok at "drugs", eller narKOtika, kan brukes som vei ut, som alternativ. Som Hunter S. Thompson sa (sånn omtrentlig) eller i alle fall kunne ha sagt i Fear and Loathing In Las Vegas; "Ingenting av det jeg ser og opplever på drugs er en gang i nærheten av å være like skremmende eller uvirkelig som denne virkeligheten." Likevel er jeg litt i tvil. Jeg mener, passer det seg egentlig for en grinete, småfeit gammel gubbe som meg plutselig å begynne å gumle Ecstacy sammen med ungdomsskolejentene, eller rase omkring på speed?? Er jeg ikke litt vel gammel? Passer jeg egentlig inn der?

Men altså, filmen/boka vil ikke stoppe, og jeg får nærmest daglige bekreftelser på at det er der inne jeg lever, uten mulighet for exit. Det er nok å slå opp i ei avis. Eller slå på nyhetene på TV eller radio. Der vil du for eksempel kunne finne åpenbare science fiction ting som for eksempel (og siden du i god science fiction stil aldri kan stole på massemedia, kan verken du eller jeg vite hva som er "sant" og hva som er "løgn" i dette, men jeg har i alle fall ikke ljugd noe av det på egen hånd! Ikke helt i alle fall…) følgende:

Et fransk reiseselskap som spesialiserte seg på opplevelsesturer for blaserte overklassetullinger som hadde opplevd og sett alt, begynte for noen år siden å arrangere ferieturer/gruppereiser til katastrofeområder eller krigsområder. Både Somalia og Bosnia har visstnok stått på programmet så langt, med innlagte besøk ved massegraver og på åstedet for berømte massakre. Enda bedre enn rafting og basehopping!

Kloning holder på å bli dagligdags, ren rutine egentlig. Sauer og andre husdyr klones over en lav sko, og den første spesialbygde ape har sett dagens lys. Sannsynligvis klones mennesker også, men ingen har foreløpig gått ut offentlig med dette siden det berører noen etiske og lovmessige gråsoner. Og forskningsetikk betyr jo som kjent at man holder kjeft om det man gjør som er ulovlig og/eller uetisk. De med penger gir jo faen uansett, så lenge de tror at det som skjer kan gi dem enda flere penger.

Lengst sør i Chile kan ikke ungene leke ute fordi ozonlaget der nå har blitt så tynt at kreftfaren forbundet med en tur i frisk luft er akutt og overhengende. På skolene henger "ozon-varsel". Folk går med solbriller og store hatter og kler seg godt, uansett vær, og sauene deres får øyeskader på grunn av det livgivende sollyset.

Samme hvor vi går og hva vi gjør kan vi stole på at Noen ser oss. Våre byer fylles opp av overvåkningskameraer, utplassert der av offentlige og private Store brødre som gjerne vil vite alt om oss. Når vi kjøper en cola blir vi filma av et lite kamera innerst i brusdisken, fordi noen vil kartlegge vår kjøpeadferd. Når vi venter på trikken bør vi passe på å smile til overvåkningskameraet utenfor banken ved siden av holdeplassen. Når vi betaler i super’n blir våre kjøp registrert til en stor database der en Stor KremmerBror analyserer våre innkjøp og derigjennom raffinerer sin markedsføring rettet mot oss. Og store overvåkningssystemer passer på alt vi sier i telefonen og skriver/sender på e-post, på jakt etter "farlige" stikkord.

Over hodet på oss henger en utrangert romstasjon som snart detter ned, men ikke før den kanskje har blitt brukt som "location" for innspilling av en helt ekte spillefilm. Den nye romstasjonen blir for øvrig MYE finere og vil helt sikkert bli brukt til innspilling av en James Bond-film om ikke så lenge.

Nok en amerikansk president, valgt etter å ha fått mindre stemmer enn sin motkandidat og etter omfattende valgsnusk, vil enda en gang utplassere et vårpensystem basert på rombaserte laservåpen.

Det er mange år siden sist noen trodde at såkalte "nasjonale regjeringer" har mer makt enn de multinasjonale selskapene, og det blir stadig mer åpenbart at stadig mer åpenbart at de kriger vi innblander oss i har rene økonomiske mål; det handler om kontrolle over råvarer, særlig olje, og om de multinasjonale selskapenes makt! Slik har det selvsagt bestandig vært, egentlig, men nå er det liksom ikke forsøksvis skjult en gang. Mindre kriger på mer bortgjemte steder utkjemper jo selskapene selv, uten hjelp fra nasjonale armeer. De fleste større selskaper har jo en privat sikkerhetsstyrke av betydelig omfang til rådighet, og mengde av villige leiesoldater blir vel heller ikke mindre.

Og på slagmarkene prøver man ut laservåpen og robot-/kyborgsoldater i antrekk og med våpen og sambandsutstyr som mest av alt likner på science fiction-filmen Robocop. Over hodene deres flyr bombeflyene, stappfulle av bomber som generalene og forskerne insisterer på er "intelligente". Den viktigste slagmarken er uansett media, som fores med datagrafikk simuleringer av krigshandlinger som har eller ikke har funnet sted og som uansett gjengis som "virkelighet". En iscenesatt massaker er like god som en "ekte" når det gjelder å finne et påskudd for å begynne å slippe de intelligente bombene og skyte granatene med utarmet uran.

Rundt omkring i verden kidnappes folk, gjerne tiggere og foreldreløse unger og slikt, for så å få fjernet vitale legemsdeler som kan omsettes på et sultent verdensmarked for menneskelige reservedeler. Ja, i China selger myndighetene selv organer fra forbrytere de har funnet det for godt å myrde, eller "henrette" som det jo heter når det er en stat og ikke en privatperson som begår mord. Senest i dag så jeg for øvrig at dette forretningsområdet ble oppdaget allerede av general Pinochet og hans glade vestligstøttede generaler i Chile.

På klassefestene til ungene våre smugdrikkes det ikke lenger øl og vin, og kanskje i verste fall litt heimert. Nei da, fjortisfestene er fulle av lekre nye designerdrugs, drugs som av og til ikke en gang har rukket å bli forbudt før de når fram til Orkanger og Svingvoll og Åsta. Samtidig tviholder myndighetene å tro på visjonen om et stoffritt samfunn og håndhever ei forbudslinje som innbefatter å straffe hasjrøykere etter proffparagrafen når det måtte passe slik, og som har ført til at vi ligger på verdenstoppen nå det gjelder overdosedødsfall.

Alle, fra tolv til nitti, går omkring og bærer på små dingser der de kan lese avisa og (snart) se på TV og sende små beskjeder til hvem som helst samme hvor de er i verden og som gjør dem i stand til å snakke med hvem som helst hvor som helst og når som helst. Nå kan de samme dingsene dessuten brukes til å koble oss opp mot det verdensomspennende datanettverket som vi alle er koblet opp mot hver eneste dag, det som gir oss nyheter, porno, musikk, flybilletter og nye venner og ektefeller.

Rundt omkring i verden ser vi stadige, plutselige utbrudd av hyperfarlige, dødelige sykdommer og forskerne venter fortsatt på den de ikke greier å bekjempe eller bregrense. En verdensomspennende seksuelt overført epidemi som i utgangspunktet så ut til å ramme først og fremst bare mennesker med en bestemt seksuell legning, er i ferd med å avfolke deler av veden.

Bisarre nye og gamle religioner popper opp over hele verden, og får vennligsinnede og velfriserte japanere til å slippe ut giftgass på T-banen, velkledde voksne mennesker til å sette fyr på seg selv i hopetall, eller ungdommer i adidas-sko til å slurpe gift fordi de tror det er nødvendig for å bli henta av et romskip fra verdensrommet, som deres lokale profet altså har fortalt dem om. Et sted i øst, der vår sivilisasjon startet, har et regime i religionens navn like godt forbudt musikk, siden det er et ugudelig, og sannsynligvis vestlig, påfunn. På fotballbanene sine (fotballer også ganske forbudt, i alle fall for menn uten helskjegg) skyter de kvinner som har sett på en mann på offentlig sted. I den samme religionens navn. Andre steder pisker man 17-årige jenter til døde fordi de har blitt gravide, også det i religionens navn. Og her hjemme insisterer privatskoler på å lære barn at kvinnen er mannens underordnede og at det er helt OK og i tråd med Guds vilje å slå små barn. Og hvis noen kommer til dem med for eksempel norsk lov, så svarer de ganske enkelt at de følger bibelen og hvis det som står der ikke stemmer med norsk lov, vel, så er det et problem for norsk lov….

Dagros på båsen har for lengst blitt "enhet 255b" på et samlebånd, nå for øvrig i ferd med å bli helautomatisert, digitalisert og robotisert i et gjennom-industrialisert jordbruk der ellers planteetende husdyr fores med restene av sine døde medhusdyr, noe som igjen fører til dødelige sykdommer som får hjernen til å råtne bort på folk, gjerne årevis etter at de åt akkurat den hamburgeren eller den biffen. Og etter det jeg har sett så er det ikke særlig behagelig at hjernene din råtner!

Den globale oppvarminga og de pågående klimaendringene får Østlandet til å bli rammet av vårflom i november og får Akerselva til å se ut som Vøringsfossen, før reguleringa. Granskogen trenges tilbake av ny løvskog, og nye vitenskapelige rapporter forteller at Golf-strømmen snart vil dø ut. Og de første øystatene i Stillehavet ser allerede vannet stige og vet at de snart ikke vil finnes lenger. Jo da, stater har opphørt å eksistere før også, men fordi de fysisk har opphørt å eksistere, som landområde?!

Alt dette var altså typisk godt stoff for science fiction forfattere ... Så godt at det nesten ble til klisjeer. Dette er den slags science fiction som de som fulgte veldig godt med og levde i tiden fnøs litt foraktelig over, og stemplet som skremselspropaganda og etter hvert som det begrepet kom på moten; som "politisk korrekt".

Før det altså ble til virkelighet, og kjedelige nyhetsmeldinger fra denne virkeligheten. "Det som på 80-tallet ble kalt skremselspropaganda, kaller vi "værmeldinger" i dag", som det sto i en eller annen avis for noen uker siden. Og skal jeg betro dere noe; selv om jeg alltid rekna meg som ganske så "radikal", så trodde jeg vel innerst inne at Unge Høyre folka kanskje hadde i alle fall litt rett, og at det ikke ble riktig så ille som vi raddiser påsto... Vel, jeg tok feil… Det ble verre! Det ble dystopisk 70-talls science fiction!

Også TV da, du!! Det er jo science fiction det! Noen som for eksempel husker romanen Bug Jack Barron av Norman Spinrad. Er det en sosialrealistisk skildring av dagens media eller er det fortsatt science fiction?

Jeg husker særlig godt ei historie, jeg tror den var skrevet av blant andre Robert Schekley og at den til og med kanskje sto på trykk i ett av de to numrene som kom ut av det norske science fiction tidsskriftet Aurora engang på 70-tallet. (Som noen vil vite er jo jeg av den mening at alt som er verdt å huske skjedde på 70-tallet. ;-)), men faktisk tror jeg historia er skrevet flere ganger, av flere forfattere. Den er visst filma et par ganger også…. Den historia handler om en fyr, en helt alminnelig type liksom, som ble stjerne i et nytt TV-show. Mens kameraene hele tiden fulgte ham, ble han jakta på av plenty av folk, folk som fritt kunne drepe ham når og hvis de fant ham. Hvis han derimot greide å overleve lenge nok ville han få en helvetes masse penger. Skjønner poenget, ikke sant? Hemningsløs og urealistisk parodi på eller satire over forbrukersamfunnet og kynisk TV-underholdning, ikke sant? Jepp! Typisk science fiction! Ingen ting med virkeligheten å gjøre!?

Ikke før altså fenomenet "reality-TV" dukket opp, og ble ekstremt populær TV-underholdning verden over.

Formelen er enkel, og etter hvert velkjent: Du plasserer en gruppe "alminnelige" (men selvsagt håndplukkete for å maksimere underholdningsverdien) mennesker i en absurd situasjon (øde øy, lukket rom, etc.), og lar dem konkurrere i en rekke mer eller mindre søkte øvelser eller oppgaver. Helst skal de krangle en hel masse, og gjerne knulle litt på, eller i alle fall hårfint utenfor kamera. For hver episode stemmes en eller flere av deltakerne ut av de øvrige deltakerne, og den som til slutt "overlever" vinner en større sum penger. Og den som vinner er uten unntak ikke den som best mestrer vanskelige forhold, den som best greier å samarbeide eller den som har egenskaper som tjener fellesskapet. Tvert imot er vinneren alltid den slueste, den som er best på å organisere interne sammensvergelser, den som er best til å stikke andre i ryggen og tråkke med og motspillere ned, for derigjennom å fremme sin egen sak. Det er dette som gir god TV-underholdning må vite. Og det er dette som, hvis vi skal tro en av deltakerne i fjorårets utgave av en av de skadinaviske variantene av dette, kalt "Robinson-ekspedisjonen" på TV3 speiler den virkelige verden best. Dette er virkelighet, ikke "fiction"! Slik er verden. De som tenker på andre enn seg selv, er tapere!

"Robinson er et speil av samfunnet, og vi lever i en kald og kynisk verden. Du vinner ikke Robinson fordi du er hederlig, flink til å fange fisk eller en kløpper til å hugge trær."
– Robinson-deltaker Ihne Vagmo (FrP),
sitert etter VG Nett 2. oktober 2000:
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=2208435

"Robinson-ekspedisjonen" er altså navnet på en av utgavene av dette som vi også her hjemme har fått se. Vi har hatt andre; "Baren" (der deltakerne dessuten skulle drikke seg sanseløse og helst spy og pule i fylla), "Villa Medusa", og jeg vet ikke hva de har hett alle sammen. Etter hvert nå kommer også "Big Brother", der en gjeng folk stenges inne i et hus og filmes 24 timer i døgnet til alle har fått varige psykoser og TV-publikum har fått kollektiv kikker-orgasme og en av dem vinner en million blanke kroner. Og andre steder i verden viser man blant annet en serie der vanlige folk skal prøve å overleve uten å bli oppdaget midt i en storby i ei uke eller noe slikt, mens gud og hvermann leter etter/jakter på dem. Foreløpig får ikke den som finner vedkommende lov til å drepe ham/henne, men det er bare snakk om tid og noen juridiske detaljer som må avklares. Alt dette er åpenbar god butikk, det sendes i beste sendetid før ungene har lagt seg, og det bekymrer åpenbart ikke verken annonsører eller kristne moralistpressgrupper. De har jo nok å gjøre med å slåss mot Xena og slik styggedom som kan forgifte våre barns følsomme sinn med sterke kvinneskikkelser og hedenskap.

Og populært er det jo. 564 000 nordmenn så for eksempel "Robinson-ekspedisjonen" søndag 8. oktober 2000. 564 000 nordmenn som enten fikk bekreftet sitt syn på verden, eller fikk enda en leksjon i det kontinuerlige multimediakurset i tidens dominerende ideologi, med repetisjon i alle landets tabolidaviser på mandag. Propaganda og indoktrinering pleide man å kalle det før i tiden. Også i de science fiction historiene vi egentlig snakker om her.

For det er selvsagt det "Robinson-ekspedisjonen" primært er; verken særlig sofistikert eller særlig fordekt ideologisk og politisk propaganda. Dermed blir denne "harmløse" TV-underholdningen en måte å tilvenne og skolere befolkningen i en sosialdarwinistisk og nyliberalistisk ideologi som går ut på at samfunnet er en alles evige kamp mot alle, og der ren egoisme er den sentrale, ja faktisk den eneste egentlige drivkraft bak menneskelig handling.

Det var nettopp denne vulgariserte framstillingen av utviklingslæren Peter Kropotkin argumenterte mot i boken Mutual Aid - A Factor In Evolution, der han allerede i 1903 etter langvarige studier av såvel dyrs som menneskers samhandling hevdet at det tvert i mot var gjennom samarbeid og tilsynelatende uegennyttig adferd at både biologisk arter, og i særdeleshet menneskelig samfunn utvikler seg. Altruisme og samarbeid er nettopp sentrale trekk som fremmer overlevelse. Dette er synspunkter som også videreføres av moderne biologer og zoologer som for eksempel Matt Ridley, blant annet i boka The Origins of Virtue – Human Instincts and the Evolution of Cooperation (1996). Slike fortolkninger av "virkeligheten" og det naturlige, kommer imidlertid i dag i bakgrunnen i forhold til den dominerende ideologi, og den dyktig iscenesatte propaganda for denne, som for eksempel i "Robinson-ekspedisjonen" og annen "reality-TV".

"Robinson-ekspedisjonen"s gjennomgående budskap er kanskje ikke ren fascisme, men uten tvil fascistoid i vesen og innhold, i den forstand at den målbærer det for eksempel Harald Ofstad i boka Vår forakt for svakhet (1971) har identifisert som det sentrale i all fascistisk ideologi; forakten for svakhet og beundringen for vinneren som med alle midler nedkjemper alle de som er svakere, alle taperne. Som TV-underholdning passer dette som sagt perfekt til tidens herskende ideologi med sin ekstreme individualisme og sine sosiobiologiske forklaringer, der vi alle er styrt av våre gener og primitive drifter som forteller oss at det er "naturlig" å karre til seg mest mulig, om nødvendig og gjerne på andres bekostning, og der "vi" forsvinner, der fellesskap blir en myte. "Det finnes ikke noe slikt som samfunn", som Englands tidligere statsminister Margareth Thatcher så treffende uttrykte det. Å yte noe for fellesskapet, uten egen vinning som mål framstilles som "unaturlig", og det er "naturlig", dvs. genetisk eller hormonelet betinget at menn slår sine koner og voldtar over en lav sko. Og så lenge noe er naturlig, kan vi jo ikke kjempe mot det, ikke sant? Vi kan jo ikke fremme "unaturlig" adferd eller hindre det "naturlige"?

Mer enn å speile en tidsånd er "Robinson-ekspedisjonen" med på å befeste den samme tidsånden, det jeg flere ganger har kalt den dominerende ideologi. Gjennom underholdning av denne typen, der poenget er å vise at folk vil gjøre hva som helst for å vinne og tjene penger, og der det å tråkke andre ned med alle midler framstilles som redskapet som gir suksess, blir denne politiske ideologien gang etter gang lirket og banket inn i oss. Barn, unge og eldre sitter benket foran skjermen, og nyter denne "harmløse" underholdningen, og for hver episode av "Robinson-ekspedisjonen" eller "Big Brother" eller hva de nå kalles, er enda en liten porsjon lagt til tidens politisk korrekte ideologiske ballast. Og den dominerende individualistiske, eller rettere sagt egoistiske orientering forsterkes enda noen ørsmå hakk for hver episode, den for tiden dominerende samfunnsideologi sementeres ytterligere. Og FrP går opp enda noen prosentpoeng på meningsmålingene.

"Jammen, vi tror jo ikke på dette, det er jo bare underholdning, skjønner du ikke ironi du da, er du helt senil eller?!" vil mange, og da særlig urbane unge, svare. "Ironisk distanse" er som kjent et annet av tidens stikkord, ingenting er på alvor og ingen mener "egentlig" det som sies. Og den som ikke forstår det, er håpløst akterutseilt, og "politisk korrekt". Ironi er imidlertid en vanskelig kunst; store deler av et årskull norske artianere strøk en gang på 80-tallet til norskeksamen fordi de ikke skjønte at en tekst skrevet av en framtredende høyrepolitiker var ironisk, og komi-karakteren Stutum måtte til slutt legges død fordi alt for mange ga høylydt uttrykk for at de var enige med ham, og at det var så fint at noen endelig sa det som det var med alle disse pakkisene som oversvømma landet.

I tillegg til at mange aldri vil forstå ironi, kan det ikke også være slik at "ironisk distanse" ofte kan fungere som en måte åpne opp for ting, ufarliggjøre ting, gjøre ting akseptable, og bygge ned våre forsvarsmekanismer? Er ikke neger, homo og jødevitser fortalt med ironisk distanse også en måte å alminneliggjøre rasisme, og tilvenne publikum til den slags kulturytringer? Og uansett hva enkelte seere måtte si til forsvar for sin egen TV-titting; Robinson-ekspedisjonen og lignende TV-underholdning er vel ikke laget som ironisk harselas over et sosial-darwinistisk samfunnssyn? Tror ikke det, nei ...

Men altså, kan ikke noen snart skifte film? Eller gi meg ei ny bok jeg kan leve i? Noe litt mindre dystopisk, noe med litt mer lys, litt mer håp?! Jeg er lei av denne her! Den er ikke troverdig lenger!

... som spiser solnedganger som drops?

© Trond Buland, 2007.

Denne artikkelen er en kraftig utvidet versjon av gjesteartikkelen "Speil eller
propaganda"

som ble publisert
på forfatteren
Ingar Knudtsens nettsted i oktober 2000.
 
Forfatter.net

Utformet av
Mount Wild Studios
Oppdatert 27.07.2017.